Bokelskere.no

Eg skriv ikkje dette for å klage, men når ein har ein kropp som min, må livet leggast opp deretter.

Ikke minst i våre samliv har vi lett for å gå i den fellen at vi prøver å trøste uten å vise forståelse. Vi synder mot grunnprinsippet for all hjelpekunst, slik Søren Kirkegaard formulerer det:

Hvis det i sannhet skal lykkes at føre et menneske til et bestemt sted, må man først og fremmest passe på at finde ham der han er og begynne der. Dette er hemmeligheden i al hjelpekunst.

Lytting er feedback i dypeste forstand: For å kunne lytte ordentlig er det nødvendig å sette på vent det vi selv er opptatt av. Vi tar inn og anerkjenner den andre og blir derved vitne til hans eller hennes erfaring eller opplevelse - en god lytter er et vitne, ikke en dommer (Nicols 2009).

[...] når plikten gis mening ved noen større mål utenfor seg selv, og på den måten forankres i verdier, opprettholdes energi og motivasjon. Vi kan strekke oss langt når vi strekker oss for noe som gir mening og verdi - verdiforankring er viktig for mennesker.

Det er viktig å merke seg at friheten til å "realisere sine ferdigheter" kommer fra tryggheten på at det er greit å være avhengig. Dette dobbelte behovet følger oss inn i voksenlivet: Når vi blir støttet og anerkjent av andre, vokser selvstendigheten og motet til å bidra med det vi kan.

"Den sanne reisende er den som en gang har maktet å gå en runde rundt seg selv. Det er Konfutse."

"Den eneste virkelige reisen består ikke i å oppsøke nye landskap, men å ha andre øyne."
[...] "Det er Proust."

"Vel ... Det er alltid enklere å skylde på en rival enn selv å være grunnen til at forholdet gikk i stykker. Det er mye enklere enn å ta inn over seg at man har sviktet."

Like etter et utbrudd av gråt følte jeg ofte en stillhet og indre fred. Jeg oppdaget at jeg ble rolig av å tømme meg for tårer. Min kone pleide å nevne det, husket jeg, at tårer var kroppens måte å rense ut stress på. Nå kjente jeg det selv.

Ever tried.
Ever failed.
No matter.
Try again.
Fail again.
Fail better.

Samuel Beckett

Husk at ofte når vi trøster andre, så er det vårt eget behov for å få trøst som gjør seg gjeldende.

Tilgivelse er en prosee, vi trenger å dele og anerkjenne følelsene om og om igjen for dermed gradvis å kunne tilgi det som skjedde. Husk: Vi går aldri tilbake i vår utvikling. Vi går derimot dypere og dypere og tilegner oss større og større forståelse for hvem vi er.

Hvis vi ikke velger å tilgi, vil den andre personen ha nøkkelen til vår indre fred. Vi vil befinne oss i hevnsirkelen, og vedkommende vil ha en stor plass i vårt liv. Denne måten å være i verden på er å være i offerrollen - barnedelen. Vi ser oss selv som et offer for det som skjedde og fortsatt skjer med oss. Ved å velge å gå ned og opp tilgivelsestrappen, tar vi tilbake kraften og styringen over eget liv.

Det å velge å tilgi er en egoistisk handling i positiv forstand, fordi det er noe vi gjør for oss selv og ikke for den andre. Andre voksne må ta personlig ansvar for sine egne følelser.

Sjøl om kanskje de voksne har forsøkt etter beste evne å skåne ungene for det, så er fulle pappaer, regninger som ikke blir betalt, og deprimerte eller sjuke mammaer vanskelig å skjule i en trang leilighet.

TIL LIVET

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.
Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
og høyrer ved dag og natt,
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar, eg elskar deg att!

Halldis Moren Vesaas