Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.
Sammen med en bjørneforsker kom jeg over både et hi, gravd ut under en fururot, og beinrestene etter et elgkadaver. Forskeren fortalte meg at bjørnen, nei, den er ikke farlig. Stå rolig, nyt synet, og trekk deg fredelig tilbake, var hans råd. Eller gjør som en kollega av ham gjorde da hun kom over en bjørn på blåbærtur: Syng en finsk folkevise - da stikker den.
Oppvekst i mellomkrigsårene, fin oslokoloritt og munter stemning
Fantastisk om oppvekst, og onde krefter i skolesystemet, utgitt i 1955, nydelig femtitallskoloritt
En annen snøffelaktig noksagt han heller ikke hadde hørt noe fra i løpet av sommeren, var Langeland - annet enn en kryptisk svarmail fra forlaget om at forfatteren "trengte skrivero". Men greit nok, Den Høyvelbårne Forfatter kunne med glede ro like til fiskeskjær for Christians vedkommende. Og dess mer ro, desto mindre sannsynlig var det at han rakk leveringsfristen.
Høres lovende ut! Jeg har akkurat fått den i fødselsdagspresang og er veldig spent!
Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.
Vi følger tre 11-åringer som vokser opp i landets første drabantby. Mye fokus på deres seksuelle fantasier, romanen skildrer deres usikkerhet, mens de herser fælt med hverandre.
Etter å nettopp ha lest om grenseoverskridende virkeligheter i Her kjem sola, ble det litt overdose med en bok til av samme type. Godt skrevet, men den fenget ikke
Lærerikt og interessant om hvordan landet behandlet kvinner som ble gravid uten å være gift
Tante Pose av Gabriel Scott må jo være det mest nostalgisk julete som finnes!
Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!
Spennende blikk på barneoppdragelse, ble aldri klok på om mammaen var helt sprø, eller veldig smart, artig lesning.