Bokelskere.no

Det er ufattelig at verdenssamfunnet lar dette skje! Man føler på både sorg, sinne og avmakt.

Å leve et isolert liv er kanskje ikke for alle?

Aoileann har bodd på samme sted hele livet, på en øy sammen med få andre innbyggere og er isolert fra resten av verden. Hun bor i et hus sammen med moren og bestemoren. Hun må ta seg av sin sengeliggende mor hver dag, og hun har sjelden fri på grunn av det. Hun føler på et raseri mot moren som virker fraværende, og på grunn av livet som har fullstendig stoppet opp. Det er som om hun opplever den samme monotone dagen etter den andre, og de andre innbyggerne aksepterer dem ikke av en eller annen grunn. Ensomheten hennes er til å ta og føle på. Men da Rachel ankommer øya med en baby, er det som om noe vekkes i live hos Aoileann, og hun blir på en måte besatt av henne. Hvorfor, og hva er det Aoileann og resten av familien hennes skjuler?

Noe å kjenne seg igjen i
Dette er en svært kort gotisk horror på under tre hundre sider. Den består av få karakterer som er hemmelighetsfulle og tilbakeholdne. Likte beskrivelsen av øya og den isolerte følelsen den gir. Også om ensomheten som hovedkarakteren bærer på. Det var noe å kjenne seg igjen i. Tristheten og det å være utenfor. Forfatteren er god på å få frem misunnelse, håpløshet og raseri som lever i hovedkarakteren. Selv om hun er rar, og det kommer sikkert av all isolasjonen, får man også medfølelse for henne. Hun er kanskje ung, men har allerede for mye ansvar. Det var interessant lesing.

Det som ødela litt for meg angående boka, er at det ble vel mye beskrivelse og tanker om amming, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om. Aoileann fikk en voldsom fascinasjon for det, og det er muligens på grunn av hennes anstrengte forhold til sin egen mor som hun forakter ... Hun kaller ofte moren sin for it og bed-thing, som om hun er en ting eller et slags vesen i stedet for noen hun respekterer. Noe hun ikke gjør.

Grådig med horrordelen
Where I End ble aldri spennende, men likte den kryptiske og mystiske fortellerstemmen, den dysfunksjonelle familien og de gotiske elementene. Forfatteren klarte å holde på interessen min hele veien. Men ville ha litt mer familiebakgrunnshistorie og mer guffenhet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei. Været er som det pleier å være i slutten av august, Trøndelag. Målet om å få gjort unna det ene og det andre går også som vanlig, stødig tregt. Lesing i rykk og napp. Så jeg leser fortsatt om Kina versus USA, og jeg blir ikke redd for verdenskrig. Øystein Tunsø tror at det vil bli en konfliktfylt sameksistens. Jeg leser også "Familien Netanyahu. En beretning om en lite og i siste instans til og med ubetydelig episode i historien om en svært berømt famile". En roman som vant Pulitzerprisen i 2022 og er skrevet av Joshua Cohen. Den er nokså frekk og litt morsom. Og jeg tror forfatteren har spurt seg selv om hva denne hodeløse jakten på land og de som bor der, kan bunne i. Da ser man så klart etter i historien og oppveksten. Benjamin er et av tre barn. Antakelig leser jeg om Kina også neste helg. Ønsker alle en god lesehelg/-uke.

Jeg vil si at dette er både en historisk roman og krim. Historien, ramme og plotet er en krimroman men det er et rolig tempo hvor en blir godt kjent med folka, stedet, naturen og etterforskerne mens de sakte men sikkert etterforsker saken. Så dette er ikke krim for de som helst vil ha spenning, driv og action i en krim men for deg som vektlegger at krim også inneholder noe mer. Jeg synes det var et godt persongalleri i boka og som jeg likte 📚

Ja været har denne helgen i hvert fall tatt seg opp. I går var ganske mørkt og nesten høst. I går kom også ut film torsdagsmord klubben på netflix om noen her har lest bokserien, kan filmen på netflix absolutt anbefales. Denne helgen har jeg tenkt å høre på lydbok watership down av Richard Adams og en fantasy roman Queen of Shadows som er fjerde bok i en serie.

Disse bøkene du skriver om her ser spennende ut.

Ønsker alle en god helg og håper alle finner noe kjekt å lese!

Takk for tipset om Dødsverk av Kjersti Anfinnsen! Jeg har lest de to første bøkene om Birgitte Solheim, og likte dem veldig godt.

Min lesefavoritt i august var Spuria av Johan Mjønes. Det er en veldig god beskrivelse av hvordan det har berørt livet til en hel familie at mor (som er hovedpersonen i boka) ble tvunget til å gi fra seg sitt såkalte uekte barn, og har båret på denne hemmeligheten i hele sitt voksne liv. Jeg legger en lenke i boktittelen slik at du kan se forlagets omtale og andre bokelskeres omtale av boka.

Ellers har jeg begynt å lese Stefan Zweigs Verden av i går. Den blir nok ikke lest ut før vi er over i september, men så langt er den veldig lovende - har lest ca. en tredjedel av den. Jeg merket meg at han mener grunnlaget for verdenskrigen og den tyske nasjonalismen ble lagt allerede det siste tiåret før århundreskiftet. Som ung var han og hans venner uten interesse for politikk. Han skriver bl.a.:

Massene reiste seg, og vi skrev og diskuterte dikt. Vi så ikke ildskriften på veggen, vi tok ubekymret for oss av alle kunstens kostelige retter som salig kong Belsasar uten å tenke på på fremtiden. Og først årtier senere, da tak og vegger styrtet sammen over oss, skjønte vi at fundamentene for lenge siden var blitt undergravd, og at den individuelle frihetens undergang var begynt i Europa sammen med det nye århundret.

Spennende gave, og flott at du deler! Ser jeg har lest 15 av disse. Kanskje et par av de resterende som kan være interessant å sjekke nærmere, for min del. Ellers en del jeg føler jeg ikke er i målgruppa for :-)

Takk. =) Den er verdt å lese og gjerne del din mening når du har lest den.

Knokkelsamleren er første bok i The Bone Collector, serien og det må ikke forveksles med The Bone Collector av Jeffery Deaver. En jævla god bok og filmatisering. Denne boka var ikke så verst heller, og passe mørk.

En syk jævel
Boka er om en mann som er besatt av deformerte mennesker, og samler på anatomi som er litt utenom det vanlige. Knokkelsamleren lever et slags dobbeltliv. I det ene livet later han som om han er et helt normalt menneske, men i det andre finner han nye ofre som han kan skaffe seg i samlingen sin. I boka er flere familier berørte og detektiven Etta Fizroy må redde ofrene for familienes skyld og sin egen samvittighet. Men tiden er knapp.

Krimboka starter muligens på en typisk måte, og kan være en smule treg i begynnelsen, men det tar seg opp underveis. Syntes Knokkelsamleren var en underlig og fascinerende fyr å lese om, med sine sære interesser. Det gjorde heller ikke noe at boka bestod av et stort persongalleri. Jeg foretrekker bøker med mange karakterer fremfor bøker med et lite persongalleri. Det er spennenede å lese fra forskjellige perspektiver, fordi da føles det mer "ekte".

Mystisk detektiv
Fikk også sansen for Fizroy. Selv om hun var en standard detektiv som man har lest om hundre ganger før, bød hun også på litt andre sider. Man blir ikke så godt kjent med henne privat, men mest gjennom jobblivet. Savnet å få en større relasjon til henne.

Som nevnt var starten noe treg, men bøde på et annerledes tema og hadde den dysterheten som jeg liker så godt. Leser gjerne mer av Cummins.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er ikke sikker på om det blir bedre, fordi de som legger ut innlegg på tirsdag kanskje ikke blir lest av alle, og så svinner det hele bort. Det er kanskje et i verste fall- scenario, men jeg tror spesifikke tidsrom er like bra som spesifikke avtaler. På boksiden er det fortsatt Kampen om verdensmakten som ligger på frokostbordet, og jeg har lest nesten halvparten. Den er god, men akkurat som i verden er det mye om og men. Forfatteren har liten tro på at Kina angriper noe land, unntatt kanskje Taiwan. Jeg tok feil i at Kina aldri har gått til krig, de gikk over grensen til Vietnam på et tidspunkt, Det var Mao. Forfatteren Tunsjø mener at Kina og USA er vår tids supermakter, og Russland er ute av den dansen. På nattbordet ligger en dansk krim, som har kort lånetid. Slik er prioriteringene. God lesehelg til alle.

Jeg burde skjønt fra blurben på forsida at dette ikke en bok for meg. Den blir frontet som NYDELIG og STEMNINGSFULL. Det betyr ALLTID at en bok er kjedelig, blodfattig, fri for interessant plott og energi, og full av hakkete replikkvekslinger, stillhet og folk som står i døråpninger og tenker på ting. Zzzzzzz.

Dette er de lengste 156 sidene jeg noen gang har lest. Om søstre som mister mora si, og en far som får dem til å spille mye squash.

Dette er en deprimerende true crime om tidenes mest utbredte forbrytelse: Barnedrap. Jeg slukte Cecilie Wingers bok på én dag, dypt fascinert over denne historiske skrekk-kavalkaden om barndom fra antikken til våre dager.

Barneoppdragelse har gjennom historien handlet om å banke barn til lydighet. Far var Guds allmektige representant i familien, og kunne gjøre som han ville med alle i husholdningen. Barn skulle verken ses, høres eller roses, de skulle trues, straffes og ydmykes for å bøye seg for de voksnes viljer. Alt var gjort i beste mening.

Cecilie Winger har en personlig og lett penn i sin gjennomgang av barneoppdragelsens historie, og mange av de skråsikre rådene fra historiens eksperter vil få deg til å le. (Akkurat som dagens råd også vil framstå merkelige om hundre år?) Winger svartmaler ikke, men trekker også fram pionerene som opp gjennom historien antydet at juling ikke var måten å behandle barn på.

Men det er langt mellom lyspunktene. Barndommen for de aller fleste av våre forfedre må ha vært et sant helvete.

I 2021 leste jeg Ingen slipper unna av samme forfatter, og så dum som jeg var, visste jeg ikke da at det var andre bok i en trilogi. Men samtidig er det en trilogi som ikke nødvendigvis trenger å bli lest i kronologisk rekkefølge.

En forfatter som er verdt å legge merke til
Ingen sover trygt i natt er første bok i Skymdal trilogien for barn og ungdom. Den er om Håkon og vennene hans som får den triste nyheten om at en klassekamerat er død. På vei hjem, tar Håkon en titt gjennom vinuet hjemme hos Jon Michael, og det han får se, gjør ham dypt rystet. Han vet ikke om han skal betro seg til kompisene Marie og Hares om hva han har sett. I mellomtiden oppfører Maries mor seg rart. Marie skylder på at moren hennes har angst, men er det "bare" det? Da flere underlige hendelser skjer, blir Håkons far bekymret, og selv om Håkon og gjengen hans også er det, drives de av en nysgjerrighet som er vanskelig å forklare. Har de med en seriemorder å gjøre eller noe annet?

Som nevnt er dette første bok i en trilogi og det er en god førstebok, også. Mari Moen Holsve skriver godt og engasjerende, og jeg kjedet meg ikke, selv om jeg ikke er helt i målgruppa. Boka er passe dyster og skummel for den rette målgruppa, men kanskje en smule forutsigbar for voksne lesere ... Av og til gjør det ikke noe. Noen ganger er det en slags trygghet å lese noe som er forutsigbart, og av og til er det nettopp det man trenger.

Malplasserte følelser
Den eneste delen som kanskje irriterte meg litt, er at det muligens oppstår følelser mellom noen karakterer, noe som skjer ofte i ungdomsbøker og som er veldig typisk. Syntes dette ble noe hastverkaktig og kom ut litt av det blå. Men så er det jo begrenset med tid, da boka er ganske kort. Den er på under 150 sider. Det blir også begrenset med tid til å bli godt nok kjent med karakterene i det hele tatt.

Bortsett fra det, var dette en solid og småspennende bok. En god begynnelse i en trilogi, og som passer godt å lese i høstmørket som allerede er her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bror min sa hvis han får til en avtale uten at Russland får beholde ukrainsk land, må han gjerne få Nobelprisen. Men nå vet vi hvordan det gikk. Det er sant som Sigrid Undset sa om menneskenes hjerter. Tunsjø viser til at Kina kunne fulgt opp tidligere Sovjetunionen sin praksis med å støtte andre land i konflikt med USA, med våpenleveranser. Det har de ikke gjort så langt. Det virker som de fleste verdenslederne beholder fatningen da.

Nå, i dag, har jeg passert hundre sider i "Kampen om verdensmakten. USA og Kina i det 21. århundre" av Øystein Tunsjø, som skriver for alle andre enn fagkollegene. Den er ikke tung å lese, og faktisk visste jeg mye fra før om Kina sin opprustning osv, ganske overfladisk da. Jeg leser også "Familien Netanyahu", en roman som vant Pulitzerprisen i 2022. Den blir en opplevelse, eller frekk, forfriskende og oppslukende, som baksiden lover. Jeg-personen er en akademiker som skal ta imot familien når de ankommer Corbin college, rett utenfor New York. Og så "Jeg skal føre ilden videre" av LeÏla Slimani, som er tredje bok i trilogien om hennes familiehistorie. Jeg er ikke sikker på det om det er en myte at det er hennes egen, men ihvertfall en familie i Marokko og Frankrike. Hun skriver godt. Så da står andre forpliktelser i kø resten av dagen, og jeg ønsker alle en fin helg med godt lesevær og gode bøker.

Det var mange interessante innspill denne helga, jeg må si at jakten etter en bok ofte er ganske artig, og av og til bare dumper man over noe man ønsket seg for lenge siden. Som denne uka, da jeg gikk forbi Lions Norge sin bruktbokhandel i gata, gikk inn fordi de hadde åpent (og som alle her vet, gå aldri forbi en bruktbokhandel). Denne drives på frivillig basis, og det var tre stykker der som hadde det veldig koselig i sofaen, men bare en som kunne betjene betalingen på Vipps. Der fant jeg "De nakne og de døde" av Norman Mailer, som jeg har ønsket meg lenge, men antakelig ikke kommer til å lese før jeg blir pensjonist.

Den boka jeg leser nå, er den samme som sist uke, "Kampen om verdensmakten. USA og Kina i det 21. århundre". Den er ikke tung eller uinteressant, men hjernen min har ikke kondis nok til å takle både første jobbuke og lesing om noe helt annet samtidig. Jeg skal bli ferdig. Det samme gjelder for den andre boka, som er av Liz Moore; "Lang lysende elv". Ønsker dere alle en god lesehelg! Neste oppgave her er å klippe plenen, med en bensindrevet Honda, og ja, jeg blir svett.

Orkanger er hans andre bok, tror jeg. Ser jeg har gitt den terningkast fire, Heim terningkast fem, mens Spuria fikk toppscore fra meg, så det har vært «en stigning i programmet» i de senere utgivelsene ;-)

Takk for en veldig god omtale hvor du så fint viser styrken i denne boka! Det er imponerende hvordan Johan Mjønes får fram hvilke konsekvenser det kan få for en hel familie når samfunnet ikke ville anerkjenne såkalte "uekte barn". Jeg kan godt huske folkesnakket da en barndomsvenninne fikk barn bare 16 år gammel. Dette var på midten av syttitallet, så hun fikk heldigvis beholde barnet. Verden har heldigvis gått framover, men det har kostet mange dyrt.

Jeg leste denne boka høyt for en eldre dame som ikke lenger greier å lese bøker selv. Det var partier der vi begge måtte ha noen pauser. Fortvilelse og skam var så godt beskrevet at høytleserstemmen brast og tårene presset på. Men det ble aldri sentimentalt, synes jeg. Det virker tvert imot veldig realistisk.

Jeg har tidligere lest to bøker av Johan Mjønes, Orkanger og Heim Begge er gode bøker som jeg gjerne anbefaler videre. Men Spuria er foreløpig det beste jeg har lest av ham.