Bokelskere.no

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår derfor heller ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak i (den første verdens) krigen.

Dette er en grei fagbok om andrespråksdidaktikk. Den tar for seg problemer og utfordringer man kan møte på som lærer på en skole med elever som ikke har norsk som førstespråk. Videre gir den didaktiske tips til hvordan man kan jobbe med disse elevene og legge best mulig til rette med undervisning, med tanke på dem. Jeg savner allikevel litt mer konkretiserte arbeidsmåter.

Boken begynner med en del definisjoner, noe lovverk og forklaringer rundt hva språk er og hva språkets innholdssider er med tanke på form, innhold og bruk, der alle disse må være på plass for at et språk skal fungere optimalt. Forfatterne går også i dybden av disse tre, der formsiden deles inn i fonologi(læren om språklyder), morfologi(de mindre enhetene i ord som skaper mening, med bl.a. bøyninger og danning av ord), syntaks(ordsammensetning til større enheter som f.eks. setninger) og tekstlingvistikk(bl.a. læren om oppbygging av tekst utover setningsnivå). De tar videre for seg innholdssiden i språket som også kalles for semantikk, som er læren om hvordan ord brukes for å skape betydning på de forskjellige nivåene i språket. Forfatterne forklarer videre hvordan forkunnskapene til de som kommuniserer sammen har mye å si når det kommer til tolkning av en tekst. En fra Somalia kan for eksempel tolke en tekst på en annen måte enn en fra Norge, pga. forskjellig bakgrunn både språklig, sosialt og kulturelt.
Når det kommer til språkets bruksside, eller pragmatikk, så handler det ifølge Monsen og Tveit Randen om hvordan språket brukes og tolkes i samspill med omgivelsene, hva man ønsker å oppnå ved språkbruken og hvordan man kan oppnå det man ønsker å oppnå.

Videre skrives det hvordan et andrespråk læres og forfatterne tar først frem noen eldre teorier rundt dette, og hva som er et vanlig syn i dag. En interessant måte å være klar over er hvordan det som for læreren er et fremmedspråk, er bygd opp, og hvordan strukturen i språket er, sammenlignet med det norske språket. Dette kan være lurt å være bevisst når man underviser en med behov for norskopplæring som andre språk. Videre vises det i boken til viktige faktorer for å kunne lære seg andrespråket på en mest mulig effektiv måte. Her kommer bl.a. motivasjon inn. Boken tar videre fram isfjellmodellen til Cummins som viser til hvordan et godt utviklet førstespråk vil ha en positiv innvirkning på andrespråkslæring og hvordan mange av de samme metodene gjelder når man skal lære seg dette språket.

Forfatterne er også innom mellomspråksteorien, dvs. en teori om hvordan mellomrommet mellom førstespråket og andrespråket blir kalt et mellomspråk der eleven det gjelder prøver seg fram i bl.a. samspill med andre som mestrer, i dette tilfellet norsk som førstespråk. I denne fasen prøver eleven ut forskjellige hypoteser, og slike ”feil” sier Mosen og Tveit Randen, må ses på som en konstruktiv og nødvendig del av språkopplæringen. Videre setter de et skille mellom skolespråk og hverdagsspråk, der disse elevene også må lære skolespråket, noe som fortrinnsvis skjer i klasserommet. Hverdagsspråket blir til i sosial omgang med jevnaldrende.

Dette er noen av de ting som forfatterne av denne boken tar for seg. Boken er ganske lettskrevet til å være av den akademiske sorten, men til tider noe kjedelig også. Allikevel en grei innføring for de som er opptatt av dette, både lærere og studenter. Det finnes tykkere bøker enn dette rundt teamet, så ønsker man seg en god og ikke en altfor lang innføring rundt dette, så kan denne anbefales. Nok en pensumbok som jeg må gjennom.

Hessen sine refleksjoner over naturen og levd liv, fikk meg til å tenke gjennom hva naturen har betydd og betyr for meg. Og ikke minst hvor viktig det er at vi klarer å bevare noe av det uberørte for oss selv og for kommende generasjoner.

Vidd og polemikk samt litt vitenskap og filosofi.
Ehrenreich spenner vidt i denne boka. I de innledende kapitlene tar hun nådeløst for seg skjevheter i det amerikanske helsetilbudet. Trass i sykehusenes og andre aktørers store ressursbruk, opplever store befolkningsgrupper svekket helse og lavere forventet levealder.

Deretter er det selvhjelpsguruene som får gjennomgå for sine ideer om at «mindfulness», riktig kosthold, mosjon og positive innstillinger skal forlenge livet ditt. Stort sett mangler disse forfatterne bevis for at oppskriftene deres virker. Med sitt klasseperspektiv leverer hun paradoksalt nok argumenter for arbeidsfolks rett til å rett til å ta seg en røyk. Selv går hun som andre i middelklassen på treningsstudio.

Satiren i første del avløses av en serie kapitler om kroppens biologi. Hva kan det komme av at immunforsvaret også omfatter egenskaper som virker nedbrytende? Her får vi et sammendrag av den faglige utviklingen på et vitenskapelig område som Ehrenreich åpenbart kjenner godt. Overraskende siterer hun også en klassiker: Mikrobejegerne av Paul de Kruif (1926) som jeg husker fra høytlesning i naturfagtimene på min danske skole på 1950-tallet.

Boka avsluttes med noen filosofiske kapitler om forholdet vårt til døden. Dette var såvidt jeg vet hennes siste bok. En fin avslutning på et vitalt og radikalt forfatterskap.

Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.

Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.

En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?

Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.

Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.

Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Etter noen uker og helger med politikk og lite lesing, fikk jeg anledning til å lese siste halvdelen av Museum for Mordere og Redningsmenn av Simon Stranger. En fremragende doku-roman om hans egen familie under og etter krigen. En ny måte å skrive på, blir det sagt, og det stemmer sikkert. Boka anbefales på det varmeste.

Har nå kommet halvveis i Leksikon om Lys og Mørke, som ble skrevet før "Museum...". Det går like fullt fint an å lese i denne rekkefølgen også. Det omhandler familien til Stranger her også, men et annet navn fra Trondheim og krigen, Henry Oliver Rinnan, er sentral i boka.

Ønsker alle og enhver en fortsatt god helg og tilsvarende god uke :-)

Etter 25 sider har jeg fått sans for Célines skrivestil. Klarer han å holde den gjennom hele romanen?

"What is south of Rafah I wonder, they want us out of our country, out of our land."
- Riyad Mansour, 11 november 2023.