Enig. Jeg leser den også i et langt jafs.
Karin Fossum er en av de forfatterne hvis bøker jeg bare må ha.
Meget godt beskrevet inni et ensomt og uhyggelig menneskehode, og hvordan forvridde tanker og følelser kommer til uttrykk i onde handlinger...
Meget lettlest.
Nå er jeg straks ferdig med boka, og jeg er spent på hva som skjer på slutten.
Jeg har fått samme melding to ganger.
Og igjen vil jeg etterlyse en mulighet til å kunne slette meldinger. For det går det jo fremdeles ikke an å gjøre her på bokelskere. Jeg, og flere andre også tror jeg, har tidligere skrevet til André om å kunne få mulighet til å slette meldinger. Men så vidt jeg kan se, er det ingen sletteknapp i meldingsboksen.
Ellers så tror jeg de fleste av oss oppegående mennesker aldri gidder å svare på slike meldinger som dette. Det er jo innlysende at her ligger det noe lureri bak...
Enig.
Jeg syns det var litt for mye gjentagelser i teksten, og måtte ta noen pauser fra boka og gjøre (og ikke minst lese!) noe annet innimellom.
Triste, men lett gjenkjennbare familierelasjoner. Vi tror kanskje vi kjenner hverandre, men gjør vi egentlig det?
I tillegg til alt det derea andre nevner, synes jeg rett og slett bitteliten skrift eller veldig tynt papir, eller en kombinasjon, trekker ned. Dersom man får følelsen av at forlaget har prøvd å presse mest mulig tekst inn på færrest mulig sider og brukt billig papir... Da foretrekker heller en annen utgave eller å lese den på lesebrett. Men da skal jeg altså være veldig ivrig på å lese innholdet, kanskje ut fra andres anbefalinger eller egne forventninger.
Dersom jeg skulle begynt på disse nå, ville jeg lest etter lystprinsippet; I innføringskapitlene vises det til mange navn som er representert med egne tekster i antologien. Jeg tror man får mest ut av bøkene om man leser på kryss og tvers mellom dem, enn om man leser først den ene, så den andre...
Har du lyst til å lese den, bør du også lese "søsterboken": Moderne litteratuteori - en antologi Men jeg vil nok beholde mine, dessverre...
Ja, jeg er veldig enig i det du skriver her.
Arto Paasilinna har mange undertoner i sine bøker, som en oppmerksom og våken leser godt kan oppfatte.
Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klansystemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven.
"Vanæret" av Mukhtar mai er et sterkt vitnesbyrd om hvordan det er å vokse opp som kvinne i de fjerntliggende landsbyene i Punjab i Pakistan. I landsbyen Meerwala ble hun dømt til gruppevoldtekt av landsbyrådet, fordi hennes lille bror på 12 år angivelig skulle ha hatt et upassende forhold til en kvinne som tilhørte landsbyens mektigste klan.
Mukhtar Mai valgte å slåss for rettferdighet og kvinners rettigheter. Hun startet en skole for å gi barna i landsbyen sin kunnskaper og leseferdigheter.
I Pakistan lider fremdeles altfor mange jenter og kvinner under uverdige og voldelige forhold.
Inntekter fra denne boka går til hennes kamp for rettferdighet, mot vold og for kvinners rettigheter i Pakistan.
Du må snakke, Mukhtar, det er ved å snakke at du får ut det gode og det onde. Du befrir deg. Det er som å vaske et skittent plagg. Når det er blitt ordentlig rent, kan du uten frykt ta det på deg igjen.
For meg er det enkelt, vi må gi pikene kunnskap, og de må få den så tidlig som mulig, før moren har oppdratt dem slik hun selv er blitt oppdratt.
Det er så mange kvinner i landsbyene i Indusdalen som ikke kan lese og skrive.
Da jeg bega meg ut på det offisielle rettsvesenets innfløkte veier, dårlig rustet som kvinne og analfabet, hadde jeg bare én styrke - utenom familien - til min rådighet: Opprøret.
Det var like sterkt i meg som underkastelsen inntil da hadde vært total.
En kvinne er bare en byttegjenstand, fra hun blir født til hun blir gift. Ifølge sedvanen har hun overhodet ingen rettigheter.
Mennene har monopol på hevn, og de tar den gjennom vold mot kvinner.
Som alle de andre kvinnene var jeg analfabet, og livet mitt var begrenset til to enkle aktiviteter utenom husarbeidet. Jeg underviste frivillig barna i Koranen, på den samme måten som jeg selv hadde lært den, muntlig. Og for å bidra til familiens magre innkomster, lærte jeg kvinnene det jeg kunne best, å brodere. Fra soloppgang til solnedgang oppholdt jeg meg på min fars lille gård, hvor tilværelsen fulgte rytmen til årstidene og de daglige gjøremålene.
Punjab, som kalles De fem elvers land, bærer også navnet De renes land. Men hvem er de rene?
Det er mye bra å finne hos de gamle forfatterne våre. Her er et sitat til:
... men utan draumar er vi ingen ting; av voner og draum er live vevd. Bakom vona er andre voner, elles kunde ho ikkje vera til.
Fra "Medmenneske" av Olav Duun.
Vi i bokelskere sitter på mye godt lesestoff.
Det hadde vært fint om vi kunne dele gode sitater til trøst og håp i vanskelige og tunge tider, og da helst med kildehenvisning til siden i den boka du har sitatet fra.
Noen ganger føles sorgen og savnet så dypt at ingen ord hjelper eller strekker til. Men likevel; det finnes mye man leser som treffer hjertene våre, og som kanskje kan gi en lindring for andre også, i en ellers tung tid.
På denne tråden kan du legge inn de gode, trøsterike og håpefulle sitatene du har funnet i bøker du har lest.
Jeg starter tråden med dette sitatet, som jeg nylig ble minnet om av Lillevi, fordi biblioteket hadde gitt henne det med henvisning til nettopp bokelskere.no.
"Håpet er en nøysom plante, det skyter nye skudd i det dunkle for hver gang det blir ribbet. Utrydde håpet er en lang historie, kanskje umulig. Det lever av ingenting som det gule lavet på steinen, det lever på tross av alt - "
Fra "Alberte og Jakob", side 68, av Cora Sandel