Bokelskere.no

Dette var en av de bøkene jeg leste etter å ha sett filmen (My fair lady), og det var noe forvirrende siden den for det første var en musical, og dessuten hadde en helt annen slutt. Jeg er redd jeg den gangen (mange, mange måner siden ...) ikke helt verdsatte Bernard Shaws stykke. (Ikke sang de der, heller).

Et av disse fenomenen som man enten "er med på", eller "just don't get", tydeligvis. Grei fortelling, men knapt mer enn det. Hypen gikk meg hus forbi ...

Synes også at den var spennende og godt skrevet. God twist, gode karakterer.

Man skal aldri tvinge seg til å lese ferdig en bok som ikke interesserer - det er rene selvtorturen. Les fordi du har lyst, aldri fordi du må. Livet er for kort.

Dette er en av mine favoritter. At jeg ikke forstår alt, spiller mindre rolle. Hver gang jeg leser den, dukker det opp noe nytt.

Jeg har akkurat begynt på den og skal nyte den i novemberværet. Alexander McCall Smith er perfekt når man trenger litt lys og humor i livet sitt. Dette er bok nr. 2 fra Scotland Street. Disse bøkene ble skrevet som korte kapitler i avisen The Scotsman, og ble en kjempesuksess i Edinburgh da de kom. Da de ble trykket som bok, var ikke akkurat suksessen noe mindre. Bør leser med tea and crumpets ...

Margit Sandemo er "the grand ol' lady" av seriebøker, og en stor forteller. Jeg har lest hele serien i sin tid, omtrent da den kom ut - noen bøker likte jeg bedre enn andre. Det var en tid hvor jeg fikk lite søvn ...

Jeg liker Ali, selv om jeg ikke er like begeistret for Norman Mailer.

Selv om jeg har oversatt denne bok, så regner jeg med at jeg kan si noe om innholdet. En ekte spionroman fra den kalde krigen. Spennende og godt skrevet. Det er ikke bare leCarre som kan skrive godt fra denne perioden, med andre ord.

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

har sett filmen, men ikke lest boken. Så nå blir jeg veldig nysgjerrig ...

Sånne bøker er gull verdt.

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Den er så gammel at den egentlig er utdatert - foretrekker nok filmversjonen med Daniel Day Lewis, men er ikke så sikker på om James ville vært fornøyd ...

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Foretrekker Jane Eyre. Stormfulle høyder er godt skrevet, jeg er enig i det, men jeg liker altså ikke Heathcliff og da mister historien noe av sin tiltrekning.