Bokelskere.no

Don't think of introversion as something that needs to be cured.

• Susan Cain

Sein start med lesingen denne gang, men for en forrykende åpning: Arvola skriver godt og medrivende. Romanen berører dessuten to nylig leste faktabøker av Reidar Hirsti og Elin Anna Labba.

Denne utgaven har et opplysende forord av Bernard Moser om hvordan boka ble til. Mens boka kan gi inntrykk av å være svært spontan, ligger det mange års arbeid bak en tekst som er kraftig forkortet i forhold til de tidligste versjonene. Nedkortingen kan ha bidratt til at det endelige resultatet virker fragmentarisk og abstrakt. Se ellers omtalen min av den norske utgaven fra 2022.

Kort, men krevende om øyeblikket.

Lispector prøver å fange øyeblikket i ord som kunstnere kan i et maleri eller komponister i et musikkstykke. Resultatet er en tekst på 93 sider uten handling eller retning, men med preg av en bevissthetsstrøm som hos Joyce eller Becket. Likevel gjør Lispector seg tanker - aforismer - om livet fra fødsel til død som det er verdt å ta for seg. Avslutningen nærmer seg en filosofisk diskusjon om hva vi skal forstå med lykksalighet. Er det et rent religiøst begrep eller kan vi også oppleve øyeblikk av lykksalighet uten å knytte det til religion?

I denne ganske så akademiske boken om planlegging og vurdering i skolen får vi bl.a. noen forslag og innføringer i forskjellige vurderingssystemer. Som ny på lærerarenaen og kommende kontaktlærer i en andre klasse så gav boken meg ikke så veldig mye siden mye av bokens innhold ser ut til å peke mot eldre klassetrinn, fra ungdomsskole oppover mot videregående. Jeg valgte allikevel å lese boken og ta til meg det jeg kunne finne av godsaker.
Henning Fjørtoft anbefaler bl.a. å fokusere på noe konkret når det kommer til målene skolen noe jeg tenkte ta med meg videre. Han legger også vekt på at elevene skal kunne forstå, hva de må forstå, hvordan vi kan fremme forståelse og hvordan vi kan vite at de har forstått. Dette minner meg om det jeg har lest om dybdelæring andre steder. Videre tar Fjørtoft fram noe som kalles for formativ læring som går ut på tre prinsipper der både lærer og elev vet hvor elevene er, hvor de skal, og hvordan de skal kunne komme seg dit. I sammenheng med dette så viser han til formativ vurdering, der han påpeker at vi i den forbindelse må gi akkurat nok og akkurat riktig informasjon til at eleven kan justere sin egen læringsprosess innenfor de rammene som er satt. Formålene med denne vurderingenformen er at elevene må få vite hvordan de skal kunne forberede seg og at vurderingen hjelper til forbedring av deres generelle evne til å lære. Noe høytsvevende og man trenger kanskje noe mer tid for å sette seg inn i det enn ved en enkel gjennomgang av boken.

Forfatteren gir også et interessant innblikk i såkalte rubrikker som vurderigngsform, noe de siste sidene i boken gir gode eksempler på. Men alt i alt så synes jeg ikke denne boken var så aktuell for mitt vedkommende, ihvertfall ikke enda, kanskje jeg tenker annerledes etter et år i læreryrket.
Noe kjedelig, akademisk og høytsvevende, men til tider givende med et innblikk i hvordan en lærer kan jobbe og vurdere sine elevers arbeid på.

Dette er den første boken for voksne jeg leste etter 3 år med ungdomslitteratur , husker ikke helt men tror jeg fylte 14 år den våren jeg leste boken som jeg kom over i bokhyllen til min far.

I dag leste jeg ferdig Eitranes av Lars Ove Seljestad. Denne handler i praksis om Odda Smelteverk og dets vei mot avgrunnen for 15 år siden. Boka er skrevet med kunnskap og klokskap. Anbefaler alle som vil øke kunnskapen sin om arbeiderne, produksjonen og livet på en stor fabrikk, men dette er samtidig ei bok om ikke å høre til et sted, utreise, klassereise mv.. Ei klar favorittbok hos denne karen :-)

Og jammen meg har jeg også lest ferdig boka Dylan og Diktet av Erling Aadland. Han har analysert alle Dylan sine tekster fram til den siste fra i fjor, Rough and Rowdy Ways. Et imponerende stykke arbeid er utført. Dylan er analysert et ukjent antall ganger av så mange, men jeg mener Aadland sin bok kanskje er den beste. Ny 6`er!

Venter ei uke med å ta ferie. Da blir det tre uker sammen med den nye kjæresten min på fjellet rundt Hovden i Setesdal, og hist og her på Sørlandet. Null stress, som det så fint heter :-) Og selvsagt lesing. Vet ikke hva, men lesing blir det.

Ønsker dere alle ei fortsatt god helg, god uke, og ellers det som måtte passe.

Science explains the world, but only Art can reconcile us to it.

• Stanislaw Lem.

I mine forberedelser til arbeid som kontaktlærer og videreutdanning så er ”God leseplanlegging” en av bøkene jeg har tatt fatt i. Den handler om hvordan man i de forskjellige fagene kan tilrettelegge lesing på en best mulig måte for elevene. Selv om jeg føler at boken mest rettes mot eldre klassetrinn i grunnskolen så gav det meg allikevel noen tips som en kommende kontaktlærer for andre klasse. Forfatterne legger mye vekt på elevenes dybdelæring og for å få til det så bør de få tilgang til andre bøker enn læreboken i et gitt fag. De påpeker videre at god leseopplæring handler om å gi elevene tilgang til et mangfold av tekster. Slik kan de også lære å tenke kritisk, reflektere over det de leser og se hva forskjellige forfattere og skribenter mener på forskjellige områder. Lærerne bør også ha en klar og tydelig tanke om hva elevene skal og bør lære, ifølge forfatterne.

Etter å ha lest en del om språkutvikling med tanke på lesing i barnehagesammenheng så henviser forfatterne til Per Thomas Andersen og hans understreking over hvor viktig lesing av skjønnlitteratur er for menneskers oppøvelse i empati, dette bl.a. gjennom det at vi kan få forestilt oss andre mennesker og fremmede livssituasjoner, og lar oss dermed også føle andres følelser. Dette med empati og følelser har spesielt opptatt meg de siste årene i arbeidet mitt som barnehagelærer og det er godt å få nok en bekreftelse av lesingens rolle i dette.

Boken snakker også en del om dybdelesing og mikro og makro stillasbygging som hjelpemiddel for å legge til rette for at elevene skal forstå det de leser. Mikro stillasbygging er den støtten som skjer mellom lærer og enkeltelev underveis i lesingen. Slik veiledning kan i følge forfatterne hjelper elevene å huske det de har lest, organisere informasjon fra tekster, utdype tekster og til å overvåke egen lesing (s.35). Stillasbygging på makronivå handler derimot hvordan læreren velger å organisere selve undervisningen på. Videre la forfatterne vekt på å få fram elevenes forkunnskaper før de begynte med et fagområde og fordelene det har med videre læring. Jeg har også lest andre steder at det er en fordel for elever å ha forkunnskaper om noe før man eventuelt leser en bok om et gitt tema. Ellers tar forfatterne også fram et spennende område rundt debatt på skolen, kanskje ikke så aktuelt for andre klassinger, men mer aktuelt opp mot ungdomstrinnene.

Boken gav mersmak, men allikevel savnet jeg innholdet mer tilpasset de laveste trinnene i grunnskolen.

Jeg valgte ut denne boken først og fremst fordi jeg var nysgjerrig på fenomenet Jordan Peterson i kristne miljøer, hvorfor så mange kristne så å si er oppslukt av ham, nesten på samme måte som mange troende er oppslukt av Israel og det som skjer der. Selv har jeg bare lest boken ”12 Rules for Life” og den gav meg ikke så veldig mye. Men av en eller annen grunn har den gitt mange veldig mye.

Så hva er det kristne ser i Jordan Peterson, som jeg nødvendigvis ikke helt har klart å se?
Det jeg har merket meg som kan være en av grunnene er måten han bruker og fremstiller bibelen på i sine foredrag og bøker, men er det en tillitsvekkende god nok grunn å omfavne det han skriver og taler om i en slik grad som det blir gjort? Eksegetisk og hermeneutisk er han ikke helt på sporet ifølge en av forfatterne i ”Myth and Meaning in Jordan Peterson”, så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? I tillegg bekjenner han seg heller ikke som en troende, men holder seg mer agnostisk til den kristne tro. Så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? Boken tar frem at Peterson ikke står for noen historisk eller ortodoks kristen tro. Hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Petersons syn på NT er ikke basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Det siste er nok sant, men hvorfor skal kristne da bruke tid på hans verk når han ikke ilegger NT den sannhetsverdi Den egentlig har? Peterson anerkjenner heller ikke Bibelen som Guds Ord, men anser mye av de Bibelske historiene som myter, men derimot med viktig symbolsk verdi og elementer av sannhet som kan formidles for å kunne gi mennesker et best mulig liv i den tid vi lever i i dag. Så hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Dette og noen andre spørsmålstegn stiller jeg meg rundt Peterson popularitet i kristne sirkler i dag.
Mange kristne går nok og venter på det store frelsesøyeblikket i livet hans, spesielt når det sies at hans kone allerede har funnet Veien. Vi kan alle håpe og be.

”Myth and Meaning in Jordan Peterson” gav meg kanskje ikke så mye mer innsikt i hvorfor kristne er såpass betatt av det han formidler, men allikevel et litt bredere innblikk i Jordan Peterson, det han står for og hvordan han fungerer som en formidler av sitt budskap. Jeg fikk også et lite innblikk i hvorfor populariteten hans er som den er. Boken er delt opp i 10 kapitler, hvert kapittel skrevet av en som kjenner til arbeidet hans, inkludert redaktør Ron Dart. Jeg kjente ingen av forfatterne fra før, men de gav meg allikevel noen drypp med visdom og innsikt rundt fenomenet Peterson, men ikke nok til at det ble altoppslukende.

Boken gir en liten innføring i kristendommen som Peterson presenterer, ikke på noen negativ eller direkte kritisk måte, men der det allikevel påpekes at det ikke er det vi i dag kaller for historisk eller ortodoks kristendom, men heller revidert fra Petersons side til vår moderne og sekulære tidsalder ifølge bokens første forfatter, Bryce Riley Ashford. Han sier litt senere også at Petersons tro på det Nye Testamentet ikke er basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Han legger derimot vekt på det etiske i NT og Jesu lære, og litt senere i boken blir det skrevet og påpekt at verden hadde vært et mye bedre sted ifølge Peterson hvis alle hadde levd som Jesus. Dvs. at Peterson tar med Kristuslikheten som et nødvendig gode for menneskeheten. Problemet oppstår når en ikke kristen psykolog tar frem så mye av Bibelen, også på områder de kristne kaller for helliggjørelse, og mer eller mindre oppfordrer mennesker til å leve som Jesus. Da vil jeg si at det hele fort blir et lovisk strev som man allikevel ikke er i stand til i egen kraft. Peterson mangler med andre ord formidlingen rundt Guds kraft til dette. Men det er allikevel sant det Peterson påpeker, at hvis mennesker hadde levd mer lik Jesus så hadde verden vert mye et bedre sted. Forfatteren av første kapittel påpeker allikevel at det må sann tro til Gud, en tro som tror at Han virkelig er der, og behandle Bibelen som om den også virkelig var sann. Vi kan si det med Ashfords ord at Peterson blir mottatt som en slags yppersteprest der hans livs coaching kombinerer den kulturelle autoriteten av de sosiale vitenskapene sammen med det åndelige som appeleres av religiøse tilskyndelser. Ashford påpeker også videre farene ved at dette kan føre til en slags statsreligion i ens liv heller enn en personlig tro på Gud. I boken sies det også at han velger å fortelle gamle fortellinger som myter for på den måten ta tilbake den såkalte dydsetikken og den eldre forståelsen av hvordan karakterer blir dannet.

Ellers fikk jeg noen drypp av at Peterson er veldig opptatt av det postmoderne og går temmelig hardt imot det. Videre i boken tar forfatterne frem mye politikk og filosofi blandet med et akademisk språk, gjerne med psykologiske elementer og undertoner, som jeg tror kun ytterst få klarer å gripe helt tak i. Det er jo på en måte slik Peterson også legger ut mye av det han skriver. De tidvise dryppene som jeg klarte å gripe av forståelse og innblikk gav meg allikevel noe mening rundt det som har med Peterson å gjøre. En dråpe jeg fikk med meg er viktigheten Jordan Peterson legger i fri tale i samfunnet, at uten den så blir mennesker sårbare for ideologiske besittelser. Bra poeng.

Jeg savnet allikevel litt mer av det kristne perspektivet som tittelen også påpeker rundt boken, samtidig som det ble lagt litt mer vekt generelt rundt temaer som Peterson tar opp enn på selve Jordan Peterson. Det manglet med andre ord litt mer fokus på ham og det kristne perspektivet synes jeg, selv om det selvfølgelig også kommer fram. Som sagt så ble det hele også litt for politisk, filosofisk og akademisk etter min smak, og det var mye som dermed ble altfor høytsvevende for meg. Man bør også med fordel ha en del forkunnskaper på områder som Neo Marxisme, personer som Søren Kirkegård og amerikansk politikk, for å nevne noe, for å best mulig utbytte av boken. I det store og hele så er kanskje Peterson den tydeligste ikke-troende som tar for seg Bibelen på en mer relevant måte for den moderne verden enn andre i hans sjanger. Dette kommer bl.a. til syne i hans syn på offerritualene, som ofte blir sett på som noe primitivt i dag, men i Petersons øyne er det blant de største idér som har kommet opp i menneskets sinn. Dette er noe som er direkte i strid med våre overlevelsesinstinkter som også forfatteren av kapitlet påpeker. Det blir også påpekt at selv om bibeltolkningen hans ikke er av den beste sorten så er allikevel måten han fremlegger de bibelske tekstene beundringsverdige. På den positive siden så kan dette for mange være, ifølge Laurence Brown, en døråpner for å forstå og komme nærmere den kristne troen.

Et av de tingene som jeg satt pris på å lese rundt Jordan Peterson er hvordan han virkelig ser ut til å bry seg om pasientene og personene han møter på og som sliter. Han kan gi dem forståelse og svar med tårer i øynene, noe som viser at han tar sitt kall svært alvorlig. Et eksempel gis når en gutt ytret tanken om å begå selvmord snart og hvordan Peterson var med på å gi ham håp, og etter senere utveksling med gutten, så var han fortsatt i live. Alt i alt, skjønner jeg ikke helt enda hvorfor så mange kristne nesten gir han status som en kristen åndelig leder, med alt det man kan sette spørsmålstegn ved rundt ham ut fra et Bibelsk ståsted. Jeg sår allikevel ikke tvil i at han har vært med å hjulpet mange inn i et rikere liv, ja til og med mange troende.

Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.

Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.

En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.

Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?

Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.

Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.

Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.

En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla