Bokelskere.no

Det kanskje sterkeste inntrykket fra dagene i fengselet er vårt møte med de israelske vokterne. Nok en gang blir jeg minnet om hvor sterkt en del israelere knytter pro-palestinske holdninger til det historiske hatet mot jøder.

Israel har to ansikter. Det ene er det moderne, sekulære Tel Aviv og Israel som et fungerende demokrati for de fleste. Det andre ansiktet er en brutal okkupasjon og undertrykkelse av tre millioner palestinere for å sørge for at en halv million bosettere får bo i sikkerhet.

På skolen lærer barna om jødenes blodige vei gjennom historien. De leser om den spanske inkvisisjonen da jødene ble kastet ut fra Spania, om alle pogromene i Øst-Europa og Tsar-Russland, og om nazistenes forsøk på å utrydde alt jødisk liv i Europa. Kalenderen er full av helligdager og høytider som minner om alle farene og alle som er blitt drept. Derfor er israelerens mentale tilstand sterkt preget av eksistensiell angst.

Informasjon blir en valuta man bruker for å kjøpe venner og en plass i systemet. Det gjør det veldig vanskelig for all informasjon som utfordrer de aksepterte holdningene. Slik informasjon presses gjerne ut. Når noen sier noe eller gjør noe som forstyrrer systemets protokoll, reagerer de andre delene med stort sinne og forsøker å fjerne dette destabiliserende fragmentet og på den måten gjenvinne stabilitet.

Men når historien skal skrives, blir de "vanlige" menneskene ofte uteglemt. For når tiden er inne, henger politikerne seg på toget, og i historiebøkene gis æren ofte til den eller de som tilfeldigvis satt ved makten da endringene inntraff.

Kanskje var det bare et tidsspørsmål før den økonomiske modellen i østblokklandene ville brutt sammen uansett. Men mer enn noen andre var det menneskene som samlet seg i Gdansk og i Leipzig og på mange andre steder, som forårsaket en av vår tids mest skjellsettende politiske hendelser: kommunismens fall og oppløsningen av Sovjetunionen.

Sivile rettigheter og andre goder har aldri kommet av seg selv. De har blitt kjempet frem, og må fortsatt kjempes frem, slik Rosa Parks og Freedom Riders har gjort det.

Kanskje er det sånn - som min venn, dokumentarfilmskaperen Adam Curtis skrev til meg i en e-post - at de gjør sosiale medier til et gigantisk "ekkokammer der det vi tror på hele tiden forsterkes av folk som tror på akkurat det samme".

Både du og jeg vet at biologi ikke er noen garanti for tilhørighet. Å få et nytt sett foreldre er av og til det beste som kan skje et menneske.

Kjærligheten fører ikke regnskap over feil [...]

Noen ganger er følelser ikke så virkelighetsfjerne som de kan fortone seg. Noen ganger er de bare observasjoner vi ikke har skjønt at vi har registrert.

En kjærlighet som fikk resten av verden til å forsvinne; den hadde makt til å få den fornuftigste av alle til å la all fornuft fare.

Du tror alltid det blir tid, helt til du en dag innser at det er det ikke.

Lat no andre med storleiken kivast
Lat dei bragla med storleik og høgd
Mellom kaksar eg kan ikkje trivast
Mellom jamningar helst eg er nøgd

Vi er et snilt folk. Derfor er vi i nød nå. Her er fred og trygghet hjemme, men verden piner oss. Vi vil hverandre vel og har fått det til i Norge. Gjennom hundre år har vi bygget en Velferdsstat etter arkitekttegningen: Vi bryr oss om hverandre. Hver enkelt har fått mulighet til å være en byggestein i Det gode samfunn. Vi er med på å skape og dele. Det gir husfred i landet og sjelefred i menneskene.

Sadie hadde ikke hade sans for forutanelser - det var ingen grunn til å ha en sjette sans når de andre fem ble skikkelig brukt - og sant nok, det var en rasjonell forklaring på det underlige.

Ekte kjærlighet er fri for vold.

Hun var blitt til et eneste stort telleverk. Det tikket og surret og slo i hele henne.

Hun håpet ofte på storm. Hun likte at naturen ytret seg, at den slo tilbake. Tanken på at mennesket var den suverene og kontrollerende kraft likte hun dårlig. Om solen ville brenne ut, om havet ville flomme over landene og drukne hvert minste lille kryp, da var det i orden. Hun ville bøye seg for det, bøye seg i ydmykhet.