Bokelskere.no

Alt jeg har, bærer jeg med meg.

Fra Pustegynge av av Herta Müller

Teaterversjon av Jeppe på bierget
«Jeppe på berget» er både morsomt og tankevekkende i Nationaltheaterets versjon denne våren. Tydeligere enn i Holbergs tekst får vi vite hvorfor Jeppe drikker og hvor Nille får pengene sine fra. Ellers følger handlingen originalen nøye med et modernisert, tilgjengelig språk. Selv om vi får sympati med Jeppe, er moralen den samme gamle: Ikke gi makt til de fattige og undertrykte, da blir de tyranner selv.

Historien om Ingrid og folket hennes fortsetter å engasjere. Det er lett å forsvinne inn i bøkene fra Jacobsen. Inn i en annen tid, og sammen med mennesker som kanskje har et helt annet perspektiv på livet enn det som er normalen i urbane strøk i dag.

Hva kan romaner gjøre utover å underholde oss?

Et lite bydelsbibliotek danner sentrum i denne romanen. Hovedpersonene er 17-åringen Aleisha som har fått seg sin første sommerjobb i biblioteket og enkemannen Mukesh Patel som oppsøker biblioteket for første gang. Begge oppdager i løpet av sommeren hvlken glede og innsikt lesing kan gi, også når man er ensom og bekymret.

Ved en tilfeldighet har Aleisha kommet over en håndskrevet liste over anbefalte bøker med tittelen «Just in case you need it.»Ikke drep en sangfugl står øverst på lista. Så følger en rekke andre eldre og nyere romaner som også mange lesere i dette forumet har et forhold til.

Selv om hovedpersonene sliter med betydelige problemer, argumenterer Sara Nisha Adams overbevisende for at skjønnliteratur utmerket kan tjene til å bygge bruer og forståelse mellom mennesker. Biblioteket kan dessuten utgjøre et sosialt møtested.

Som en bonus fikk jeg også innsikt i et indiskengelsk miljø i Wembley utenfor London. Men mange av de indiske rettene som ble tilberedt og servert var helt nye for meg. Det blir av og til litt omstendelig i en ellers engasjerende og sympatisk bok.

Boka er vinterboka i min amerikanske lesesirkel.

Adam Cesare er youtuber, og som mange andre youtubere, bruker han plattformen til å bli forfatter.

Selv følger jeg ham ikke. De jeg følger på YouTube er bokfolk jeg har fulgt de siste ti-tolv årene. Cesare har gitt ut noen horror bøker allerede, og i 2020 utga han Clown in a Cornfield, som er en blanding av horror og slasher for ungdom.

Å flytte til et småsted kan være utfordrende
Quinn og faren hennes flytter til et lite og ukjent sted. Kettle Springs er et dødt sted, og en smule splittet. De voksne og ungdommene har ikke samme syn på stedet. De voksne vil at Kettle Springs skal bli som før, men ungdommene lever livet mens de kan før de er gamle nok til å flytte vekk. Ved en tilfeldighet havner Quinn sammnen med den populære gjengen fra skoen, og med tiden viser det seg at de kanskje ikke er så eksemplariske. Det planlegges en slags låvefest for ungdommen.e De fleste fra skolen drar dit, og festen blir til et mareritt da de får besøk av en klovn, og klovnen er ikke der for å feste ...

Dette er en ungdomsbok og som nevnt tidligere er det en blanding av horror og slasher. Både coveret og innnholdet minner meg om herlig slashere fra 80-tallet. Cesare beskriver godt hvordan det er å bo i et lite sted hvor ting kan fort bli kjedselig, og om ungdommer som finner på forskjellige måter å kvele tid på, siden de ikke har like mye å gjøre der som ungdommer i byer har. De må være ekstra kreative på fritden for å underholde seg selv. Han beskriver også godt følelsen av å være ny et sted, begynne på en ny skole og havne tilfeldig i en slags gjeng.

Småkomisk horror
Men som horror og slasher bok, tilfører ikke Clown in a Cornfield noe nytt. Den oppleves et snev som en satire, og ikke alle har klovnefobi. Jeg har ikke det, men kan forstå at noen har det, og hvorfor. Man vet aldri hvem som er bak en maske eller hva den personen eventuelt tenker. Selv om det er mye som skjer, og det kan bli noe voldsomt, ble boka dessverre noe komisk.

Clown in a Cornfield var nok mer gøyal enn skremmende. I fjor utga Cesare oppfølgeren Clown in a Cornfield 2.

Jeg hørte denne på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig i det. Stephen King er min favoritt. Skal prøve meg på andre bøker av Malerman som jeg har liggende, men Lukk øynene hadde ingen spenning for min del. Har ikke orket å se filmatiseringen heller selv om jeg liker Sandra Bullock. =)

«Pop-kunst»

Lita bok som gjev ei konsis, godt illustrert innføring i ei kunstretning som nådde høgdepunktet sitt på 1960- og 70-talet. Den britiske forfattaren byrjar med USA, men peiker på at «pop art» oppstod parallelt i andre land alt tidleg på 1950-talet. Landskapet desse kunstnarane tek for seg er gjerne henta frå det urbane dagleglivet: forbruksvarer, vegskilt, og reklame.

Dei einskilde kunstnarane med deira val av kunstnarleg utrykk og teknikk får innsiktsfull omtale. Her er det òg gode reproduksjonar av dei tidlege verka til Andy Warhol som eg sakna i biografien Desparety seeking Warhol.

Biletet syner Andy Warhols portrett av kronprinsesse Sonja frå 1982. Foto: Kjartan Hauglid.

Eller en bok.

Den kjenner jeg til. Tror ikke det var den da jeg ikke visste om navnet før jeg besøkte den eller ikke husket. Må ha vært på en annen profil der jeg så navnet.

Arkeologi kan noen ganger være interessant, og andre ganger ikke så givende, i dette tilfellet lander vi sånn midt i mellom. Boken tar for seg den berømte strekningen fra Jerusalem til Emmaus, mest kjent fra Lukas evangeliet. Man har lenge ikke visst akkurat hvor denne byen/landsbyen Emmaus har ligget, men i denne boken hevder Carsten Peter Thiede å ha funnet det endelige svaret på dette mysteriet. Han skriver også om alternative steder og hvorfor ikke de kan være de autentiske stedene som Lukas, eller Josefus for den saks skyld, beskriver. Her har Thiede noen gode poenger. Arkeologiske skriverier har en tendens å vandre inn i litt for mye detaljer, noe som også skjer i denne boken. Forfatteren kommer med mange navn, steder og målinger som leseren bør holde noenlunde styr på for ikke å falle helt utenfor. I tillegg synes jeg han litt for ofte havner litt for langt bort fra selve hovedtemaet som jeg har forstått skal omhandle Emmaus. Noen av gangene føler jeg disse forsnakkelsene har en mening og han trekker linjene tilbake til Emmaus, mens andre ganger virker det som om det bare er skrevet for å fylle opp boken.

Jeg synes allikevel at hans eksempler, spesielt rundt Josefus, er spennende, siden jeg selv i skrivende stund leser ”The War of the Jews”, noe som har gjort at jeg legger ekstra godt merke til de gangene Josefus nevner bl.a. Emmaus. Han trekker også fram Vespasian, og Josefus forhold til ham og hvordan dette er nært knyttet til Emmaus som et senere sted for veteraner etter Jerusalems ødeleggelse i år 70e.Kr. Det mest interessante er Thiedes argumenter rundt det kontroversielle sitatet som mange hevder Josefus har skrevet om Jesus, faktisk er skrevet av Josefus og ikke noe som kristne i etterkant har lagt til i hans verk. Dette gir dermed et godt utenombibelsk argument for at Jesus var en virkelig person. Videre så blir man noe bedre kjent med kirkefedre som bl.a. Jerome og Eusebius. Eusebius får gjennomgå for hans mer kontroversielle holdning og misplassering av stedet Emmaus, men samtidig roser også Thiede ham til å være en av de mest briljante hoder blant de kristne på den tiden. Alt i alt en helt OK bok om Emmaus, med en god del uinteressante detaljer som kunne vært utelatt, men som allikevel kan være med å gi boken og temaet en viss helhet, og kanskje en viss arkeologisk troverdighet overfor Casten Peter Thiede som arkeolog.

Bone Harvest av James Brogden ble utgitt i 2020.

Ensomhet og alderdom
En noe annereldes horror om å bli dement og om ensomhet, noe Dennie Keeling føler på. Hun bor alene med hunden sin etter at hennes mann døde for mange år siden. Hun har en voksen datter som er opptatt med mann og jobb. Tre fremmede er kommet til landsbyen og lager en slags kolonihage i nærområdet hennes.

Hennes naboer merker at det er noe rart med henne da hun kan fremstå som fjern noen ganger, og derfor blir datteren hennes kontaktet for å se innom henne. Dennie føler ikke bare ensomhet, men føler seg noe alene om de nye innbyggerne. Etter at de kom, har hun merket rare ting. Blomster og ting blomstrer lenge før det er vanlig, hun ser skygger om natta, og i skuret hennes oppdager hun en skapning som hun ikke aner hva det er. Men hun føler at ingen vil tro henne hvis hun forteller dette til noen. Vil hun føle seg trygg, eller er det virkelig noe galt med de nye innbyggerne? Er de satanister eller medlem av en slags sekt?

Handlingen strekker seg helt fra første verdensrkig til 2020, og forfatteren veksler tidslinjene på en fin og oversiktelig måte. Denne såkalte sekten, eller hva man egentlig skal kalle det, er mystiske og hemmelighetsfulle. Det er lett å bli nysgjerrig på dem og hva som er deres mål i det hele.

Lite horror
Med tanke på at boka er på nesten fem hundre sider, forventer man noe grufullt og noe grøssende, men følte jeg ikke fikk noe av det. Det kan nesten ikke kalles horror, for det er nesten ingen horrorelementer før de hundre siste sidene i boka. Før den tid er det mye landsbydrama til det kjedsommelige.

Brogden er god på å forklare Dennies tilstand, fornektelsen og tiden som forsvinner. Hun er i klar i det ene øyeblikket, og i andre øyeblikk, er ikke ting like klart for henne. Hun føler seg ofte forvirret og fortvilet over sin egen situasjon, samtidig vil hun ikke innrømme noe eller ha hjelp fra andre. Så det er fint at horror tar for seg viktig tema og ting som er aktuelt. Ting fra virkeligheten.

Men her slet jeg med fortellerstemmen og er nok hovedårsaken til at Bone Harvest ikke helt falt i smak. Jeg har ikke noe i mot stillestående horror, men denne var vel stillestående og hadde i det hele tatt lite utvikling. Det er ikke mye som skjer i de mange sidene, ikke før de hundre siste sidene da det ble både horror og en del action, men da var tålmodigheten nesten over.

Horror med spennende tema som dessverre døde bort i kjedelig språk og gjentakelser.

Fra min blogg: I Bokhylla

I kveld var jeg inne på profilen til LaraB, men jeg husker ikke hvordan jeg fant frem til denne profilen. Finner den ikke noen steder. Noen som har en ide om hvor?

På forhånd takk!

Enig med deg, Torill. Likevel synes jeg Randis innlegg setter Kincaids skrivestil fint i relieff i forhold til noen av sine kvinnelige forgjengere. Selv har det vært naturlig å sammenholde Lucy med andre innvandrerromaner. Tidlig i romanen har Lucy og Mariah en samtale om våren og påskeliljer. Lucy skjønner ikke Mariahs store forventninger.

Innvandrerromanene jeg har lest handler stort sett om europeere. De kommer fra samme breddegrad som New York. For dem er ikke våren noe fremmed. For Lucy er imidlertid våren noe nytt som hun ikke har klar forestilling om. Påskeliljer derimot representerer et ubehagelig minne fra utenatlæring på skolen hjemme i tropiske Trinidad.

Lattervekkende, men også innsiktsfullt om kjærlighet, skjønnhet og berømthet.
Uansett, disse korte tekstene utgjør samtidig et mangefasettert selvportrett av kunstneren Andy Warhol. Problemer med egen helse, seksualitet og ambisjoner ligger òg tydelig under enkelte av betraktningene og provokasjonene som fyller tilsammen 56 små sider.

Bjørn Bakken er selvpublisert forfatter og braket til med Lang lang rekke i 2020. Hadde bok nummer to den samme gnisten?

I Forklarelsens øyeblikk møter man den samme gjengen, noen i mindre rolle enn i forrige bok. Det skjer fine ting i livet til drapsetterforsker Renate, men samtidig, som med alt annet, trues det på grunn av noe hun og noen andre gjorde i forrige bok. Forklarelsens øyeblikk kan fint leses som frittstående, men bør nok lese Lang lang rekke først for å få full utbytte i diverse hendelser.

Som katt og mus
Drapsetterforsker Renate får mye å gjøre fremover. En kvinne skal ha skutt og drept en mann. Spørsmålet er om det er gjort med vilje eller ikke. I mellomtiden foregår det en slags hevnaksjon mot menn som skal være skyldig i noe som skjedde for mange år siden. Det denne personen ikke vet, er at denne personen og Renate jakter på hverandre.

Igjen leverer Bakken mørk krim, så det er nok ikke for hvem som helst. Det spørs vel hva man tåler. Jo mørkere, jo bedre, synes jeg, da. Til tross for at denne var mørk, og Bakken skriver fremdeles skriver godt, klarte jeg ikke å leve meg inn i denne boka på samme måte som jeg gjorde i Lang lang rekke. Det var fint med et gjensyn med gjengen igjen, men noe ble noe gjentakende, og følte at boka kanskje ville litt vel mye? Det blir mye på en gang. Ikke slik at man ikke klarer å holde følge, men det ble litt mye av alt. Litt for mye av det "gode", eller kanskje vi kan kalle det fæle denne gang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener ...

Kreativ forfatter
Med dette sier jeg ikke at det er en dårlig krimbok, det er det ikke. Det var bare selve saken som ikke engasjerte helt, og noe av stemningen føltes som en slags repetisjon av forrige bok. Ser at denne oppfølgeren har høstet mye skryt, noe som er forståelig, men det var nok ikke helt krimboka for meg denne gang. Men er spent på hva mer han kommer med neste gang. Det er ingen tvil om at denne forfatteren oser av kreativitet, noe som er fint å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

(PDF fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)