Man blir ikke glup når det ikke er tid til å tenke. Hjernen gjør snarveier slik at man handler automatisk.
Jeg hadde vært her fire ganger nå, det samme tomme ansiktet, den samme skammen etterpå, men nå falt jeg bare ned på knærne. Jeg kjente ikke snøen, ikke kulda, bare nærværet. Vi var her alle, samlet om grava og endelig myknet ansiktet mitt opp, jeg kjente tårene varmt nedover kinnet.
En godt trent kropp som så svekkes, trenes raskere opp igjen enn en kropp som aldri har vært trent.
Du har to valg, fortalte han meg - skyve vekk og fortrenge, eller erkjenne og integrere hendelsen i livet ditt. Bare det siste virket å være forenlig med et godt liv, men aller først måtte jeg konfrontere frykten min.
Det er lenge sida ja, faktisk to og et halvt år siden jeg leste den.
Du har rett i din kritikk.
Men jeg satte jo "rørende" i parentes, da ...
Nei, boka var uten dybde og innsikt. Grei for de som surfer på overflaten.
Ferdig snakka.
Jeg ble ikke sjarmert av denne boka, som jeg leste for to og et halvt år siden.
Har sett at den har fått så mange lovprisninger om hvor fantastisk den er, og ble nysgjerrig på den, - men jeg opplevde den dessverre som svært banal, enkel og forutsigbar, med personer som ikke var helt overbevisende ekte.
Emnet er både interessant og aktuelt, men her ble det litt for platt og overfladisk for meg, uten den dybden det hadde fortjent, og utviklet seg til å bli en slags tåredryppende "såpeopera", - og som det ble altfor lett å forstå hvor ville ende....
Temaet aktiv dødshjelp kommer nok til å bli omdiskutert i mange år til. Det tror jeg vi kan være temmelig sikre på.
Fremdeles ser det ut som boka blir lovprist av mange, noe som er ganske merkelig etter min mening. Men ser også at flere kritiserer den for sin overfladiskhet. Noe jeg er helt enig i. Den virkelige dybden og innsikten mangler.
De laget en film til det intervjuet, den ble senere nominert til en pris. Gutten jeg så overrasket meg. Pupillene som fortsatt var store og sorte av blodfortynnende så jeg i speilet hver dag, men sorgen i de øynene, forvirringen, skrekken og sjokket som fortsatt syntes - det hadde jeg ikke lagt merke til. Det var et helt åpent ansikt jeg kikket inn i. Et preget, fortsatt vettskremt ansikt. Det var bare jeg som så isen som lå der.
Det frosne ansiktet fulgte meg. Det skjulte sporene av en selvfølelse som var knust av bebreidelse og skam, og en kropp som ikke var i synk med seg selv, ødelagt og svak.
Hvert år den samme begynnelsen, den samme slutten: En fargesprakende himmel, refleksjoner av gult og grønt og rødt i hvite fjellsider. Tanken på at sånn skal det være for alltid, her skal jeg stå sammen med ungene mine og peke ut i vinternatta, fortelle at sånn var det også da jeg var liten, at uansett hva de ville oppleve i livet, så tviler jeg på at noe er vakrere enn dette, Hemsedal på nyttårsaften.
Hva tenker du når du husker, når du plutselig skjønner. At han du har ledd med, åpnet deg opp for, han du har delt de fineste stundene med, som du har stolt på, og satt så pris på, og som du har trodd bare ville deg godt, når du skjønner at dette mennesket ikke lenger er det mennesket, men et monster som har prøvd å ta livet ditt , som har tatt livet av en felles venn.
Hva tenker du når du innser at dette faktisk har skjedd? Når det som var godt ble ondt? Når alt du trodde var sant, ble falskt?
Da tenker du at alt du har er deg selv.
At du ikke lenger kan stole på noen.
Før var søvnen alltid tom. En livbøye i enden av dagen jeg kunne strekke meg mot, som reddet meg fra motgang og furtenhet, kjærlighetssorg og sinne, som ga meg hvile og nye krefter. Men i koma var søvnen et skrekkammer som spant og vokste i tid og rom. Sansene mine var like sylskarpe som i våken tilstand: Jeg visste hva som skjedde - husket de ulike scenarioene jeg ble kastet inn i.
Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.
Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!
Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.
Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!
Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!
Med en maskingeværsalve spredte de bitene i puslespillet vårt. Og, når vi brikke for brikke skal sette det sammen igjen, vil det ikke lenger være det samme. Det er noen som vil mangle i bildet, det vil bare være oss to der, men vi vil oppta all plassen. Hun vil være med oss, usynlig. Det er i øynene våre man vil kunne lese hennes tilstedeværelse, i gleden vår vil hennes flamme brenne, i årene våre er det hennes tårer som renner.
Jeg har inntrykk av at økonomen Peder Martin Lysestøl har gjort en ganske grundig jobb med denne boka.
Fortsatt finnes det vel de som fremdeles ser på Israel i et rosenrødt skjær, som den eneste demokratiske staten i Midt-Østen.
Akkurat som Sidsel Wold skriver om i hennes bok Landet som lovet alt, som kom ut i 2015, var Peder Martin Lysestøl også en "Israel-elsker" i yngre dager. De reiste begge to i ungdommen for å jobbe i kibbutz, og ble i Israel i lang tid.
Men senere, etter å ha blitt bedre kjent med utviklingen i landet, og etter å ha sett flere sider enn den ene, godkjente offentlige propagandaen, etter å ha fått kjenne landet innenfra, gikk de begge over til å bli mer skeptiske.
Ikke bare ble både Sidsel Wold og Peder Martin Lysestøl skeptiske til staten Israel og den hardhendte og nådeløse politikken som landet har drevet med i mange år, - de oppdaget for alvor den rasistiske og undertrykkende siden, der økonomien, den sosiale og politiske utviklingen vakler på innsiden, selv om den offentlige propagandaen er et glitrende glansbilde av en "perfekt moderne stat" med mange attraktive framtidsutsikter.
Men glansbildet slår dype sprekker, og har gjort det lenge. Det kan se ut som at dette sterkt militariserte landet nå blir ledet rett i avgrunnen.
Likevel, han er optimistisk. For presset og motstanden utenfra er nødt til å få Israel til å slutte å opprettholde dagens terrorregime.
Sitat fra side 181:
«Israels tallrike brudd på menneskerettighetene, den diskriminerende politikken, økende militarisering og kutt i velferdsordninger gjør det stadig vanskeligere å opprettholde myten om Israel som en «demokratisk, europeisk velferdsstat». For en stor del av befolkningen har utviklingen de siste årene, særlig etter fire Gaza-kriger, skapt pessimisme.»
La oss håpe at pessimismen virkelig kan snus til optimisme og bedre tider, for menneskene som lever i dette betente området i Midt-Østen.
For sionistene var det viktig å styrke forståelsen for at Palestina var jødenes «hjemland». Hva mente de når de snakket om «hjemlandet»? Forestillingen om Eretz Israel, det talmudiske Israel, er hentet fra jødenes viktigste samling av hellige skrifter: Talmud. Det er ulike syn på hvor de talmudiske grensene går. En vanlig tolkning er å regne følgende område til Eretz Israel: Hele Sinai og et område langt sør i Egypt. I øst hele Jordan og en stor del av Saudi-Arabia, Kuwait og deler av Irak. I nord hele Libanon, deler av Syria og deler av Tyrkia og i vest Kypros.
Historikeren Benny Morris skriver at i årene etter første verdenskrig krevde de sionistiske lederne retten til en stat, et «Stor-Palestina», som omfattet alt land vest for Jordanelva og et 3-4 mil bredt belte øst for elva og Wadi Araba, samt Libanon opp til Litanielva og områder langs elva.
Landsfaderen Ben-Gurion har også ved flere anledninger uttrykt at Israel måtte omfatte mer enn det historiske Palestina. I boka Eretz Israel in the Past and in the Present, som han var medforfatter for, hevdes det at landområdet hvor den jødiske staten skal ligge, går fra Al-Arish i Egypt til Tyr i Libanon.
Israel var også en nordisk utpost, en sosialistisk inspirert velferdsstat. Akkurat som i Norge hadde sosialdemokratene den politiske makten. Båndene de første fagforeningsbesøkene knyttet mellom norsk LO og Histadrut har holdt helt til i dag.
Mens de fleste fagforeninger i verden er organisert nedenfra som kamporganisasjoner, er Histadrut dannet ovenfra, av sionistiske strateger.
Den jevne Israel-turist opplever Israel som et moderne, velfungerende samfunn, der hun guides rundt i kystbyene og til de historiske attraksjonene. I virkeligheten er Israel ekstremt splittet. Bolig- og arbeidsmarkedet er blant de mest segregerte i verden.
Jeg hadde hørt at mange orientalske jøder følte seg som annenrangs innbyggere i Israel, men aldri fått det så tydelig presentert som her.
Også Israels president Reuven Rivlin, kjent for sine positive holdninger til den palestinske minoriteten, har ofte uttrykt bekymring for dette. I en tale på Herzliya-konferansen i 2015 sa han:
«Israel er raskt på vei til å bli et stammesamfunn sammensatt av fire grupper - sekulære jøder, religiøse sionistiske jøder, ultraortodokse jøder og arabere.» I den samme talen påsto han at alle gruppene «frykter hverandre og er fiendtlige til hverandre». President Rivlin har mottatt dødstrusler for sin kritikk av regjeringens minoritetspolitikk.
Israel er et «stammesamfunn» der etniske, religiøse og politiske grupper står mot hverandre. Men det er også et klassesamfunn, og klassemotsetningene blir stadig skarpere.
Som okkupasjonsmakt hadde Israel fra 1967 hatt plikt til å ta ansvar for den okkuperte befolkningen, noe som ble en betydelig budsjettbelastning. Etter 1993 måtte palestinerne som «selvstyrte» overta kostnadene. Dette sparte Israel for store utgifter. Den amerikanske Clinton-regjeringen ble så begeistret for Israels «fredsvilje» at den styrket økonomien ytterligere ved å gi en rekke ekstrabevilgninger de påfølgende årene.