Bokelskere.no

Plutselig, og uten forvarsel, kunne de også vende seg mot ham, tømme skolesekken hans, håne ham for at han var kalvbeint eller banke ham opp. Og jeg tror det var disse uforutsigbare kastene, det at han aldri visste hvor han hadde folk, som gjorde mobbingen så utålelig. De voksne gjorde det de kunne. Men det begrenset seg stort sett til holdningsskapende arbeid. Lærere hadde nemlig en ­rørende tro på holdningskampanjer den gangen. Det var liksom ikke det samfunnsproblem som ikke kunne løses med et treffende slagord og en button.

på bagsidå av gravsteinane
står det ingenting

kanskje det burde stått någe der òg
om alt det me sakna
og ikkje fekk te

ei lidå lista øve det me konne vore
men ikkje va

og ei antydning om
at det sikkert også va någe

som ingen såg

kor mange gonger reparere du traktoren
itte at me har kjørt han i stykker

men alt det andra
som heila tidå går i stykker
rondt deg

legge du aldri
merke te det

radio lux
den støysterke stasjonen
inne i den raude reiseradioen
onna dynå udøve nåttå
dei oppjaga stemmane
som garantere at dette
e det viktigaste
me någen gong
kjeme te å gjera i livet

koss du og mor trefte
kverandre

får me aldri heilt greia på

ka e det me ikkje må få veda

eller skjemmest de
øve at de ikkje va

onge og galne nok

Man skulle i det hele tatt lete lenge for å finne en sterkere kontrast til tiårets eksesser enn denne dynamiske duoen. De gikk på konstant sparebluss og førte en så strengt gjennomført rasjonerings­politikk at selv Stalin ville blitt imponert. Det var bestandig iskaldt hjemme hos dem. De kastet aldri noe og resirkulerte absolutt alt. Matpapir ble glattet ut og klargjort til gjenbruk. Kaviartuben ble rullet rundt en blyant for å skvise ut de siste restene, og avskrap på tallerkenen greide Inger Anne på mirakuløst vis å få tilbake i tuben igjen. Enhver tube, fra tannpasta til majones og sauseposer, ble klippet opp for å tyne hvert molekyl ut av emballasjen. Og var det fire erter igjen på tallerkenen, ble de tatt vare på og omplassert til neste måltid. I matveien levde de som jegere og sankere. Pappa var av den oppfatning at enhver husstand burde være sjølberga. Til hver eneste middag serverte han enten fjellørret eller torsk han hadde fisket selv, og noen bittesmå knudrete poteter som de grodde i en komposthaug i hagen. Alle andre måltider var restemåltid, som besto av en spennende ny kombinasjon av de samme tre ingrediensene. Hvis ikke de serverte boksemat de hadde stående igjen fra krigen. Alt sammen ble skylt ned med billigbrusen Tab.

Fargeblindhet er et privilegium bare hvite kan unne seg

Åttitallet var også starten på den digitale tidsalder. Datamaskiner, videospillere og andre futuristiske gjenstander gjorde sitt inntog i hverdagen. Selv om det var så som så med den tekniske kompetansen. Det fwnes ikke en lærer i hele Norge som fikk liv i en TV uren å tilkalle forsterkninger

Anne var gammel AKP-er og hadde levd store deler av livet på havregrøt, ettersom hun måtte donere halve lærerlønnen sin til partiet, og hun led av et slags posttraumatisk fattigdomssyndrom som gjorde at hun fikk akutte utslett og åndenød når hun så ting bli kastet, mat som gikk til spille, eller penger som ble brukt. Da Inger Anne syntes jeg brukte for mye dopapir på toalettbesøkene mine, tok hun meg til side og viste meg en bretteteknikk som gjorde det mulig å klare seg på bare ett tørk per visitt, en slags kommunistisk origami hun hadde lært på studietur til Kina med AKP.

Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjnnomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?

Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Kolbein Falkeid

Nei, tapper?

Venner seier til meg: "Du er tapper
som kan vise slik styrke og ro
no når han så nyleg er død." - Nei, tapper?
Det kan berast, det eg gjennomlever no.

Det tyngste er tilbakelagt. Det tyngste
var å måtte sjå korleis han
tok til å miste seg sjølv og gli vekk
inn i eit veglaust og skoddefylt land.

Visst er tomrommet der, og kulden,
og avmaktkjensla framfor stengd port.
Men det kan berast så sant ein kan tru
at for den ein har mist var det godt å gå bort.

Halldis Moren Vesaas

Castro er ikke bekymret for drabantbyungdom som trives i klasserommet, på biblioteket eller fotballbanen. Han bekymrer seg for mindretallet som flørter med rus og kriminalitet. Dynamikken er egentlig den samme om du blir kriminell eller kunstner, mener han: Det handler om å bli sett i et miljø der det er lett å bli usynlig i vrimmelen. Er du ikke skoleflink eller briljerer på fotballbanen, kan det være vanskelig å finne en lidenskap. Ett lite dytt eller snev av interesse fra en voksenperson kan sette deg inn på et kreativt spor, på samme måte som følelsen av å bli sett og belønnet av kriminelle også kan gi selvtillit. Utfordringen er at pengene du umiddelbart begynner å tjene som doplanger, kan for noen – især gutter – være mye mer fristende enn den mer abstrakte, krevende og lange veien ved å satse på for eksempel musikk. Kriminalitet er også en slags mestringsarena, gjengen et tilfluktsrom for ensom ungdom på jakt etter beskyttelse og vennskap.

I 1986 ville et slagsmål mellom fem voksne på Haugerud nyttårsaften neppe blitt mer enn en notis, det ville i alle fall ikke blitt ført som bevis på at noe var galt med hele det norske samfunnet. Men slik har beskrivelsen av drabantbyen endret seg på 2000-tallet: Alt fra steinkasting, hærverk og ran til hasjsalg, bilbranner og drap brukes til å skape en fortelling som skal vise at innvandringen er gått for langt, at vi er i ferd med å miste et Norge til muslimske innvandrere og «klansbaserte» ungdomsgjenger.

Til Jakob Sande
(frå visens venner)

Du var still den siste kvelden vår, kvar dyrekjøpt minutt
til du braut opp seint på natt og gav oss handa.
Ikkje song du dine viser, ikkje rørde du din lutt.
Tru du visste då du sat der at din landlov alt var slutt
og at skuta låg og venta nedved stranda?

Vi sku' følgt deg om vi visste, vore med og kasta loss
sett deg smile, som så ofte, gjennom tårer.
Vi sku' sunge deg ei vise som ei helsing ifrå oss:
om det underfulle hjarta, om eit anker og ein kross
og om havsens dei miskunnelege bårer.

Men du kjende vel kan hende det var einsemd som du trong
i den stund du høyrde skipsklokka kalle?
Kan du høyre der du sigler, at vi nynnar deg ein song?
Du må helse vesle Daniel, og Lasse, og May Wong
og ditt hav som ligg og ventar på oss alle.

Hartvig Kiran

Den norske gettoen brukes som tankelek, retorisk poeng, politisk verktøy, skremselspropaganda og til og med som medalje på brystet til dolk som vil skryte av at de har vokst opp i landets tøffeste nabolag. Vi lengter etter en norsk getto. Vi trenger en norsk getto. Noe vi kan peke på , advare mot og ønske å rydde opp i. Gettoen’ er det skremmende stedet der de andre bor*

Kjære Grønland

Det er kanskje egoistisk av meg å ville bli hørt sånn,
men jeg tror jeg forstår litt hva du holder på med,
jeg har også lyst til å forsvinne innimellom,
synke ned i bakken fordi jeg skammer meg,
eller fordi jeg blir sjenert,
eller fordi jeg er på feil sted til feil tid,
men jeg kan ikke forsvinne,
for jeg har denne menneskekroppen som jeg ikke blir
kvitt, det hjelper ikke bare å lukke øynene,
det vil se helt merkelig ut,

men jeg kan forstå følelsen din, Grønland,
det med å ville forsvinne, mener jeg,
det med å ville bli ny,
ville forandre seg.

Hver eneste dag er annerledes, ikke sant,
vi får en ny rynke her og en ny tanke der,
og hendene blir eldre og sterkere,
og vi lærer nye sanger, og blir sett av nye øyne.
Selv om det er veldig små ting, kan det bety veldig mye
så du trenger ikke forsvinne helt for å forandre deg,
du trenger ikke synke i bakken eller smelte ut i havet,
vi kan finne ut av det sammen, om du vil.

Jer er her i hvert fall,
og jeg tror kanskje jeg bare skriver litt til deg,
for ark er papir,
og papir er trær,
og en gang vokste det krokete, bleke stammer på deg,
som en hær av gamle menn på slettene dine,
og under molden flettet røttene seg sammen,
og noen av stammene var kanskje hule og bar med seg
menneskestemmer fra land langt borte.

Trærne som levde på deg,
er like som trærne som vokser i dag,
som blir til papir,
som blir til ark,
så jeg tenker, kanskje dere husker hverandre,
trærne og papirene og arkene og du.

Kjære Grønland,
jeg bare hvisker litt til deg her,
oppå arket,
gjennom den hule stammen, på en måte.

ALT DET SOM IKKE HAR LYD

I alt det
som ikke har lyd,
hører jeg deg si
navnet mitt aller høyest.
Avtrykket etter hodet ditt på puta,
et enslig hår som et spørsmålstegn
etter noe du glemte å spørre om.
Et veltet vinglass med leppestift i oppvaskkummen,
et stille frampek
mot dager som skal bli fulle av fallesyke.
Til du og jeg
ikke skal være mer,
men bare anes
av dem som visste hvem vi var,
slik skyene skygger snøen
en av de aller klareste vinterdagene
mot slutten av februar.

(Sølen)

DE GAMLE DØR IKKE LENGER

De gamle dør ikke lenger,
brått er alle blitt så unge.
Som den store gutten fra skolebussen,
han som bandt fast sekken min
så jeg måtte sitte på to ekstra holdeplasser.
Eller han jeg hadde regnskap sammen med
da vi lærte om debet og kredit,
reskontro, pluss og minus,
og at vi aldri måtte bruke mer enn vi hadde.

Jeg leser dødsannonsene nå
slik jeg før leste sportssidene,
sammenlignet målforskjellen
og sannsynliggjorde sjansen
for å unngå enda et nedrykk.
Der jeg kommer fra,
var det stort sett det beste vi kunne håpe på.

(Granli)

MER SOM ARBEID

En av de første gangene
vi dro på fjellet sammen
hadde du med deg
det nye, røde undertøyet ditt,
og vi måtte være ekstra stille
etter at barna hadde sovnet.
Nå har du på deg ullundertøy og pulsvanter,
og vi bruker skuddårsdagen
til å bære ut tanken på tørrklosettet.
Kjærligheten er blitt langsommere nå,
mer som arbeid.

Men når vi stempler ut om kvelden,
og jeg ligger ved sida av deg i mørket,
er fortsatt hånda di
alle steder jeg noen gang har ønsket å dra.

(Rendalen)