Den første store Afghanistan-krigs-romanen!

Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ...

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka.

Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka).

I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...

"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)

Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg.

Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig.

"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)

Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til.

Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?

Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, fordi de virkelige hendelsene som beskriver fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo". Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban" og Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", samt novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer.

Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ...

Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at man nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt!

Om kjærlighet til litteraturen

Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter og tok i sin tid doktorgraden på J.M.G. Le Clézios forfatterskap. I 1999 utga hun "Chemin pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio". Boka ble skrevet mens hun befant seg i et språklig eksil. På den tiden bodde nemlig hun og familien i Frankrike. Siden har de flyttet til Norge, og bor i dag i Bærum.

I innledningen til "Eksil og lykke" forteller Boulos om sitt første møte med forfatteren Rune Christiansen på Litteraturhuset i 2008. Anledningen var forestillingen "Äntligen ...", Litteraturhusets årlige arrangement viet nobelprisvinneren i litteratur, som akkurat dét året var Le Clézio. Ellen Svendsen og Per Buvik samtalte om årets nobelprisvinner, som både Boulos og Christiansen hadde vært dedikerte lesere av i flere år. Dette ble starten på et bekjentskap, som resulterte i at hun bestemte seg for å skrive om hans forfatterskap.

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte som dikter i 1986, og har i årenes løp utgitt 11 diktsamlinger. Etter utgivelsen av "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" (2014) - den eneste boka jeg har rukket å lese av Christiansens bøker så langt - er det romanforfatter han er mest kjent som (linken peker til min bloggomtale av boka - jeg nevner også et forfattertreff på Litteraturhuset 28. januar 2015, som jeg har skrevet om på bloggen min). I løpet av sitt forfatterskap har han utgitt åtte romaner. Siden disse romanene er helt sentrale i Boulos´ bok om forfatterskapet, tar jeg med en oversikt:
- Hvalene i Glasgow (1990)
- Dypt mørke (1992)
- Steve McQueen er død (1997)
- På ditt aller vakreste (2000)
- Intimiteten (2003)
- Fraværet av musikk (2007)
- Krysantemum (2009)
- Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014)

For øvrig kan nevnes at Rune Christiansen overtok det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. For meg ble det en viktig detalj i min lesning om hans forfatterskap i "Lykke og eksil". Etter å ha vært til stede på svært mange forfatterkvelder spesielt på Litteraturhuset i Oslo i årenes løp, og hørt om ulike forfatteres skriveprosesser, må jeg nemlig konkludere med at jeg sjelden har vært borti en forfatter som er så til de grader bevisst i alt han gjør som Rune Christiansen er. At han i bunnen er pedagog innenfor den kunsteriske siden av forfatteryrket, økte min forståelse for hvordan dette er mulig.

"Rune Christiansens forfatterskap utgjør en fascinerende historie om lidenskapelig og nysgjerrig lesning. I referansene hans ligger det spor av dannelsesreisen han har gjort som lesende og skrivende menneske. En dannelsesreise innebærer både noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig. Det er i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet, at identiteten og forfatterskapet blir til. Det er i dette spennet, slik det formidles av forfatteren, at leseren kan finne et rom for å artikulere sin egen opplevelse av verden, sin egen tilhørighetssøken, gjennom tekster som åpner for noe nytt og samtidig befester noe kjent. God litteratur - som all god kunst - beveger seg i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente: Hels bør verket være så gjenkjennelig at det gir oss mulighet til identifikasjon, medlevelse, innlevelse, ja også medskaping - og samtidig så ukjent, eksotisk, fremmed at det åpner for det perspektivskiftet som må til for at vi skal kunne se oss selv og verden med en større, forklarende, utvidende distanse. I Christiansens intertekstuelle henvendelser - for referansene hans er invitasjoner, til gjensyn eller oppdagelse - ligger like mye oppdagelsen av den andre som av en selv gjennom den andre ... " (side 15-16)

Boulos tegner et interessant bilde av forfatteren Rune Christiansen, både gjennom spørsmålene hun stiller i samtaleboka "Lykke og eksil" og gjennom egne betraktninger, hvor mye av det hun selv har opplevd gjennom egen lesning, avspeiles. Det som går gjennom boka nærmest som en rød tråd, er det intertekstuelle. "Enhver forfatter formes ved å gjenta andre forfattere", siteres den franske forfatteren Georges Perec. Og nettopp dette er mye av kjernen i boka; hvordan Rune Christiansen er påvirket av andre forfattere, hvordan han knytter dette opp til sine egne bøker, som regel synlig men ikke alltid, og lar sine romanpersoner - her kalt protagonisten - leve sammen og i pakt med litteraturen. Dermed blir det en dobbel bunn i det meste. Og fordi forfatteren selv kun gjenforteller, ikke tolker, blir det et stort rom som leseren selv kan fylle med egne tanker og tolkninger.

Underveis kommer Boulos og Christiansen inn på begrepet klassereise. For de fleste innebærer dette en reise bort fra klassen man vokste opp i. For Christiansen betyr det noe ganske annet. Han snakker om klassetilhørighet. Som de fleste nordmenn på hans alder vokste også han opp i et arbeiderklassehjem. Og ja, økonomisk frihet har gjort at de fleste lever ganske andre liv enn hva de opplevde i oppveksten, hvor knapphet på det meste var et faktum. Men må man bevege seg helt bort fra klassen sin selv om man har foretatt en såkalt "klassereise"? Begrep har etter hvert blitt så utvannet og nesten klisjéfylt at det i grunnen har mistet mye av sin mystikk, om man kan kalle det det. Kanskje er det mer interessant i noen tilfeller å snakke om en klasseflukt når man beveger seg bort fra, slik den franske forfatteren Edouard Louis gjør? I alle fall sier Christiansen det slik:

"I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg. Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det romme det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning. For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise." (side 31-32)

Alle romanfigurene i Christiansens bøker er ensomme. Det er et fravær der, og det er samtalene, dialogene og møtene som fyller opp karakterenes liv og menneskesyn, sier han på side 102. Dessuten lar han litterære sitater "gripe inn i portrettet av" en romankarakter, ofte ved at romankarakteren er lidenskapelige lesere av litteratur og av verden (side 162). Christiansen trekker også frem Perecs roman "Livet bruksanvisning" (med originaltittelen La Vie mode d'emploi) fra 1978 (linken peker til min bloggomtale av denne boka), og Boulos skriver:

"Å liste opp skjellsettende litterære møter, gjennom titler, sitater, replikker, er en erindringsmetode Christiansen ofte bruker. En slik opptelling av vesentlige møter fremkommer i kapittelet "Hukommelsen", hvor hovedpersonens kulturelle minner ramses opp i form av en pastisj over Perecs erindringsbok Je med souviens fra 1978." (side 162-163)

(Boka det refereres til er "Krysantemum".)

Christiansen er opptatt av å gi leseren plass, og referer også her til Perec. Han gjør dette ved ikke tvinge leseren gjennom et plot med en dramaturgi, opp i en relasjon som får leseren til å få sympatier og antipatier osv. I stedet lar han leseren gå inn i romanen og vandre omkring der, få noen førstehåndsopplevelser som ikke er "styrt av ytre motorikk". Slik blir lesningen en form for meditasjon, hvor leseren reflekterer og inviterer inn et liv. Slik får leseren være med på samme nivå som romanpersonene, uten at en allvitende forteller ligger i forkant eller at det er et skjult motiv fra forfatterens side om hva han eller hun ønsker at man skal få ut av boka. (side 165)

Miriam Stendal Boulos avslutter boka med disse ordene:

"I spennet mellom behovet for samhørighet og behovet for å tilhøre seg selv ligger kanskje menneskets største drift, største fortvilelse og største forsoningsmulighet". I dette spennet uttrykker Södergran-sitatets doble erkjennelse - eksilet og lykken - både tristesse og forsoning samtidig. I Christiansens forfatterskap fremmanes et nærvær i verden som utgjør en stillferdig overskridelse av dette menneskelige dilemmaet." (side 208-209)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Først og fremst en sterk lyst til å dypdykke i Rune Christiansens forfatterskap! Boulos, som i boka tar for seg hver eneste av de i alt åtte romanene Christiansen har utgitt (i tillegg til noen av diktsamlingene), har åpnet opp noen rom for meg, som gjør at jeg kommer til å lese disse romanene med et mye klarere blikk enn jeg ellers ville ha vært i stand til. Samtidig erkjenner jeg at hun med sitt litteraturvitenskapelige blikk er på et helt annet nivå i sin lesning enn meg. Men er det ikke slik da at all lesning skal åpne opp nye perspektiver i et i og for seg kjent landskap? Akkurat her lykkes hun godt! Å lese "Lykke og eksil" har vært en meget givende prosess, og jeg har bevisst brukt litt tid på denne boka, som selv om den er tilgjengelig for leseren, ikke er av det lettleste slaget. Det er mange bunner i det hun skriver, som krever tid til refleksjon. Da kan man ikke rushe gjennom boka!

Den som forventer at "Lykke og eksil" skal være litteraturkritikk i den forstand at forfatterskapet kritiseres eller utfordres sterkt, vil nok bli skuffet. Boka er først og fremst en kjærlighetserklæring til Rune Christiansens forfatterskap. Siden Miriam Stendal Boulos er så kunnskapsrik og selv kjenner litteraturpreferansene til forfatteren, blir det likevel aldri "kritikkløst" eller overfladisk. Hennes tilnærming er så grundig, så gjennomtenkt og så reflektert at det aldri kan sås tvil om faglig integritet eller habilitet.

Avslutningsvis må jeg nevnte en artikkel som sto i Vagant 8. juni i år. Artikkelen har overskriften "Fraværet av kritikk" og det er Arne Borge som har ført den i pennen. Han etterlyser her - riktignok ganske mildt - en (mer) kritisk samtale, fordi dette gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Han mener at Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling, og at det ligger en vennlighet også i dette. Ellers påpeker han at "(l)itteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å fremstille trivielle påstander i et oppstyltet språk", og har trukket frem noen eksempler på det han kaller i overkant svulstige påstander. Det er vel sånn sett den samme kritikken som kan ramme et hvilket som helst fagfelt med en sterk fagterminologi, tenkte nå jeg da ...

Dersom du ønsker å få en større forståelse for Rune Christiansens forfatterskap, er "Lykke og eksil" virkelig en bok du bør få med deg! Den rommer alt - og mere til - som vi bokelskere løper beina av oss for å få med oss hver gang det er forfattertreff på landets mange litteraturhus. Det kommer garantert flere bøker om Rune Christiansens forfatterskap etter hvert - sikkert mer kritiske sådanne også enn denne. "Lykke og eksil" er svært spesiell i så måte, og også meget interessant. Det er alltid spennende å få innblikk i hva som inspirerer dyktige forfattere, hvordan de ser på sin egen litterære utvikling, hvordan de reflekterer rundt tematikken i egne bøker, hvor mye av seg selv de har lagt inn i bøkene sine og hvor mye som kommer fra andre steder. "Lykke og eksil" favner alt dette. Jeg anbefaler boka varmt!

Amal Aden er nådeløst ærlig i denne boka.
Boka kom ut i 2008, men er fremdeles aktuell. Kanskje mer aktuell enn noensinne.
Amal Aden skriver selv i forordet til boka at det hun skriver i denne boka er harde fakta, sannheten om det somaliske miljøet "må både hennes eget miljø og de godtroende norske myndighetene tåle". I denne sørgelige situasjonen er Se oss et nødrop fra en utålmodig - og modig norsksomalisk jente.
Amal Aden ønsker å sette fokus på det som foregår, og vil vekke opp mennesker som jobber med flyktninger - i asylmottak, på kontorer, barnevern og skole, - alle som har noe med flyktninger og innvandrere å gjøre.
Se oss er skrevet av ei som har opplevd det somaliske miljøet fra innsiden og har kjent det på kroppen selv. Hun greier ikke å tie og kan ikke vente lenger, sier hun om boka.

Amal Aden har skrevet flere bøker:
Det skal merkes at de gråter fra 2011
Min drøm om frihet fra 2009
ABC i integrering fra 2009 og
Jacayl er kjærlighet på somali fra 2015

Siden denne boka kom ut har Amal Aden brukt mye tid på å holde foredrag om livet sitt og erfaringene om å komme til Norge og livet her. Hun har fått mange trusler, også drapstrusler, fra det somaliske miljøet, og hun har vært nødt til å ha politibeskyttelse.
I dag, 8 år senere, lever hun litt mer i det stille. Hun fikk beskjed fra det norske politiet om at hun var nødt til å dempe seg i sine oppriktige uttalelser, for politiet har rett og slett ikke ressurser til å beskytte henne hele tida.
At det er nødvendig å be ærlige mennesker som Amal å dempe seg, er en sørgelig utvikling for - for henne, - og for alle de andre modige kvinnene som tør å stå fram for å hjelpe og frigjøre alle undertrykte kvinner - og barn, som lever kuede liv i sterkt patriarkalske miljøer og samfunn.