Bokelskere.no

Boken Sataniske vers vil overleve opp gjennom århundrene. Men i det siste kvarte århundret har dens forfatter bare kunnet overleve takket være britisk politis nitide beskyttelse. Aschehoug-sjef William Nygaard overlevde riktignok. Men det var bare millimeter om å gjøre. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren av Sataniske vers, gjorde ikke det.

Brannmenn sa til saudiarabisk presse at moralpolitiet hadde tvunget jentene til å bli værende inne i den brennende bygningen fordi de ikke brukte hodetørkle og abaya, som kvinner må gå med på offentlig sted der i landet. En avis skrev at moralpolitiet hadde stanset menn som prøvde å hjelpe jentene å komme seg ut, blant dem også brannmenn, og hadde sagt: «Det er syndig å nærme seg dem.» Jentene døde fordi fanatikere heller ville se dem brenne inne enn at de skulle vise seg offentlig uten forskriftsmessig påkledning.
Du er hijaben din. Hijaben din er verdt mer enn du er.

I det moderne Tunisia, og i hele regionen for øvrig, er det å gå med hijab fremdeles ikke et reelt valg for kvinner, og kan ikke bli det så lenge diskrimineringen og volden florerer. Nesten hundre år etter at Huda Shaarawi tok av seg ansiktssløret står vi fremdeles i stampe - og vil fortsette med det så lenge kvinnekroppen er lerretet der vi signaliserer at vi bøyer oss for konservatismen og patriarkatet.

Enkelte er imot niqab-forbudet fordi de mener at myndighetene ikke må blande seg inn i måten folk går kledd på. Etter min mening er det et svakt argument, fordi man glemmer at myndighetene allerede gjør dette for eksempel ved forbud mot nakenhet på offentlig sted.

Jeg er skuffet over venstresiden i Europa for at den ikke står frem og erklærer at niqab-forbudet har alt å gjøre med kvinners rettigheter. Vi kjemper mot en ideologi som ikke tror på kvinners rettigheter. Det er derfor jeg støtter forbudet mot tildekking av ansiktet, som er innført i Frankrike, Belgia og deler av Barcelona. Det er derfor jeg stiller spørsmål om hvorfor så mange muslimske menn reiser seg til forsvar for niqaben og retten til å gå med den.

Det er ikke monumentene
som lærer oss historie.

Det er ruinene.

Tyranner undertrykker, banker opp og torturerer hvem som helst, det vet vi. Kvinnelige aktivister ble i tillegg utsatt for «jomfrutester» - voldtekt forkledd som legeundersøkelse, der en lege stikker fingeren inn i vagina for å se om jomfruhinnen er intakt.

En kvinne som gikk med niqab (et slør, som regel svart, som dekker hele ansiktet bortsett fra øynene) innledet en samtale med meg. «Hvorfor går du ikke med niqab?» spurte hun. Spørsmålet ga meg frysninger; jeg hadde alltid syntes at niqaben var skremmende og gjorde ansiktet og personen usynlig.
«Er det ikke nok, det jeg har på meg?» spurte jeg tilbake.
«Hvis du vil spise godteri, velger du det som er innpakket eller det som ikke er innpakket?» spurte kvinnen i niqab.
«Jeg er en kvinne, ikke et stykke godteri,» svarte jeg.
Innpakket godteri, diamantring i eske – slike sammenligninger brukes ofte i Egypt og andre land for å overbevise kvinner om verdien av å dekke seg til. De blir sammenlignet med gjenstander som er ettertraktet, men som taper seg ved å bli vist frem, gjenstander som må holdes skjult, beskyttes og sikres. Når det er snakk om det som kalles islams restriksjoner på kvinners klesdrakt, er kvinner aldri bare kvinner.

I dag begås det daglig grusomheter av nærmest unevnelig karakter i den muslimske guddommens navn. Folk halshugges og brennes levende. Terrorister skyter rundt seg på strender og inne i kjøpesentre. Bomber sprenges så kroppsdeler flyr til alle kanter. Alt akkompagnert av høylydte rop om Allahs storhet.
Er det ikke disse myrderiene og dette barbariet som utgjør det største omdømmeproblemet i dag, både for profeten, for Allah og for den religionen de representerer?
Mange vil mene det. Men likevel er det altså tegninger, filmer og rykter om koranbrenning som får de store massene i muslimske land til å ta til gatene i demonstrasjonstog. Forstå det den som kan.

Han hadde vokst opp i et trygt land, men nå tårnet problemene seg opp. Han følte skam over det. Han følte sinne over dem som ikke gjorde jobben sin, for eksempel de som hadde kunnskap om islam og ikke hadde advart. Det var kilden til sinnet hans, å se problemene som vokste, men som ingen tok tak i.

Her kan du bruke Ockhams barberkniv og gå for den enkleste mulige forklaringen: Fordi jeg mener det jeg skriver og skriver det jeg mener. Hvis du oppriktig mener at du ser noe som utgjør en alvorlig trussel mot ditt folks frihet og kanskje eksistens så har du en plikt til å advare mot dette. Det er egentlig ikke et valg, det er en plikt, enkelt og greit.

Han satt lenge og stirret på meg med et lite smil.
Det hadde ikke gjort noen forskjell om han skrev om vold eller ikke, mente han. Det var nettopp vold og krig han hadde advart mot, og så ble han i stedet anklaget for å ha manet det frem. Han og meningsfellene var nettopp de siste som støttet vold.

Du skal kunne kjempe for politikk uten vold. Problemet er at EU saboterer alle ikke-voldelige måter å drive politikk på.

«Du kan ikke skrive noe som helst offentlig uten at det kan påvirke et sart sinn.» Den som ikke ville bli misforstått kunne til slutt ikke skrive, eller ytre seg offentlig i det hele tatt.

Keep asking as long as you are getting different answers.

De vil til et land der du slipper å jobbe. Der du får penger for å få barn. Det er jo en utopi for dem. Norsk utvandring til USA var noe helt annet, vi dyrket opp landet, vi var med på å gjøre USA rikere. I dag er det mange innvandrere som er med på å gjøre Norge fattigere.