"You smell like our whole life," Dirk said softly into her hair. "And what else?" "Blueberry pancakes. Come have breakfast with me."
They had hardly said a word to each other in days. There was nothing left to say. There where no kisses or even the ghosts of kisses floating through the air, waiting to be caught.
Generelt, nei, men ikke i John Vaillants "The Tiger". Den handler om ulovlig tigerjakt i Sibir og en av jegerne blir drept av en tiger, men det er fordi han selv har drept tigerungen hennes. Muligens. Boka er nemlig skrevet nesten som en krimbok og dette er en sak de må løse og jeg har ikke lest den ferdig. Og dette er en dokumentar om en faktisk hendelse.
Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.
Alt er annerleds på utsida av [kirkegårds]portene, så her er det lov til å banne. Vet ikke hvorfor jeg ikke kan banne på innsida. Jeg har virkelig ingen gudstro, og banner kontinuerlig til vanlig, men nei.
Jeg har ikke sjanse til å synge med, Melodien er helt ukjent for meg og teksten altfor religiøs.
Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.
Jeg er på den sibirke tundraen, det er kaldt og rått, sammen med en gjeng russere, noen er alkiser, noen er jegere, og fine, men farlige, tigre.
Men ulykken var at den stakkers Pedro bare hadde en tarvelig, grå jakke, som hadde flere hull enn en jøde har gullstykker i lommen.
Han sier at ammen mistet ham i gulvet da han var liten, og siden har det alltid luktet vodka av ham.
Hvis Maggie er sval for en gutt, gjør hun det samme som han gjør. Hun drikker det samme, bruker de samme klærne, blir plutselig interessert i den sporten han liker, selv om den er helt latterlig, som rafting.
"Det du opplever nå, er alle forfatteres dilemma. Kunsten stilt opp mot det å beskytte dem du kjenner - og er glad i."
Jeg lener meg tilbake i setet og smiler, fast bestemt på å se på dette som et antropologisk eventyr.
Dette må jeg diksutere med Mouse, tenker jeg og fører det opp på min mentale huskeliste.
Plutselig virker det som om verden er inndelt i to mennesketyper - de som har gjort det og de som ikke har det.
Når jeg blir nervøs, bruker jeg formuleringer som "våger den påstand at". Jeg leser helt klart for mye.
Donna og Cynthia er venner på den underlige måten jenter er venner på når de tilhører samme klikk.
Du som ser for mye, || lukk øynene || rundt oss || og sov || for lenge siden.
Virgin Suicides av Jeffrey Eugenides og The Road av Cormac McCarthy.
Mitt siste kjøpt var Tove Ditlevsens 'Barndommens gate' som jeg kjøpte i en bruktbutikk for 10 kr i dag. Det var på nippet, for vi havnet i bruktbutikken 2 minutt før den stengte.