Bokelskere.no

Tausheten samlet skjørtene og gled som en edderkoppkvinne opp den glatte baderomsveggen.

En diger dagmåne hang blek på himmelen og dro dit de dro. Stor som vommen på en øldrikkende mann.

I foajeen ventet en yngre mann. En gammelhipster i trettiårene, tenkte Maria. Over støvlene hans svevde et par jeans med de største oppbrettene hun hadde sett, og dertil kom skjorte, svarte bukseseler og et rødt tørkle i halsen. På nesa bar mannen et par hornbriller med så tjukke glass at øynene fikk et overdimensjonert utseende. Maria syntes han liknet en karikatur av en chihuahua.

Nå ser hun alt som hadde vært gjemt. Nå ser hun alt hun hadde glemt. Nå åpner alt seg for henne og gir henne en klem. Nå ser hun alt hun forsatt hadde igjen.

For det du føler inni deg, vil gjenspeiles i forholdene du har til andre.

Det gjør vondt å gi slipp men noen ganger gjør det faktisk vondere å holde fast.

Jeg har alltid vært jenta som faller hardt når jeg først faller. Faller, elsker og knuses hardt.

Men en av de viktigste leksene jeg har lært, er at selv på ditt absolutt beste vil du fremdeles ikke være god nok for personen som er feil for deg.

Kanskje du aldri slutter å føle deg som en åtteåring sammen med foreldrene dine. Du bestemmer deg for å opptre voksent, for å reagere veloverveid og ikke primitivt, puste rolig, helt fra magen, og behandle foreldrene dine som likemenn; men i løpet av fem minutter er alle gode hensikter som blåst bort og du uttrykker deg like uartikulert som en rasende, liten unge.

Du går hele livet og betrakter foreldrene dine som noen slags knusende, beskyttende uhyrer med ubegrenset makt over deg, til du en dag snur deg og uventet tar dem på fersken der de står og ikke er noe annet enn to svake, engstelige mennesker som forsøker å komme ut av det med hverandre.

Det man oppdaget om seg selv når man oppdrog barn, var ikke alltid hyggelig eller sjarmerende.

Ingen liten del av eksistensens pinsel er at Tid kontinuerlig blir presset på oss, aldri lar oss få igjen pusten, men alltid kommer etter oss, som en tuktemester med en pisk.

Kjærligheten kan komme overrumplende på en. Man kan gå rundt og tro at man vet hva den handler om, og at man kjenner sine egne følelser - klart man gjøre det. Men så svinger tilværelsen på baseball treet og får inn en fulltreffer så både halve og hele erkjennelser ramler ut.

Undersøkende journalistikk var imitert liv, imitert ekspertise, imitert verdslighet, imitert nærhet; å lære seg å mestre et emne for så å glemme det, å gjøre seg til venns med folk for så å avskrive dem. Og likevel, som med de fleste imitative fornøyelser, var det sterkt vanedannende.

(...) hunder hadde skjønt det. De plaget ikke seg selv med mysterier det uansett var umulig å løse.