Ja, det var mange sterke partier i boka som jeg merket av. Flere steder fikk jeg følelsen av at personenes utsagn antakelig er forfatterens egen stemme. Høyst aktuelle refleksjoner om konsekvensene av krig, og hvem som tjener og hvem som taper på den.
Selv takk, Bjørg. Enig med deg, dette er bøker som tåler å leses flere ganger. Dessverre er de fortsatt høyst aktuelle; i det de sier noe om hva krig gjør med mennesker, både stridende og sivile.
Både «Intet nytt fra Vestfronten» og «Tre kamerater» er bøker jeg likte veldig godt. «Tider som fulgte» fikk jeg tak i senere, og så har jeg rett og slett glemt at den sto i hylla og ventet på å bli lest. Takk for at du minte meg på den. Nå har jeg vært i min egen leseboble noen dager, og du verden for ei bok! Nesten litt trist å være ferdig med den. Jeg tror jeg må ta fram «Tre kamerater» og lese den på nytt snart.
Du har så rett, Ava og alle gode ønsker til barnebarnet ditt! Heldig som har en mormor/farmor med humor og sans for poesi. Mine to yngste barnebarn har sin aller første skoledag i dag, og vi er invitert på feiring. Jeg har planlagt en sang til dem (hvis de ikke er for oppspilte til å høre 😊 Alf Prøysen slår aldri feil.
Nøtteliten bor i toppen av et tre
Han er aldri ferdig når han skal av sted,
Han skal spise fire konglefrø, og danse litegrann
Han skal erte frøken skjære og en gammel kråkemann.
Nøtteliten, sier mamma, du må gå,
og vær snar og flink på skoleveien nå.
Ikke fly og finne nøtter, du kan spise før du går,
du skal sitte pent på stubben din når skoleklokka slår!
Nøtteliten svarer: Jada, jada, ja,
men nå tror jeg jeg må stikke. Ha det bra!
Og hopp og sprett og tjo og hei
og fire kvister deler seg
så kommer Nøtteliten: Her er jeg!
Nøtteliten gjør så mange rare hopp
ifra tre til tre og stamme ned og opp
Glemmer skolen og de hele, han gjør kast og sprett og sprell
plukker mange fine nøtter. Han er nøtteknekker selv.
Men så hører han at skoleklokka slår
Ifra tre til tre så bustehalen står
Og hopp og sprett og tjo og hei
og litt før den har ringt fra seg,
så sitter han på stubben: Her er jeg!
Jeg har lest noen bøker av Shari Lapena og lurer på om denne blir min siste.
Grunnen er at bøkene hennes minner meg veldig på bøkene av Ruth Ware. De kommer opp med noen gode konsepter, men fortellerstemmene blir noe flatt og forutsigbart. Ingen lykkelig familie hadde et godt konsept og mistenker at jeg ville ha likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.
En spesiell familie
Ingen lykkelig familie er uansett om en rikmannsfamilie som aldri har vært lykkelig, stort sett på grunn av den kravstore faren i familien. Han har alltid vært kravstor til de voksne barna hans, og aldri hatt noe nært forhold til dem. Rikmannskfamilier er kjent for å overlate barna til de andre bare fordi de kan. Hans kone er den som ikke tør å gå i mot ham.
Etter en påskemiddag, blir foreldrene deres funnet myrdet på en brutal måte i deres eget hjem. Det går rykter om at det må være en av barna deres, eller elsker bare naboene deres sladder?
Ikke en forfatter for alle
Jeg har lest tre bøker av Lapena i skrivende stund: Ingen lykkelig familie, Naboparet og A Stranger in the House. Så har prøvd bøkene hennes på norsk og engelsk. Det har ikke noe med oversettelsene å gjøre at jeg ikke er helt begeistret for bøkene hennes. Det er nok fortellerevnen som ikke engasjerer helt og bøkene hennes blir fort for lette. Det krever ikke mye å lese dem og fungerer best som grei underholdning der og da. Det samme gjelder Ingen lykkelig familie. Syntes mange av karakterene var interessante å lese om, spesielt Dan, men det var ikke nok.
Fascinerende familiedynamikk og harde bud som var underholdende og engasjerende å lese om, men ellers var Ingen lykkelig familie noe langdryg og masete. Tror nok dette blir min siste bok av Lapena siden jeg ikke får mye connection til bøkene hennes.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
Tradisjonell krim, hvor en podcaster er etterforskeren (litt gøy det da)
Fantastisk inspirerende bok, skrevet og lest på en morsom måte. Anbefales til alle som vil bli sporty og uredd, men ikke får det helt til
Takk for dine utfyllende og artige kommentarer, Harald. Jeg får nesten lyst til å lese «I sommer» på nytt, og også mer av Gunner Larsen. Ser at jeg har påbegynt To mistenkelige personer, men vet ikke helt hvorfor jeg ikke fullførte.
Har du eller andre noen anbefalinger når det gjelder Gunnar Larsen?
Jeg leste Gunnar Larsens "I sommer" for mange år siden, og skrev også om den. Fordi jeg den gang ikke fant den i Bokelskeres bokbase, la jeg den inn selv. Den ble dermed liggende bare i min boksamling. Dette var en gammel Lanternebok, uten iSBN-nummer. Jeg synes dette systemet er dumt. Kanskje er det også en del av svaret på spørsmålet du reiser, Harald, hvorfor bøker som Larsens ikke når frem til så mange nye lesere, eller tilsynelatende ikke gjør det.
Jeg likte "I sommer" svært godt - absolutt lesverdig, og begrunnelsen finner du her!
Jeg ser at jeg har konkludert med at Larsen er en forfatter som ikke bør gå i glemmeboken :-) Fint at du har trukket han frem igjen, Harald.
Folk hadde bruk for han. Dei trong han. Og det var den beste gåva nokon kunne gi eit anna menneske.
Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.
Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.
Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.
Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.
Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Om vi ikke beskytter de frittalende, forsvinner friheten, og det kan skje raskere enn vi tror.
Både globalismen og nyliberalismen har vist seg dysfunksjonelle og ødeleggende for samfunnet, akkurat som kommunismen og islam.
Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.
Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.
Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.
Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?
Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.
Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen av karakterene oppfører seg veldig merkelig, men historien tok seg opp og slutten var bra
Arealbruksindikatoren "inngrepsfrie naturområder" ble etablert av Direktoratet for naturforvaltning tidlig i 1990-årene for å kunne følge utviklingen av store sammenhengende naturområder i Norge. Hvordan indikatoren skulle brukes i lokal og nasjonal arealforvaltning, har vært mye debattert, og med Sundvolden-plattformen i 2013 avviklet regjeringen Solberg likeså godt "inngrepsfrie naturområder" som verktøy i arealpolitikken. Regjeringen ville ikke at inngrepsfri natur skulle være et direkte styrende kriterium i regelverk og veiledere.