En inngang til forståelse av Ukrainas politikk

I nyere historisk tid har Ukraina dukket opp i nyhetsbildet i en rekke saker, som ikke akkurat har satt landet i et heldig lys. Det handler særlig om alle korrupsjonsskandalene som har versert - nær sagt uten ende. Og det handler ikke om enkelte grådige offentlige tjenestemenn, men om statsministere og presidenter som har vært verstingene selv. De som var satt til å styre landet til borgernes beste - og så var de kun opptatt av å berike seg selv og salte ned rikdommene på hemmelige konti i Sveits, på Bahamas etc. Penger som landets innbyggere hadde trengt så sårt til helt nødvendige ting ...

I 1999 ble statsminister Pavlo Lazarenko arrestert for hvitvasking av penger. Senere var det statsminister Julia Tymosjenko sin tur (vi husker vel alle damen med flettene rundt hodet?), og så var det president Viktor Janukovytsj (også omtalt som Yanukovych) sin tur ... Sistnevnte flyktet fra Ukraina til Russland etter at folket protesterte fordi han i 2013 stemte nei til EU-medlemskap og i stedet valgte å knytte landet tettere til Russland. Dette var stikk i strid med hva folket ønsket etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991. Da hadde folket demonstrert på Maidan-plassen i Kiev i november 2013. Det hele begynte som en fredelig demonstrasjon, der Janukovytsj´ avgang ble krevet, men endte med voldeligheter for å løse opp demonstrasjonen 30. november. Mer enn 100 mennesker ble drept, og minst like mange såret. For ikke å snakke om alle som forsvant sporløst etterpå ...

Jeg har tidligere skrevet om dokumentarfilmen Maidan på bloggen min. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg - slik det alltid gjør når viktige menneskerettigheter står på spill. Dessuten tenker jeg på Tsjernobyl-ulykken i 1986, som Nobelprisvinner Aleksijevitsj Svetlana har skrevet om i "En bønn for Tsjernobyl" (første link peker til en Wikipedia-artikkel - den siste til min omtale av Svetlanas bok). Også dette er en historie om et (helseskadelig) bedrag satt i system fra myndighetenes side (den gang Sovjetunionen).

Serhij Lesjtsjenko (f. 1980) (også omtalt som Serhiy Leshchenko) er en ukrainsk parlamentariker, blogger, pressefrihetsaktivist og tidligere gravejournalist. I årene 2000 til 2014 jobbet han i internettavisen Ukrainska Pravda, der han spesialiserte seg på korrupsjon. På grunn av hans engasjement i kampanjer for åpenhet i det ukrainske parlamentet, er han i dag medlem av den parlamentariske komiteen for forebygging av korrupsjon. Lesjtsjenko ble i 2013 tildelt presseprisen til Fritt Ord og ZEIT-Stiftung. I 2014 kåret Reportere uten grenser ham til en av 100 informasjonshelter. Han er dessuten plassert på Magasinet Focus sin liste over de mest innflytelsesrike ukrainerne i 2017. (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren) Det er mao. en forfatter som virkelig kjenner tematikken han skriver om i boka "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina".

"Oligarkenes vekst og fall" inneholder to bøker. Den første er "Pavlo Lazarenkos amerikanske saga" (fra 2013) og den andre er ""Mezhygirskyj-syndromet" - Viktor Janykovitsj´diagnose" (fra 2014). Og bare for å minne om noen sentrale fakta: Pavlo Lazarenko var statsminister fra juli 1996 til 1997 - mens Leonid Kutsjma var president (fra 1994-2005). I 2002 ble Viktor Janukovitsj statsminister - inntil Julia Tymosjenko overtok i 2005. I 2006 var Janukovitsj tilbake i statsministerstolen, og i 2007 var Julia Tymosjenko igjen statsminister. I 2010 ble Janukovitsj valgt som president, og det var han inntil det begynte å brenne under føttene hans etter at han takket nei til assosasjonsavtalen med EU. Han flyktet til Russland i februar 2014. I februar 2014 invaderte russerne Krim-halvøya, og siden har dette landområdet vært under kontroll av separatister og russiske militære, kan vi lese på denne Wikipedia-siden.

"I januar 2017 ble Donald Trump innsatt som USAs president. Det kom som en overraskelse, og for meg også en skuffelse, at han vant, for jeg hadde personlig observert folk som i mange år hadde vært delaktig i ukrainsk korrupsjon, gå inn i Trumps nærmeste krets og bli hans politiske rådgivere.

En av dem var Paul Manafort, som Trump ansatte som sin valgkampsjef. Manafort måtte gå av etter avsløringen av hans forbindelser til Ukrainas korrupte president Viktor Janukovytsj og Regionpartiet. Da Janukovytsj flyktet, etterlot han seg i underkant av tusen håndskrevne sider med oversikt over illegale transaksjoner som skulle hjelpe ham med å beholde og øke sin politiske makt.

En av aktørene i dette "skyggebokholderiet" var Paul Manafort ..." (fra prologen på side 9)

Jeg skal ikke gå i detalj i historien om Pavlo Lazarenkos flukt til USA, men synes det er på sin plass å nevne at han heldigvis ikke kom til et land der han kunne gå fritt omkring. I stedet ble han umiddelbart arrestert, og ble etter hvert også tiltalt for sammensvergelse med hvitvasking av penger som formål, svindel med elektronisk pengeoverføring og transport av tyvgods - bare for å nevne noen av tiltalepunktene. Det handlet om minst 100 millioner dollar som Lazarenko hadde stjålet fra det ukrainske folket. Men - i 2012 var straffen ferdig sonet, og i dag er Lazarenko en fri mann som bor i USA.

Dette er en historie om et system med såkalte oligarker, og som besto i å gi en liten elite med maktpersoner tilgang til det meste av det som var av verdier i landet. Inntektene ble spredt på flere hender, og innebar blant annet at for å drive med illegal og forbrytersk virksomhet måtte man dele halvparten av inntektene med folk høyere oppe i maktapparatet (statsministeren og presidenten). Det var prisen for at de som kunne ha grepet inn, så en annen vei.

"Tidligere ambassadør for USA i Kiev, John Herbst, har beskrevet dette fenomenet med at oligarker forbruker og bor i ulike land, mer presist: "For disse menneskene er det beste stedet å nyte den rikdommen de har stjålet fra sine landsmenn, ikke Ukraina, men Polen, London eller New York. Og de som jukset i valget i 2004, tenkte bare på sine egne interesser, ikke på å realisere Regionpartiets plattform. De var ikke villige til å gjøre noen offer selv, for formålet med å jukse var å kunne holde seg ved makten og bli enda rikere ved å robbe sine ukrainske landsmenn." (side 139)

På tross av den store utbredelsen av korrupsjon i Ukraina, er Lazarenko den eneste topp-politikeren som er straffedømt for korrupsjon. Dette skjedde ikke i Ukraina, men i USA. At Julia Tymosjenko har sluppet unna straffeforfølgelse undrer man seg over, etter å a lest Lesjtsjenkos bok om oligarkene. Som han skriver på side 164: "Alt det gassoligarken og siden politikeren Julia Tymosjenko har opplevd, ville vært nok til å fylle flere liv." På en norsk Wikipedia-side om henne kan vi lese hun fikk tilnavnet "gassprinsessen" fordi hun ble rik gjennom privatisering av landets energisektor - mens hun var energiminister ... Det antas at hun har en formue på rundt 60 milliarder dollar! Hun har sittet i fengsel, men ble i februar 2014 løslatt. Den formelle begrunnelsen var at de forhold hun var dømt for, nå var avkriminalisert ...

I den andre boka, som handler om Viktor Janukovitsj, starter Lesjtsjenko med å fortelle om hva han så allerede under den journalistiske dekningen i anledning Viktor Janukovytsj´ innsettelse som president i Ukraina i februar 2010.

"Vi så en flokk med oligarker ile til for å vise Janukovitsj sin respekt. Mange av dem ante ikke at om noen måneder ville de måtte dele businessen sin med ham hvis de ønsket å fortsette å vokse, og om noen år ville de i det skjulte finansiere opposisjonen for å framskynde Janukovitsj´ avgang ..." (side 136)

Lesjtsjenko skriver videre at oligarkene foretrekker å bli stilt for retten i London, fordi de ikke har noen tillit til rettssystemet i eget land. Et rettssystem de selv har bidratt til å undergrave i en årrekke ... De sender barna sine til skoler i Sveits, fordi de ikke har tillit til utdanningssystemet i eget land, og de beskytter seg med flere titalls vakter "fordi de ikke tror på at et samfunn som er revet i stykker av korrupsjon, kan være trygt ..." Likevel fortsetter de å undergrave sitt eget lands mulighet for å bli friskt og funksjonelt.

Mezjyhirja er palasset Janukovitsj bygget mens han var president i Ukraina. Etter hans flukt til Russland, kunne et forbløffet pressekorps og andre bivåne alle "herlighetene" han hadde samlet. Det handlet om et hus på over 4000 kvadratmeter, og innholdet betegnes som "en legemliggjøring av alle de komplekser, fobier og begjær som en ikke helt psykisk frisk organisme rommer". (side 143) Det handlet om et utall av luksusbiler, om en egen zoologisk hage, om egen golfbane, om biljardbord i 100 000-euroklassen, om en spisestue der hver stol er formet som en trone, om heiser så full av strass at det "ser ut som et skrin fra en sjeik" osv.

Historien om Janukovitsj´ siste dager ved makten, der han "måtte" søke hjelp hos russerne for å få bistand til å slå ned Majdan-opprøret (fordi hans egne militære styrker nektet å bistå i rensningen av Majdan), åpnet veien for de russiske styrkene. Okkupasjonen av Krim-halvøya skjedde i kjølvannet av urolighetene i landet.

I epilogen skriver Lesjtsjenko om hva som skjedde etter Maidan og avsettelsen av Janukovitsj. Petro Porosjenko ble valgt til president i mai 2014. Det ble dessverre ikke noen drastisk endring i oligarkiet, men mer av det samme - bare med nye maktforhold.

"Det kom ikke noe økonomisk gjennombrudd under Porosjenko, til tross for at det for første gang i det selvstendige Ukrainas historie ble opprettet et anti-korrupsjonsorgan som skulle bekjempe korrupsjon på høyt nivå. Det dreier seg om Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå, som i to år gikk til sak mot personer som tidligere ikke skulle røres: parlamentsmedlemmer, skattedirektoratsjefen, statsadvokater og dommere.

Det førte straks til at alle de gamle politiske elitene, som var interessert i å tjene penger på politiske prosesser, dannet felles front mot Nasjonalt antikorrupsjonsbyrå. Slik motstand er typisk for overgangsstater der statens overhode ikke viser politisk vilje til å bekjempe korrupsjon." (side 221)

Og videre på side 222:

"Forandringene som millioner av ukrainere hadde håpet på, forsvant i en lang rekke manifestasjoner av inkompetanse og sammensvergelser."

Til tross for nedslående fakta om korrupsjonsskandaler og at systemet ikke renses for folk som har vært dypt innblandet og som har korrupsjon "i blodet", er Lesjtsjenko optimist. Han tror at Ukraina trenger sterkere bånd til Vesten; ikke bare som moralsk støtte, men gjennom hjelp til tilpasning av lovgivning, åpning av markeder og direkte utenlandske investeringer. Ukraina er et land med mange muligheter og en velutdannet befolkning, som også kan fungere som en forpost for å "holde trusselen om russisk aggresjon lenger unna Vesten".

Mine tanker om boka

Det er sjelden man kommer over bøker som til de grader bretter ut et helt lands korrupsjonskultur - med navngitte enkeltpersoner - slik Serhij Lesjtsjenko gjør det i "Oligarkenes vekst og fall - Kamp mot korrupsjon i Ukraina". Hans bok (eller bøker) utgjør derfor et viktig bidrag inn i forståelsen av ukrainsk politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 - med hovedfokus på årene fra 1995 og frem til 2014. Selv opplevde jeg dette som sørgelig lesning. Dvs. at et helt lands befolkning - mer enn 40 millioner mennesker - skal være så prisgitt makthavere som kun har ett mål for øye: å berike seg selv mest mulig mens de har sugerørene inn i statens økonomi. Penger som skulle ha vært investert i skolesystemet, helsevesenet, forsvar, rettsvesen, infrastruktur, boliger og økonomisk vekst for landets innbyggere, har systematisk blitt tappet ut av systemet for å gi noen få mennesker enorme rikdommer.

Selv ble jeg sittende og undre meg over om det har skjedd en positiv bedring etter 2014, dvs. etter at Lesjtsjenko skrev disse to bøkene. Den 5. mars i år sto en kronikk på trykk i Aftenposten, og det er forfatteren selv som skriver. Kronikken har overskriften "Det pågår en kamp om gamle og nye verdier i Ukraina". Her skriver han om at arbeidet mot korrupsjon kun går for halv maskin, fordi NABU (Nasjonalt Antikorrupsjonsbyrå i Ukraina) utsettes for mye motstand av makthaverne. President Poroschenko viser offisielt sin støtte til NABU (etter press fra Vesten), men bak kulissene undergraves arbeidet "på alle mulige måter". Likevel mener han at mye er oppnådd, ikke minst på grunn av et nytt lovverk som sikrer et transparent system for offentlige anskaffelser. Dette er likevel ikke tilstrekkelig. Snart er det igjen presidentvalg, og vi må derfor håpe på at det blir et skritt i riktig retning.

Lesjtsjenkos bok er interessant lesning! Den kunne nok med fordel ha vært bedre redigert, for det er en del gjentakelser underveis og fremstillingen har også tidvis et litt rotete preg. Det er det ikke så mye å få gjort noe med for en norsk oversetter og/eller et norsk forlag, men jeg er uansett glad for at en bok som dette er oversatt for norske lesere! Den er viktig! Boka gir meg lyst til å lese mer om Ukraina.

Jeg anbefaler denne boka til alle som interesserer seg for europeisk politikk!

Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt.

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.)

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv.

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen.

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død.

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler?

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist.

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag.

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers.

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake.

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv.

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv.

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ...

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte.

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt!

Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: så godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét!

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage.

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned.

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet!

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger.

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ...

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ...

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende?

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis.

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ...

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen?

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv.

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ...

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt!