Bokelskere.no

jeg blir snart nødt til å ta en pause
fra denne pausen jeg holder på med.

når jeg tenker på damien echols
begynner jeg å gråte. jeg gråter
når jeg ser hester falle om på film.
øynene flyter over på oslo city,
ikea, 11-trikken midt i rush-tida,
men jeg ble ikke noe særlig lei
meg da farfar døde.

Faren min var en russisk babusjka-dukke. Når du åpnet opp var det en mindre mann inni, og en enda mindre mann inni der igjen, og uansett hvor mange dukker du åpnet opp så kom du aldri inn til bunnen. Hvor liten gikk det an å bli?

Det kommer et punkt i de fleste menns liv da du blir eldre enn din far. Ikke fysisk, men mentalt. Dette inntreffer nesten uavhengig av hvilket forhold du hadde til faren din: Du kan ha hatt et svin som far, en selvopptatt, dominant faen, eller en elskelig tusseladd som aldri kunne si nei; du kan ha hatt en munter far, en trist far, en autoritær far, eller en far av den bleke kontorist-sorten som leser veiledningen for selvangivelsen på sengen: En dag står du der og skjønner at nå er det du som er sjefen

I'm not much but I'm all I have.

Everything wears out eventually. Nothing is permanent. Change is the one constant of life.

Den lille kom fra fostervann og før fostervannet fra unnfangelsen og før unnfangelsen fra omfavnelsen og før den ene omfavnelsen fra andre omfavnelser, helt tilbake til det punktet som ingen av oss forstår fordi det handler om å ikke finnes

I hvert skinnende øyeblikk av lykke fins det en dråpe gift: vissheten om at ny smerte ikke er til å unngå. Vær ærlig mot dem du elsker, vis dem din smerte.

When you really know sombody you can't hate them. Or maybe it’s just that you can’t really know them until you stop hating them.

This is how humans are: We question all our beliefs, except for the ones that we really believe in, and those we never think to question.

Er man glad i å lese og skrive, da er man faktisk glad i språk også.

Både skam og skamløshet betinger et kollektiv av "de andre", eller i det minste av et "du".

Skam forutsetter at det finnes noen å skamme seg for. Slik er skamfølelse på et vis et luksusfenomen. Det er bare de som lever med et visst minimum av sosiale nettverk som over lengre tid kan gå og bære på en skam.

Eg unner alle å bli alvorlig sjuk ein liten periode, sa far min. Då kjem du til indrefileten av det livet handlar om

Eg forstår godt at det må vere rart å ha levd halve livet saman med ein mann, for så å finne ut at fyren eigentlig elskar asiatiske kjerringer

Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjermen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den saks skyld

Welcome to the human race. Nobody controls his own life.