canis som svar til Nina J.B. :
16:48, 29. august 2024 Diskusjon: Nina J.B. om Livet er fullt av flodhester av Annette Bjergfeldt av Annette Bjergfeldt
Jeg likte den kjempegodt, til jeg kom godt over halv veis, da stoppet liksom hele boken opp...
Dette er den fjerde boka om Mika og politimannen Valdemar. Full fart fra første side! Mika og Valdemar er på vei til slektsgodset Rosengåva for å finne Mikas mor. Mika er oppvokst på barnehjem og har aldri kjent sine foreldre. Men når de ankommer godset tror de som bor og jobber der at de er politifolk fra Uppsala som kommer for å hente Annie Månevind, Mikas mor... Annie sitter fanget i kjelleren, mistenkt for å drive med ånder og overnaturlige ting og på godset er det også et spøkelse som løper omkring om natten og lager uhyggelige lyder.
Spennende og skummelt og godt skrevet, synes jeg. Litt usikker på hvilken aldersgruppe den passer for da jeg er usikker på hvor mye barn på mellomtrinnet vil identifisere seg med handlingen som er satt til 1800-tallet.
Ikkje så mykje om Russland i seg sjølv, men meir om Johansens omgong med intelligensiaen og det kunstnarlege dissentermiljøet i Sovjet på 70talet. Men interessant nok for sæskild interesserte. Ein lærer litt om korleis regimet behandla dei som ikkje fulgte alle kommunistiske reglane, både skrivne og uskrivne. Samstundes får ein inntrykk av at Johansen som vestlig reporter levde i ei Moskva-boble avskåren frå vanlege russarar/sovjetbuare.
Vannflaske som svar til Torill Revheim :
20:58, 25. august 2024 Diskusjon: Diskusjonstråd til felleslesing av «Swanns kjærleik» av Marcel Proust
NRKs Leseforeningen hadde et program om Proust i 1999. Fin samtale med oversetter Anne-Lisa Amadou, litteraturprofessor Ragnhild Reinton, Knausgård og Tore Renberg. Tror man får mest ut av programmet etter at man har lest (noe av) verket.
Vannflaske siterer På sporet av den tapte tid. Bd. 1 av Marcel Proust (side 22)
16:24, 25. august 2024 Ingen har det som favoritt.
«Det er merkelig, jeg tenker stadig på min stakkars hustru, men jeg klarer ikke å tenke på henne lenge ad gangen.» «Ofte, men lite ad gangen, som gode, gamle Swann» var blitt et av yndlingsuttrykkene til min bestefar som benyttet det ved de mest forskjelligartede anledninger.
Det handler om arabernes/palestinernes historie, og er et kapittel i samme bok.
Jeg så en dokumentar om Mark Manson nylig, lurer på om det var NRK. Det er greit å bli påmint om at man har et valg om hvordan man tar imot livet, selv om det ikke er lett alltid. Litt som Kahneman og Tversky, det er ikke sikkert at det du tenker er den eneste mulige tanken, og kanskje ikke den beste heller, objektivt eller subjektivt.
Ihvertfall har jeg satt meg fore å sette meg inn i Midt-Østen sin historie, ikke for første gang, og det går ikke fort, siden jeg leser etter frokost på søndager bare. Hilde Henriksen Waage har skrevet "Konflikt og stormaktspolitikk i Midt-Østen", og jeg er særlig interessert i politikken og historien. Jeg skal ikke si mye om valget av ny president i USA, men jeg noterte meg at Indias president "har stilt seg til rådighet" som mekler, og India har jo levert saker og ting til Russland de siste årene og må vel regnes på den siden, så jeg ser frem til at man kommer i gang på den andre siden også. De som lever i konflikten er uansett de viktigste partene, og jeg er nøytral i den grad det er mulig å være det. Det er krevende å velge side, og man blir jo opprørt. Hilde Henriksen Waage har ihvertfall loset meg greit gjennom den jødiske historien i Europa, og jeg er nå i gang med det osmanske riket, som var stort, men uten nasjonalstater. Det går ikke så fort, men stødig. Hun er rasjonell, og det er viktig når det koker.
Uansett; jeg ønsker alle som leser en god leseuke til neste helg.
Karen Ramsvik som svar til Jarmo Larsen :
12:55, 25. august 2024 Diskusjon: Jarmo Larsen om Bedre beslutninger om kreftene som påvirker vurderingene dine og hvordan du tøyler dem av Jan-Ole Hesselberg av Jan-Ole Hesselberg
Kanskje like gjerne "Tenke fort og langsomt av Kahneman og Tversky. Den er god, jeg har kjøpt "Støy" også, men ikke kommet i gang ennå, litt treg.
Karen Ramsvik som svar til Harald K :
12:53, 25. august 2024 Diskusjon: Jarmo Larsen om Bedre beslutninger om kreftene som påvirker vurderingene dine og hvordan du tøyler dem av Jan-Ole Hesselberg av Jan-Ole Hesselberg
Kahneman og Tversky ble jeg kjent med, i artikkelform, da jeg studerte, og brukte mye av deres tenkning da jeg skrev oppgaven. Så jeg har stor respekt for deres utredninger om rasjonalitet versus behovet for kjappe beslutninger.
Bjørg L. som svar til Harald K :
18:01, 22. august 2024 Diskusjon: Harald K om Kilden, eller Brevet om fiskeren Markus av Gabriel Scott av Gabriel Scott
Kilden er en av mine favorittbøker. Det er sjelden jeg leser ei bok flere ganger, men denne har jeg lest 4-5 ganger. Jeg har også en gammel utgave.
For en bok! Kjøkkenveien handler mest om det å lage mat på restaurantkjøkken, hvor forfatteren får plass selv om han ikke er kokk. Om alt han lærer underveis, folkene han møter og fordommene om bransjen som ikke alltid stemmer (og noen ganger gjør det).
Boka er et møte mellom to verdener: Forfatteren som kommer fra ordenes verden, og kokkene som har det i hendene. Kommunikasjonen går ikke alltid glatt. Særlig første del av boka har et visst pute-preg, når forfatterens apropos-fakta får lite gehør fra kollegene. Etter hvert sosialiseres han inn i kodene som gjelder.
Spagaten mellom arbeiderklassen som lager maten, og middelklassen som spiser den, blir ekstra tydelig i bokas avslutning, som gjorde inntrykk på meg.
Anbefales alle som vil lese om hvordan andre folk jobber, skrevet av en nysgjerrig, observant forfatter.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 147)
23:58, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Folk sier at musikk virker løftende på sinnet – det er snakk, det er løgn. Den virker forferdelig, gjør den, jeg taler av erfaring, den virker aldeles ikke løftende på sinnet; hverken løftende eller nedslående, men hissende. Hvordan skal jeg få sagt Dem det? Musikken får mig til å glemme mig selv og min egen stilling, den fører mig inn i en annen verden, ikke der jeg hører til. Under musikkens innflydelse synes jeg at jeg føler noget annet enn det jeg virkelig føler, at jeg forstår det jeg ikke forstår, at jeg evner det jeg ikke evner. Jeg forklarer det slik at musikken virker som gjesp og som latter. Om jeg aldeles ikke er søvnig, så gjesper jeg når jeg ser andre gjør det. Om jeg ikke har noget å le av, må jeg le når andre ler.
Musikk setter mig umiddelbart i samme sinnstilstand som den som skrev musikken befant sig i. Jeg smelter sjelelig sammen med ham, og samtidig føres jeg fra den ene stemning til den annen. Men jeg vet ikke hvorfor. Beethoven, som skal ha skrevet Kreutzersonaten, han visste naturligvis hvorfor han befant sig i denne stemning.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 89)
17:17, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Først forsikrer ridderne at de forguder kvinnen – ja de forguder henne, men allikevel ser de på henne som et nydelsesmiddel. Nu forsikrer folk at de akter kvinnen. De gir henne sin plass og tar op lommetørklærne. Andre anerkjenner hennes rett til adgang til alle stillinger, til del i styrelsen o.s.v. Alt dette gjør de, men synet på henne er det samme som før. Hun er et nydelsesmiddel. Hennes kropp er et hjelpemiddel til nydelse. Og hun vet dette. Det er akkurat som med slaveriet. Slaveriet er ikke no annet enn at nogen drar nytte av andres ufrivillige arbeide. Og skulde slaveriet vekk, måtte folk ikke lenger ville dra nytte av andres ufrivillige arbeide og regne dette for synd eller skam. Og samtidig gir de sig til å forandre slaveriets indre form; de ordner det slik at de ikke lenger er lov å kjøpe og selge slaver og innbiller sig og tror selv at der ikke lenger eksisterer slaveri. Og de ser ikke og vil ikke se at slaveriet fremdeles er der, fordi folk liker og regner det for godt og riktig å dra nytte av andres arbeide. Og så snart de regner det for godt, så vil der alltid finnes folk som er sterkere klokere enn de andre og vet å greie det.
Likedan er det med kvinnens frigjørelse. Kvinnens slaveri består altså i at folk vil og regner det for godt å dra nytte av henne som nydelsesmiddel. Altså frigjør de kvinnen og gir henne alle rettigheter på like fot med mannen, men de fortsetter å se på henne som et nydelsesmiddel, opdrar henne slik både som barn og i den offentlige mening. Og så blir hun den samme fornedrede, forkuede kvinne og mannen den samme fordervede slaveeier. Man frigjør kvinnen på skoler og i det offentlige liv, men ser på henne som et nydelsesmiddel. Når vi som det skjer hos oss lærer henne å betrakte sig selv på den måte, så vil hun alltid vedbli å være et underlegent vesen.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 105)
16:59, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Våre barns eksistens forbedret altså ikke vårt samliv, men forgiftet det. Dessuten var barna hos oss en ny kilde til uenighet. Like fra den tid da barna kom og jo større de blev, desto oftere blev nettopp barna middel og gjenstand for splid. De blev ikke bare stridens gjenstand, men barna ble våben i kampen. Vi likesom sloss med hinannen med barna. Hver av oss hadde sitt yndlingsbarn, og det var våben i slagsmål.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 106)
16:54, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Ja slik var vårt samliv. Forholdet blev mere og mere fiendtlig. Til slutt blev det til det at det ikke var meningsforskjell som fremkalte fiendskapet, men fiendskapet som fremkalte meningsforskjellen. Hvad hun så sa, var jeg på forhånd uenig med henne, og likedan var det med henne.
I det fjerde år var det fra begge sider likesom av sig selv avgjort at vi ikke kunde forstå hinannen og ikke komme overens. Vi sluttet allerede da å forsøke å snakke ordentlig ut med hinannen. Om de enkleste ting, i særdeleshet om barna, holdt enhver ufravikelig på sin egen mening. Når jeg nu tenker på dette, så var de meninger jeg holdt så fast på, ikke så viktige for mig at jeg ikke kunde fire litt på dem. Men hun var av den motsatte mening, og å gi efter var å gi efter for henne. Det kunde jeg ikke. Hun på samme måte. Hun trodde sannsynligvis at hun alltid hadde rett likeoverfor mig, og jeg var i mine egne øine alltid en helgen like overfor henne.
Settingen er topp - handlingen foregår på Jan Mayen hvor det er lenge mellom at noen kommer og noen drar, ergo nærmest et "lukket rom"-mysterium. En dag går Atle ut på tur og forsvinner, men blir funnet død. Stasjonssjef Katrine Kure er på sett og vis hovedpersonen i boka, men det er så mange stemmer at det blir veldig oppstykket, men tildels veldig korte kapitler og vi hopper fra den ene til den andre i et, etterhvert, forrykende tempo.
Plottet er bra, mer usikker på måten boka er skrevet på, så for meg rekker den bare til en firer på terningen.
Ja, det var mange sterke partier i boka som jeg merket av. Flere steder fikk jeg følelsen av at personenes utsagn antakelig er forfatterens egen stemme. Høyst aktuelle refleksjoner om konsekvensene av krig, og hvem som tjener og hvem som taper på den.
Både «Intet nytt fra Vestfronten» og «Tre kamerater» er bøker jeg likte veldig godt. «Tider som fulgte» fikk jeg tak i senere, og så har jeg rett og slett glemt at den sto i hylla og ventet på å bli lest. Takk for at du minte meg på den. Nå har jeg vært i min egen leseboble noen dager, og du verden for ei bok! Nesten litt trist å være ferdig med den. Jeg tror jeg må ta fram «Tre kamerater» og lese den på nytt snart.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 1)
14:19, 20. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Det var i Begyndelsen på Foraaret. Jeg rejste med Jærnbanen og havde allerede været under Vejs et Døgn. De fleste af Passagererne kom og gik paa Mellemstationerne, og foruden mig var der nu kun tre tilbage av dem, der havde gjort Rejsen med lige fra Begyndelsen.
Sist sett
