Avskjed med Annika Bengtzon.
Ikke den beste Liza Marklund har skrevet. Men grei nok å lese på et par gråværsdager.
Her blir fortiden rullet opp og oppsummert, mens noen gamle drapssaker og mysteriet med hvorfor Annikas søster Birgitta har forsvunnet, utvikler seg. - Og mens papirutgaven av avisen Kvällspressen holder på å bli avviklet. Internett og sosiale medier presser på og bestemmer framtida, for oss alle.

Her er et sitat fra side 206 og 207, som sier veldig mye om hvordan jeg også tenker om alle religioner i sin alminnelighet:
«For ham var hele spørsmålet om tro, uansett religion, fullstendig ubegripelig. Hvordan var det mulig for voksne, utdannede, intelligente mennesker å tro på eventyr? De kulturelle, tradisjonelle, etiske og moralske aspektene forsto han, man kunne oppdras til katolikk, jøde eller muslim på samme måte som man var svensk, sosialdemokrat eller Djurgården-supporter av fødsel og inngrodd vane, men virkelig å tro? Å leve i den villfarelsen at vi var skapt av en høyere makt som av fullstendig ubeviselige grunner dessuten ville oss vel?
For ham var det åpenbart at det forholdt seg stikk motsatt. Når mennesket ble seg bevisst sin egen eksistens, forsto det samtidig at det ville opphøre. Den innsikten klarte man ikke å leve med, og konstruerte derfor en høyere mening med det meningsløse livet på jorden.
Mennesket skapte Gud i sitt bilde, en som beskyttet og ivaretok, en altomfattende kraft som vi kunne støtte oss til, be til og stole på.
I begynnelsen var hun en kvinne, den gode moderen som ga liv og føde.
I takt med at menneskene sluttet som jegere og samlere og ble bofaste, begynte kampen om revirene, krigene startet, patriarkatet tok makten, og Gud skiftet kjønn og ble mann.»

Vebjørn Selbekk har skrevet ei bok som er velreflektert og full av gode poeng.
Han forteller i første delen av boka om sin bakgrunn, og starter med mormoren, som alenemor, flyktet fra kommuniststaten DDR over til Vest-Tyskland.
Han beskriver undertrykkelsen, kontrollen og angiveriet som preget Øst-Tyskland. Menneskene led under det undertrykkende regimet.
Som Selbekk skriver på side 23:
«Hun lengtet etter friheten i vest. Hun ville at barna hennes skulle vokse opp i en del av verden der det var tillatt å si det man mente.
Men viktigst av alt: Min bestemor nøyde seg ikke med ønsker og dagdrømmer om en ny fremtid. Hun gjorde noe med det. Selv om det var annen gang i hennes unge liv at hun måtte forlate alt hun eide.»
Hans morfar ble igjen i Øst-Tyskland.
Da Vebjørn var liten, reiste han og familien på besøk til bestefaren i Øst-Tyskland, så han fikk en reell opplevelse av hvordan det var å leve under det strenge og kontrollerende kommunistregimet. Han opplevde hvordan det var å leve i et land der det ikke finnes ytringsfrihet.
Murens fall natten mellom 9. og 10.november 1989 beskriver han som den største historiske begivenheten etter den andre verdenskrig.

Vebjørn Selbekk binder så sammen undertrykkelsen og ufriheten i DDR med det som har skjedd etter karikaturstriden, som startet med de danske karikaturtegningene i Jyllands-Posten.
Han gjenga en faksimile av Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten i Magazinet, et temmelig ukjent og kristent blad, tirsdag 10.januar 2006.
Han skriver på side 62:
«I dag tror jeg at underbevisste faktorer kanskje spilte inn i avgjørelsen min. Barne- og ungdomsopplevelsene fra DDR. Det sinnet jeg opparbeidet meg der nede mot dem som tvinger andre mennesker til taushet. Uviljen mot å la frykten avgjøre hva man skal ytre seg om, og når man skal la være å si noe. Mot å krype for dem som truer deg.
Erfaringene fra Øst-Tyskland har vært med på å forme meg, mine verdier og mine meninger.»

Etter reportasjen i Magazinet, kom truslene mot Selbekk, fra muslimske miljøer.
Han beskriver tiden etter denne reportasjen, om livet som forandret seg for ham og familien, om å leve i skjul og med stadige trusler.
Men ikke bare forandret livet seg for ham og familien, men i kjølvannet av karikaturene, kom som kjent terroraksjonene på rekke og rad, blant annet i Danmark og i Frankrike.

Selvsagt begynte ikke terroren med karikaturtegningene.
Og Selbekk beskriver godt begivenhetene i Europa, både politisk, samfunnsmessig og privat, fram til og med 2015.
Jeg skal ikke røpe for mye av innholdet i boka.
Men boka er virkelig verdt å lese. Jeg visste så å si ingenting om Vebjørn Selbekk før jeg leste denne boka. Men nå har jeg fått en dyp respekt for denne forfatteren.
Anbefales på det varmeste.

Rana motsier seg selv til de grader i boka si, så jeg flere ganger underveis i lesninga lurte på om han er riktig vel bevart.
Han klarer ikke å se islam med objektive øyne. Han er forblindet av det han ser på som en fullkommen tro og livsstil.
Jeg vil kalle det å leve under en innlært religiøs vrangforestilling.
Vi er alle først og fremst mennesker, ikke religiøse undersåtter/slaver av en innbilt allmektig gudefigur. Først finner man sin identitet som menneske, deretter får man finne ut om man vil ha en tro eller ikke-tro. Og denne eventuelle troen bør være et privat anliggende, hjemme hos deg selv, ikke noe offentligheten skal behøve å styre med.

Det er helt tydelig at Rana driver cherry-picking i religionen sin. Samtidig som han sier at den er universell og evig, og ikke kan forandres på.
Ja, Muhammed døde i sin(e) kone(rs) armer ... fordi han ble dødelig syk, - men ellers kunne det godt hende at han kunne ha dødd i en kamp på slagmarken, for han var en mektig hærfører etter at han flyttet til Medina.
I boka si skriver ikke Rana mye om Muhammed etter at han flytta til Medina, og ble hærfører og la under seg store landområder, slaktet ned mennene, og tok kvinner og barn som slaver (og sexslaver).
Dette hopper han glatt over.

Nei, Rana må nok begynne å se litt mer kritisk på sin egen religion enn han gjør i boka si.
Norge og Europa er ikke islamsk. Slett ikke. Selv om han påstår det aldri så mye, at demokratiet i Norge og Europa er islamsk i praksis, så blir det ikke en sannhet for det. Det er rett og slett en forskjønning av sannheten, eller egentlig nærmere en ... løgn.

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.