Bokelskere.no

Psykologisk thriller med en vri

Morsom og underholdende liten sci-fi, uten de alt for avanserte scenarioene å holde styr på.]1

Med sine sterke kulturhistoriske skildringer og knivskarpe betraktninger rundt hvordan det føltes å leve med en hørselshemming, på 1800-tallet, vil dette være en av bøkene jeg leser i år, som ikke slipper tankene så lett.

Siden du ikke kan sloss mot tech-selskapene og matvaregigantene alene, kan du like godt hive mobiltelefonen og ipaden, eventuelt spise dem siden de uansett sikkert er sunnere enn de fleste matvarene i butikken. Veldig god analyse av grunnene til at vi mister fokuset.

Tronstad er en produktiv forfatter for unge lesere, og hennes nyeste bok: Oppskrift mot ånder som knuser ting, er så langt hennes beste.

Særegen fortellerstemme
Tidligere har jeg lest Det blir pinlig uansett som hun skrev sammen med Bjørn Sotland og Flaggermusmusikk som hun skrev selv. Selv om jeg ikke har lest alt av henne, så har jeg fått med meg at hun har en særegen stil. Plottene i bøkene hennes er noe annereldes, og jeg synes hun har en kreativ fortellerstemme.

I Oppskrift mot ånder som knuser ting, møter man Henry som lever i en utfordrende tilværelse. Han kan ikke si morens navn uten at det skjer noe. Da blir noe ødelagt, ting knuses og eventuelt ulykker skjer. Noe som nettopp skjer på skolen med hans bestevenninne Viktoria. Hun tvinger ham til å si navnet hennes uten å tenke over hva det kan føre til, og siden han føler seg provosert, skjer det da noe som det alltid skjer når morens navn nevnes. Katasofen inntreffer. Viktoria faller ned trappa og skader ankelen sin alvorlig. Stakkars Harry da det gir ham konsekvenser, noe det siste faren hans trenger, da det ikke går så bra med karrieren hans.

Et annet sted blir man kjent med en annen jente som opplever det samme når bestefarens navn nevnes. Ved en tilfeldighet blir noen kjent med en dame som vet noe om dette og kaller det knuseånder, og hun har en oppskrift på hvordan de kan løse problemet.

Underholdende barnebok
Aller først vil jeg nevne at jeg ikke er i målgruppa, men likevel leser jeg ofte barnebøker og ungdomsbøker for jeg liker å holde meg oppdatert når det gjelder bøker for fleste målgrupper. Dette er en barnebok jeg likte overraskende godt på grunn av at den inneholder en smule overnaturlige elementer. Det er ikke mye av det, men noe. Jeg likte også karakterene som var en liten grad sære, men som også var underholdende å lese om.

Oppskrift mot ånder som knuser ting, er ikke spesielt troverdig med tanke på at den handler om knuseånder, som er omtrent det samme som poltergeist, som er en ånd som er mer voldelig av seg enn spøkelser, men så er jo dette fantasy. Tronstad skriver med stor kreativitet og innlevelse, så man blir lettt revet med, til tross for at handlingen ikke er realistisk, men det er heller ikke målet med boka.

Liker også balansen mellom tristhet og festligheter. Man får litt av alt. Man blir også godt kjent med karakterene i den korte stunden fordi Oppskrift mot ånder som knuser ting er bare på 202 sider, svært overkommelig og lettlest, spesielt med tanke på at kapitlene er så korte.

En fin og festlig bok om samhold, vennskap og finne løsninger på noe som er uforståelig og vanskelig. Gjerne les den rundt Halloweentiden eller mens det fremdeles er mørketid.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Sakprosa med en god dose sladder fra 30-tallet

Litt "krim" og en god dose filosofiske betraktninger

King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.

Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...

I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.

Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.

Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?

Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.

I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Unnskyld at jeg blander meg inn :-)
Vil bare gjøre oppmerksom på at Syv fantastiske fortellinger har vært med i lesesirkelen før.
Jeg har jo ikke noe med hva dere velger, men syntes jeg dro kjensel på tittelen da jeg så ditt forslag, Harald.

Fattigdom og fortvilelse, savn og sorg - dette skildres uten at det blir delt ut skyld og skam

En fin liten fortelling i Jon Fosses klassiske språkdrakt

Et herlig eksempel på hva den svenske forfatteren og redaktøren Olof Lagerkrantz har sagt:
«... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» !

(Fra «Om kunsten og lese og skrive», Olof Lagerkrantz, Bokvennen forlag, Oslo 1988.)

Nyttårsaften er bare trivelig, eller?

Nyforelskede tenåringer
Ebba er tenåring og har fått seg kjæreste. Foreldrene deres har aldri møtt hverandre, noe Ebba syns det er på tide å gjøre noe med. Derfor arrrangerer foreldrene hennes nyttårsfest og inviterer Marlon og hans foreldre. Foreldrene til Ebba får seg litt av et sjokk da de får se hvem foreldrene til Marlon er. Det er et par de kjente en gang for lenge siden. Får man vite hvorfor kontakten mellom dem ble brutt og hvorfor det er så anstrengt mellom dem? Ikke nok med det, det har vært innbrudd hos jobben til Ebbas mor. Medikamenter skal ha blitt stjålet og det hintes i at hennes legitimasjonskort er blitt brukt under innbruddet. Klarer hun å skape en normal nyttårsaften, til tross for alt stresset som oppstår?

Martin Österdahl har hittil vært et ukjent navn. Jeg ville lese Parmiddagen for konseptet virket noe underlig og sært, og hele handlingen var det. Det er en blanding av psykologisk thriller og suspense. Man skjønner at noen dør ut i fra coveret. Man undrer på hva som kan gå så galt under selve nyttårsaften.

Treg handling og uinteresant tema
Handlingen var svært treg og noe tungtrødd. Grunnen er at enkelte samtaler og hendelser er noe repeterende, og her var karakterene mer interessante enn selve plottet. Det ble for mye om graviditet for min del, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om, dessverre.

Under hele handlingen veklser man tiden mellom nå og for sytten år siden, og Österdahl gjør det på en oversiktelig måte. Han prøver også hardt å kjøre på med suspense og twister, men det ble altfor lett å gjette seg frem til det hele, også hvem som dør. Derfor ble det ikke så mye spenning i teksten. Jeg likte å lese om karakterene fordi de var noe underlig og kavende, så ville likt å lese om dem i en annen setting. For denne settingen og en del av temaene ble for forutsigbart og kjedelig. Det engasjerte ikke.

På grunn av at boka er veldig kort og repeterende, blir dermed anmeldelsen også noe kort, for å ikke avsløre noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Så utrolig morsomt at du "kjenner meg" så godt!
Ja, jeg liker de gamle klassikerne, leser relativt lite samtidslitteratur, spesielt den norske. Synes all mediefokuseringen på forfatterne (de "utvalgte") gjør at de på en måte blir stående i veien for sine egne bøker (om du skjønner hva jeg mener).
Selma Lagerlöf har jeg lest lite av, det blir mer.

Flott oppfølger, med et par herlig uvante vendinger underveis

Så synd at du ble skuffet over gjensynet med Olav Audunssøn. Personlig synes jeg det er vanskelig å måle hans historie opp mot Kristin Lavransdatters. Storslagne verk begge to. Jeg har gitt alle disse 6-ere, men Kristin har fått plass blant mine favoritter. Kanskje fordi hennes historie gjorde et så sterkt inntrykk da jeg først leste den som ungpike, og da jeg senere, som mor selv, leste den, fikk en helt annen forståelse for Kristins foreldre.

Jeg er enig med deg i det positive du sier om «Olav Audunssøn», også i at det første bindet er best, kanskje spesielt skildringene av den gryende forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen. Ja, det blir etter hvert mye «religiøse grublerier rundt skyld og skam», men det er det da også i Kristin Lavransdatter. Spesielt ved tredje gangs lesing jeg gikk inn i dette. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det er også de som mener at Olav Audunssøn ufortjent kom i skyggen av Kristin Lavransdatter.

Nå ble jeg kanskje ekstra opptatt av Olav siden handlingen i hans voksne liv er lagt til området der jeg bor. Jeg har gått over «Oksen» og vært i «Hestviken» (Emmerstadbukta i Vestby). Jeg kommer til å lese dette verket en gang til, og da bokstavelig talt følge i Olavs fotspor.

Så til ditt konkrete spørsmål. Jeg kan – dessverre – ikke huske noe «møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård». Snedig at du husker ordlyden så konkret. Vet du omtrent hvor dette skulle ha stått? Men for all del, jeg kan ta feil. Når jeg en gang kommer så langt som til gjenlesningen, skal jeg prøve å ha dette i minnet. Noen andre som vet?

Takk for at du tar deg tid til å skrive disse gjennomtenkte og inspirerende omtalene, Ellen. De skjerper tankene.

Flott omtale Ellen! Jeg høyner til 6 (hele trilogien) for de herlige personkarakteristikkene, de presise observasjonene og den underfundige humoren i denne dypest sett alvorlige historien.

Du har så rett TanteMamie, jeg storkoste meg med Selma Lagerlöfs Löwenskioldske trilogi! Lagerlöfs personer er så levende og tatt på kornet. Spesielt må jeg fremheve de to sterke, og så forskjellige, kvinneskikkelsene Charlotte Löwenskiold og Anna Svärd. Men også den aparte og irriterende kapellanen/predikanten Karl-Arthur Ekenstedt. Nettopp hva jeg etterlyste; alvor og realisme – og gjennom det hele et islett av underfundig humor. Ellen har skrevet en god og treffende omtale her.
Hjertelig takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne glemte perlen.

«Et hus til Mr. Biswas» ligger på vent.