Det er skrevet mye om både klima- og naturkrisen, og jeg har inntrykk av at hovedfokuset de senere årene har vært omkring klima, selv om disse to henger sammen og må løses i sammenheng. Problemet er at mange av tiltakene mot klimaendringer ikke nødvendigvis bidrar positivt for miljøet.
Marit Beate Kasins bok er viktig og bidrar med god kunnskap om det store naturtapet som skjer, bit for bit. Og dette skjer til tross for at politiske mål skulle tilsi noe annet. Sitat fra boka:
I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.
Kasin beskriver bl.a. hvordan den eksplosive hytteutbyggingen får konsekvenser, om villreinen som mister villmarka, ulveforvaltningen som gir stor innavl, arealkonflikter ved vindkraftutbygging, en skogforvaltning uten objektiv kontroll og et naturrestaureringsarbeid uten helhetlig plan slik at ulike tiltak av og til motvirker hverandre.
Boka kunne fort blitt en tørr oppramsing av fakta, men hun presenterer stoffet lettlest og engasjerende i en ramme med historier hvor hun selv er deltaker, og uten vanskelige faguttrykk. For den som vil gå dypere inn i stoffet, er det mange henvisninger og fotnoter.
Jeg slutter meg til en av kommentarene bak på boka om at dette burde vært pensum!
Er på yoga-kjøret og denne boka likte jeg godt! Forfatteren skriver om sitt eget liv og hvordan hun kom inn på yoga selv. Boka inneholder også noen få oppskrifter og en del øvelser med gode bilder og forklaringer.
Jeg leste boka på nb.no: https://www.nb.no/items/86a226e75b149003d6659f0c03015fea
Helt enig.
Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.
Denne er velskrevet, veldig spennende, og gir innsikt i skremmende miljøer, men er ingen fornøyelig lesing - egentlig for rå for meg - men jeg ser jo den har kvaliteter så objektivt sett vil jeg gi den en 5-er
Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."
Alle disse minnene som la seg oppå hverandre ble etter hvert en eneste diger hop, der det likevel gikk an å skjelne – mellom de eldste lagene og de som var nyere og som var oppstått av en duft, og endelig de som bare var en annen persons hindringer og som jeg hadde fått meg fortalt – om ikke sprekker og virkelige revner, så iallfall disse årer og spraglete mønstre som i visse bergarter, i enkelte marmorsorter, røper forskjell i alder og opprinnelse, i «formasjon».
Vi satte oss ned blant sverdliljene ved elvebredden. På feriehimmelen drev en doven sky langsomt forbi.
Jeg liker Agnes Lovise Matres bøker veldig godt og denne skuffer ikke!
En ung gutt blir funnet drept i stedets badeanlegg og en 15 år gammel jente forsvinner samtidig i et forrykende uvær med enorme snømengder. Snørasene står i kø og både veier og tuneller stenges, noe som ikke gjør etterforskningen noe lettere.
Jeg elsker Amor Towles, har lest to av hans bøker, og det var så deilig å lese noe om mennesker uten at det blir påtrengende, og slik er det med Elizabeth Strout også. I går hørte jeg på radioen at Tore Renberg har skrevet en bok der alle digresjonene som kan følge en enkel skitur, ble tatt med i historien. Han viser, og forklarer ikke. Sånn er det med Strout og Towles også. Og noen flere som jeg ikke husker i farta. God lesehest til alle!
Takk, denne serien hadde jeg helt glemt bort. Gleder meg til å lese videre:)
Merkelig slutt på denne - forstod den visst ikke helt jeg.......
I løpet av 1300-tallet, det siste århundret uten trykkpressen, ble det produsert 2,7 millioner bøker i Vest-Europa - på 1500-tallet er tallet oppe i nesten 220 millioner. Det er altså rundt åtti ganger så mye, men det stopper ikke der. Takket være billigere papir, forbedret teknikk og bedre leseferdigheter fordobles dette på 1600-tallet, til drøyt 500 millioner bøker, og på 1700-tallet når antallet nesten en milliard.
…,eg tenker på oldemor, som helst ville lese, som stod med nasen i ei bok mens ho rørte i grauten, som ho innimellom svidde, på grunn av all lesinga, faktisk var ho også kjend for, oldemora mi, i den vesle grenda der ho budde, å ha utvikla ein teknikk der ho kunne lese med boka i fanget mens ho sat på den vesle skammelen og mjølka geitene.
Dystopiar hjelper meg å vera takksam for alt me har, og for å øva tankane på å kjempa imot, om det blir teke ifrå oss. Eg tenker at verken demokrati eller respekt for menneskeverd er naturlege sluttpunkt i den historiske utviklinga, men resultat av langvarig kamp. Og det kan gleppa.
Dette høres ut som ei veldig interessant bok, Kirsten. Jeg har ikke på stående fot noen forslag til litteratur som kan utdype temaet, men vil følge med om du får noen tips fra andre her inne. Det er jo utrolig hvor mye kunnskap som finnes blant bokelskerne :-)
Denne serien anbefales på det aller, aller varmeste! Herlige karakterer, glitrende humor samtidig som ikke det går utover krimgåten i boka :) Elsk, elsk :)
Jeg har til nå hatt et godt inntrykk av Kristina Ohlsson, men dette? Det føltes som å lese en veldig lang ukebladsnovelle, altfor lang. Det som fikk meg å fortsette med lesingen var nysgjerrighet på hvordan hun skulle klare av å sy sammen løsningen. Det var jo helt åpenbart hvordan det skulle ende. Likevel klarte hun av å overraske meg. Derfor gir jeg Boken tre og ikke to i terningkast.
Jeg leter etter oppskriften som gjør det mulig å koke reduksjon på summen av kvinnelig erfaring, reduksjonen skal på omhyggelig vis frysetørres til buljongterninger og løses opp I varmt vann når det virkelig trengs.