Bokelskere.no

Eg kjende lenge på ei redsle for at eg skulle bli ein av dei som kom heim på besøk og trudde dei var noko. Ein som såg ned på dei som vart flytta frå. Eg er framleis redd for det.

Eg voks opp i ei bygd der dei som har flytta inn, er innflyttarar etter tiår, og der dei som har flytta ut, held fram med å vere samtaleemne - fordi dei har flytta ut.

Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikkje så mykje pengar.

Det er som om jeg har vært en tur i telefonkiosken og skiftet til superheltkostymet mitt. Nå er det jeg som har kontroll. Jeg har superkrefter, og styrer økonomien med stø hånd.

det er ikke vanskelig å ødelegge et annet menneske
hvis du bare er
sint nok

Men uansett hvor store ord som ble brukt i sakens anledning, gikk denne skandalen også snart i glemmeboken. Det skjer hele tiden noe nytt, som straks skyver det forrige i bakgrunnen; vi er ikke bare utålmodige og rastløse, vi er også glemsomme, derfor venter vi allerede på det neste som skal skje før det som faktisk skjer er overstått. Uttrykker jeg meg klart? Kall det gjerne en ond sirkel. Distraksjonen er blitt vår livsstil.

Jeg burde ringe hjem. I det minste sende et kort. Til foreldrene mine. Gi et livstegn. Om ikke annet, så for min egen del. Bekrefte at jeg finnes.

DÅ DU BLEI SKAPT

Natta etter det hemmelege bryllaupet vårt,
då han heldt meg i munnen sin som eit løfte
heilt til tunga hans trøytna og sovna,
låg eg vaken for å halde minnet i live.

Om morgonen tigga eg han tilbake til senga.
For seint ute kyste han anklane mine og drog.
Som ein løyndom blei eg verande i senga hans i dagevis
heilt til mor hans fann meg.

Eg synte henne gullringen min,
eg stod framfor henne naken,
vifta hendene mine i ansiktet hennar.
Ho seig ned på golvet og gret.

I gravferda hans kjente ingen namnet mitt.
Eg sat bak tantene hans,
dei saug på dadlar bløytte i olje.
Det siste han smakte, var meg.

FUGLAR

Sofia nytta dueblod på bryllaupsnatta.
Dagen etter fortalde ho meg på telefonen
korleis ektemannen smilte då han såg lakena,

at han løfta dei opp under nasen,
lukka auga og drog tunga over flekken.
Ho apte etter barytonen hans, korleis han kviskra

namnet hennar - Sofia,
rein, kysk, urørt.
Vi fniste over telefonknitringa.

Etter at han hadde lovprist henne, smilte ho, ruska han i håret,
førestilte seg mor hans der heime, toge
gjennom byen med desse sirenelakena,

vinke til balkongar, med overkroppen struttande av stoltheit,
armane kjøtfulle venger bundne til kroppen,
utan å vite at dei kunne ha floge.

HENDENE TIL BESTEFAR

Hendene til bestefar din var brune.
Bestemor di kyste kvar knoke,

ringa inn ei øy i handflata hans
og fortalde han kva område dei skulle dele,
kva delar dei ville la vere i fred.

Ho fukta ein finger for å teikne kvar havet ville vere
på handleddet hans, kyste han der,
kalla havet opp etter seg sjølv.

Hendene til bestefar din var langsame, men innstendige.
Bestemor di drøymde dei,

eit urverk av fingrar som fann stader å eige -
under tunga, kragebeinet, underleppa,
kvelven under foten.

Bestemor di gir fingrane hans namn etter årstidene -
peikefingeren, ei hetebølgje,
langfingeren, regnskur.

Nokre netter er tommelen hans månen,
lagd til kvile rett under ribbeinet hennar.

Besteforeldra dine enda ofte
i mørke rom, der dei kartla
kroppen til kvarandre,

gjorde krav på heile land
med munnen.

FØRSTE GONG MOR DI BLEI KYST

Den første guten som kyste mord di, valdtok kvinner
då krigen braut ut. Ho hugsar at då ho høyrde dette
frå onkelen din, gjekk ho til soverommet ditt og la seg
på golvet. Du var på skulen.

Mor di var seksten første gong han kyste henne.
Ho heldt pusten så lenge at ho svima av.
Då ho vakna, oppdaga ho at kjolen var våt og klistra seg
til magen, med halvmånar bitne inn i låra hennar.

Den same kvelden vitja ho ei venninne, ei jente
som gjæra vin ulovleg på soverommet sitt.
Då mor di tilstod: Eg er aldri blitt tatt på
på den måten før, lo venninna, munnen blodraud av druer,
og skaut ei hand ned mellom beina hennar.

Førre veke såg ho han køyre buss nummer 18,
kinnet hans ein opphovna morene, som villvin drog eit arr seg
over munnen hans. Du var saman med henne, heldt ein pose
dadlar mot brystet, høyrde henne sleppe ut eit djupt stønn
då ho såg kor lik du var han.

DET MOR DI FORTALDE DEG ETTER AT FAR DIN DROG

Eg trygla han ikkje om å bli
fordi eg trygla Gud
om at han ikkje ville dra.

Å gi opp er ikke gjort på en dag

Og barna. De som ikke fant seg til rette, som ikke kunne sitte stille i timene, men vandret hvileløst rundt i klasserommet til de ble satt på gangen, lovløse unger, og ti minutter senere går lærerinnen ut for å hente ham, det er nesten alltid en gutt, og da er han borte, selvfølgelig, da er han stukket til skogs eller hjem eller innover mot byen. Åtte år gammel og umulig å ha med å gjøre, og lærerinnen liksom oppgitt (men det er dette hun har håpet på, at han skal stikke av) inn igjen i klasserommet, og elevene som spør hvor han er, og hun: Nei, ja, nå konsentrerer vi oss, hva? Og jeg tenkte at han er på vei opp mot skogen bak skolen, den svære skogen som begynner like bak skolen, den de andre elevene ikke går inn i, de har blitt fortalt så mye om alt det jævlige som finnes der inne, narkomane, voldtektsmenn, spøkelser, gud vet, men det er her de møtes, de som har sittet på gangen, adferdsproblemene fra hele byens skoler, møtes i den store skogen som Robin Hood og gjengen hans, de streker opp planer i skogbunnen, planlegger taktikker, raid mot de ekstremt læringsmotiverte, og de planlegger aksjonene i detalj, vannballonger og råtne tomater, skolesekker som skal fylles med vann, eller ingen slike ting, de planlegger hvordan de skal komme seg gjennom denne skolen som ikke er beregnet for dem, for deres kapasitet, for deres hoder som aldri vil være stille.

Jeg nekter å tro at det finnes så mye som et snev av seksualitet i det forholdet jeg har til Annelore Frimann-Clausen. Den andre veien, derimot. Der er jeg neimen ikke sikker

Det er lett å fordømme og ta avstand fra det man ikke forstår

Det hjelper å gå. Og spør man meg hva det hjelper mot, er det svaret jeg gir, som følger: Det hjelper mot alt

Det skal ikke være døde reker i den hvite sausen

En eller annen gang må også Mats ha googlet Duchennes. Han har sittet ved en datamaskin, trolig inne på gutterommet på Langhus, han har skrevet duchennes i søkefeltet, trykket enter. Og på skjermen har treffene dukket opp, om de første symptomene, gangvanskene, balanseproblemene og rullestol, om skoliose og forkorting av akillessenen, om nedsatt lungefunksjon, åndedrettssvikt, hostehjelpemidler og respirator, om lammelser i armer, hender, fingre, i nakke, hals og ansikt, om intravenøs føde, hodepine, talevansker, om hjertesvikt – og død. Og så må han ha lest:Det finnes i dag ingen kurativ behandling.Og han har scrollet til neste artikkel:Det finnes ingen helbredende behandling. Og neste:There is no known cure.

– Du skulle heller vært bonde, du, sa Clara, og han lo og var fornøyd. Han var jo det innerst inne. Bonde! Utapå var han alt det andre. Skomaker, fabrikkeier, bystyremedlem, Godtemplar, formann i foreninger og ulike råd, medeier i bank og i elektrisitetsverket de hadde fått i gang. Men aller innerst, innenfor selveste bonden, var han far.