Bokelskere.no

Det er virkelig synd hvis den ikke er å få tak i lenger.
Men hvis vi er flere som lager etterspørsel etter den, så kanskje kommer den på markedet igjen?

Ja, ikke sant; det er en herlig film, som er både morsom og spennende, med et varmt og nydelig far-sønn-forhold i Jeremy Irons og hans sønns skikkelser, og som nok også er laget i Roald Dahls ånd.

Barn fortjener foreldre med gnist og oppfinnsomhet!

Dette er en film som også godt kan sees flere ganger, både av barn og voksne!

Ikke bare barnebok dette! Denne boka har en herlig humor og kan godt leses flere ganger i løpet av livet.

De fleste av Roald Dahl sine bøker er helt fantastisk morsomme og er lesbare for barn i absolutt alle aldre!

Ja, helt klart! :)
Jeg tror ikke det finnes noen familier som er fullstendig fullkomne og perfekte på alle måter. (Og hva betyr det egentlig å være fullkommen og perfekt? Det kan man vel diskutere opp og nedad alle vegger...)

Takk! Det syns jeg også!
Og takk til Ketil Bjørnstad for boka om "De udødelige"!

Enig!
Jeg leste 23-salen for mange år siden og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Min datter som da gikk siste året på ungdomsskolen, leste også boka, og brukte den som særoppgave, noe som ble særdeles vellykket. Hun gjorde en fantastisk god jobb og fikk høyeste karakter, og læreren hennes sa at det var den desidert beste særoppgaven som noen elev noen gang hadde levert til henne.
Gjett om jeg var stolt av min datter?
:)
Senere har min datter tatt utdannelse i helsevesenet, og har også jobbet mye innen psykiatrisk helsevern, men det er en annen historie.

Ja, det er så viktig å tenke over, hver eneste dag!

Dessverre er det blitt slik, ja.
Vi lever i et sterkt press om å prestere hele livet, i en ofte kald og nådeløs verden. Det er et paradoks at jo bedre vi får det økonomisk og materielt, jo mer meningsløst og håpløst føles tilværelsen og livet for mange av oss. Vi har mista så mye på veien til vår individuelle frihet og selvrealisering.

Nei, ikke alltid, men kanskje smått om senn...
Og det er jo mye av dette som denne boka egentlig handler om. Vi bør jo kunne stole på at i det minste de som er våre nærmeste kan være der for oss når vi har det vanskelig. Det er så vondt å føle seg så alene om alt.
Og ved livets slutt må det være forferdelig å føle seg ensom og alene...

Ja, det var en trist slutt.
Og jeg merket mens jeg leste at jeg hele tiden bare ventet på at det skulle skje...
Trist er det også at mennesker ikke tør, kan eller vil snakke om vanskelige ting som rammer dem, særlig når det gjelder snikende sykdommer. Åpenheten som mange viser og har vist når det gjelder sykdom, har gjort det lettere for oss andre å være mer åpne også. Å snakke om det som er vanskelig, gjør at det blir lettere å bære.

Ja, jeg mener heller ikke at boka var bare dårlig!
Her er mye å tenke over når det gjelder det å kunne snakke ut om ting, å kjenne hverandre ordentlig, alderdom, sykdommer, familieforhold og oppdragelse og mye mer.

Jeg har mange bøker av Ketil Bjørnstad, og jeg har også Drømmemesteren, men akkurat den boka har jeg dessverre ennå ikke lest, nei. Jeg skal ta den for meg når jeg er tilbake i Norge igjen til sommeren. Den står der hjemme i bokhylla og venter på meg...
:)

Boka er jo ganske dyster og mørk.
Når man er kommet så langt at man er godt over midtveis i livet, hva har man da å se fram til? En mer eller mindre meningsfull alderdom der diverse mer eller mindre kroppslige plager og sykdommer gjør seg gjeldende... - eller et liv med bleier, senilitet, alvorlige sykdommer, hjemmesykepleie, - og kanskje er man så heldig å få en plass på et (deprimerende?) overbelasta og underbemanna sykehjem helt på slutten?

Jeg grep meg i å irritere meg veldig over at døtrene til Thomas og Elisabeth er så hjelpeløse og uselvstendige, selv om de er voksne nok til å kunne ta ansvar for seg selv. De burde jo ha stått på egne ben for lenge siden.

Boka er vel ikke blant Ketil Bjørnstads beste, enig i det.
Men hovedtemaet i boka er stadig mer hyperaktuelt, ettersom vi nærmer oss den store eldrebølgen (som jeg selv visstnok blir en del av...) med stormskritt. Vi er så mange, vi lever så lenge; vi blir bare eldre og eldre - og hvordan skal vi tas vare på når den tida kommer...?

Dette var min første bok av Paul Auster, så for meg er han et helt nytt bekjentskap. Jeg likte godt vinklingen i denne boka, der tre forskjellige mennesker forteller hva som skjedde (... eller hva var det som skjedde, egentlig...?).
Jeg liker bøker som ikke gir meg alle svarene på alt!
Slik er jo livet; det er mye vi aldri får ordentlig svar på.

Jeg må definitivt få med meg flere bøker av denne spennende forfatteren!

Enig i at mye av dette ble veldig forutsigbart.
Ikke den helt store leseopplevelsen syns jeg, men grei nok som ferielektyre.
Lettfordøyd.

Jeg kan ikke få sagt det bedre, Brit!
Jeg er hundreogti prosent enig i dette du skriver her!
Krimbøker skal gi oss både frysninger og grøss i massevis. Hva hadde Stieg Larssons bøker vært uten Lisbeth Salander og hennes verden? Jeg klarer ikke helt å se det for meg...
Ei krimbok skal helst være slik at vi (som du også påpeker) blir hensatt til en helt annen og fiktiv verden der absolutt alt kan skje, at vi har problemer med å legge den fra oss, gir blanke blaffen i alt annet mens vi holder på å lese oss gjennom de råspennende og bloddryppende sidene, mens nervene dirrer og håret reiser seg på hodet...
Det er en følelse av pur, herlig forløsende renselse i å ha vært dypt inne i en slik verden!