Vi mennesker overlever det utruligste, om vi må.
Kjærligheta lyt ein ta vare på om ein finn den, la hun til, - uansett når i livet det skjer. Kjærligheta har ingen alder, ikkje slik e ser det.
Tiden leger ikke alle sår, men den la en skorpe over sårene. Det var en viss hjelp i det og, selv om skorpen over hennes sår ennå ikke var mer enn en tynn hinne.
Every breath you take, every move you make, every bond you break, every step you take, I'll be watching you. Oh can't you see, you belong to me ...
Sting
Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine bloggomtaler av hhv. roman og novelle.)
Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ...
Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte.
Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen.
Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke.
I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...
Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med.
Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig.
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.
Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge.
Dersom flere store forfattere hadde skrevet nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. LIndstrøm er mao. i godt selskap med de store!
Jeg anbefaler denne boka varmt!
I am continually astonished by those theists who, far from having their consciousness raised in the way that I propose, seem to rejoice in natural selection as 'God's way of achieving his creation'. They note that evolution by natural selection would be a very easy and neat way to achieve a world full of life. God wouldn't need to do anything at all! Peter Atkins, in the book just mentioned, takes this line of thought to a sensibly godless conclusion when he postulates a hypothetically lazy God who tries to get away with as little as possible in order to make a universe containing life. Atkins's lazy God is even lazier than the deist God of the eighteenth-century Enlightenment: deus otiosus – literally God at leisure, unoccupied, unemployed, superfluous, useless. Step by step, Atkins succeeds in reducing the amount of work the lazy God has to do until he finally ends up doing nothing at all: he might as well not bother to exist. My memory vividly hears Woody Allen's perceptive whine: 'If it turns out that there is no God, I don't think that he's evil. But the worst that you can say about him is that basically he's an underachiever.'
Jeg har trengt utfordringer for å bli klar over mine strategier og mestringsvilje. Viljen min har blitt sterkere når den har blitt trent. Jeg er i konstant utvikling og mine mestringsstrategier blir til underveis i livet mitt.
Jeg merker at de gangene jeg sliter med motivasjonen, stiller jeg bitte små krav til meg selv. Jeg møter meg selv der jeg er. Jeg forsøker å trigge de mekanismene som gjør at jeg kan hjelpe meg selv med å aktivere kreftene i meg. Litt er bedre enn ingenting. Noen dager dreier det seg om å løpe femti skritt og gå hundre skritt et par ganger før jeg gir opp. Bare det å klare det gir mestringsfølelse når motivasjonen er på minussiden.
Dyr klarer seg godt uten lange forklaringer eller illusoriske bekymringer for fremtiden. De forholder seg til nåtiden og handler på instinkt. Det er mye smartere enn å lage negative spiraler. Den egenskapen er forbeholdt oss mennesker.
Politics has slain its thousands, but religion has slain
its tens of thousands.
SEAN O'CASEY
Strange is our situation here on Earth. Each of us comes for a short visit, not knowing why, yet sometimes seeming to divine a purpose. From the standpoint of daily life, however, there is one thing we do know: that man is here for the sake of other men - above all for those upon whose smiles and well-being our own happiness depends.
ALBERT EINSTEIN
To an evolutionary psychologist, the universal extravagance of religious rituals, with their costs in time, resources, pain and privation, should suggest as vividly as a mandrill's bottom that religion may be adaptive.
MAREK KOHN
A professorship of theology should have no place
in our institution.
THOMAS JEFFERSON
Religion has actually convinced people that there's an invisible man – living in the sky – who watches everything you do, every minute of every day. And the invisible man has a special list of ten things he does not want you to do. And if you do any of these ten things, he has a special place, full of fire and smoke and burning and torture and anguish, where he will send you to live and suffer and burn and choke and scream and cry forever and ever 'til the end of time … But He loves you!
GEORGE CARLIN
What can be more soul shaking than peering through a 100-inch telescope at a distant galaxy, holding a 100-million-year-old fossil or a 500,000-year-old stone tool in one's hand, standing before the immense chasm of space and time that is the Grand Canyon, or listening to a scientist who gazed upon the face of the universe's creation and did not blink? That is deep and sacred science.
MICHAEL SHERMER
The religion of one age is the literary entertainment of the next.
RALPH WALDO EMERSON
The priests of the different religious sects ... dread the advance of science as witches do the approach of daylight, and scowl on the fatal harbinger announcing the subdivision of the duperies on which they live.
THOMAS JEFFERSON
Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt.
Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med". Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)
Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt.
I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig?
Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?
Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting.
Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ...
"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)
Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?
"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen.
Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt.