Bokelskere.no

Regner med at den er fra Sverige, men jeg har fått den i gave, så jeg er ikke sikker. Jeg synes det gikk greit å lese den. Tror ikke jeg har lest en hel bok på Svensk tidligere, kun mindre artikler, men dette gikk veldig bra.

Takk for svar!
Ja, jeg skal sørge for at jeg får lest den svenske utgaven også. Jeg liker å lese bøker på svensk. Det er et godt og lesbart språk, syns jeg. Det er dessuten interessant å få vite litt om hvordan det har gått videre med livet hennes, og hvis det er slik at det føles som man kommer nærmere innpå hendelsene og personen, så er det absolutt ei bok jeg må få tak i.
Har du kjøpt den svenske utgaven i Norge eller Sverige?

Den nye utgavens største endring er etter mitt syn at det nå kun er Sarita som er forfatteren, i 2007 skrev hun boken sammen med en journalist (medforfatter) Nå er det kun hennes egne ord, og det er ikke så mye om selve India og "informasjon", nå er det hele tiden hennes egen historie, flere detaljer, man kommer nærmere innpå, synes jeg da. Denne boken tar med litt mer av livet hennes videre også. Men mye av dette blir jo mine egne synspunkter da, les den og se selv, den er verdt å leses i denne nye utgaven også!

Jeg leste boka på norsk i 2008, og den satte spor i meg. En rystende historie om en oppvekst og et liv du blir fengslet og opprørt av, det er sikkert. Ikke minst er det en viktig bok om hvordan det er å bli født som jente i India. Jeg hadde boka i tankene lenge etter at den var ferdiglest.

Jeg har skrevet om boka her:
Hva er det som er forandret fra 2007-utgaven?

Jeg er så hjertens enig i å anbefale de som ikke har lest den ennå, å lese denne selvbiografien, på norsk eller svensk.

Selvbiografi av Sarita Skagnes. Boken kom opprinnelig ut i Norge første gang i 2007. Senere er boken revidert. Denne utgaven er utgitt i Sverige 2012. Fantastisk bok, og om mulig enda flottere enn 2007-utgaven. Les denne!

En svært sår bok om en tapt barndom. Vondt å lese om, men viktig for oss alle, for vi må ha øynene åpne for at det finnes flere barn som lever i slike forhold. Kanskje kan noen av oss være med på å redde et av disse barna før det er for sent.

Jane Elliot er et pseudonym.

Jane forteller om en barndom som ingen barn skulle få oppleve å gjennomgå. Hennes stefar mishandler henne på det grusomste både fysisk og psykisk, misbruker og utnytter henne sexuelt, og dette skjedde i mange år fra hun var fire år til hun ble voksen. I sytten år var hun i denne psykopatiske stefarens vold.
Denne boka handler om barndomsminnene som dukker opp i hukommelsen, litt etter litt, og det handler om at Jane endelig tør å ta fatt i alt som har skjedd med henne; hun klarer til slutt å anmelde forholdet og vil ha oppreisning.

Barndomsminner blander seg sammen, og kan dukke opp i et virvar av bilder, som kanskje egentlig ikke hører sammen. Mange minner er for vonde til at man kan eller vil minnes. De kan sitte innelåste hele livet, eller plutselig dukke opp i en gitt situasjon mange år etter at de skjedde.
Som hun selv begynner boka si med:
" Tidiga barndomsminnen lagras inte alltid i rätt ordning och kommer inte upp till ytan just när man söker efter dem. De sitter hellre tjurskalligt inlåsta i hemliga skåp djupt inne i hjärnans arkiv. Ibland kan jag se en bild från tre-fyraårs-åldern klart framför mig, fast jag inte minns vad jag gjorde på just den platsen eller vad som hände omedelbart efteråt. Med jämna mellanrum dyker de borttappade minnena upp helt utan förvarning, och ofta skulle jag ha föredragit att de höll sig borta. Jag har en hemsk känsla av att det fortfarande är vissa fack som mitt undermedvetna avsiktligt har tappat nyckeln till för att jag inte skulle stå ut med att se det som finns där, fast det en vacker dag kommer at låta sig dras fram i ljuset precis som allt det andra som jag redan minns. Det är som om minnena bidar sin tid tills de vet att jag är stark nog att klara av vad det nu är som ska avslöjas. Jag ser inte direkt fram emot att upptäcka vad som finns inne i de där facken."

Boy av Roald Dahl er absolutt en av mine yndlingsbøker. Ja, den er lettlest på engelsk; de fleste kan nok klare å lese den på originalspråket. Jeg har lest den flere ganger, både på norsk og engelsk. Ei bok alle burde få med seg!
Egentlig har jeg lyst til å si at ALLE bøkene til Roald Dahl er mine yndlingsbøker. De kan godt leses om og om og om igjen.
Jeg er så hjertens enig med deg i det du skriver om Boy. Kostskolesystemet i England var et nådeløst og grusomt hierarkisk system den gangen, som kunne gi alle og enhver vonde traumer for resten av livet. Men han forteller likevel med mye humor.

Roald Dahl var en strålende god forfatter, både for barn og voksne.
Jeg anbefaler på det varmeste også, både Boy, og alle hans andre bøker.

Jeg er så enig med deg i at Ildefonso Falcones har altfor mange dårlige formuleringer og konstruksjoner. Om jeg ville følt det samme om jeg hadde lest boka på spansk, vet jeg jo ikke, - jeg er ikke så god i spansk at jeg kan gå løs på ei så diger bok.
Beskrivelsene av alle grusomhetene er jo så forferdelige i seg selv, og det historiske bakteppet er egentlig interessant. Men oppramsinger av grusomme handlinger og forferdelige hendelser og folkegruppers opprør er ikke nok til å lage ei god bok. Eller å vise at man kan (!), som du også sier her. For det føler jeg også litt på, at han vil vise at han har god greie på fakta om denne tidsperioden.
Men jeg savner dybden i menneskene det skrives om. Jeg vil inn i hodene til hovedpersonene, kjenne deres følelser og innerste tanker. Dette syns jeg ikke forfatteren klarer å formidle godt nok, dessverre.

Jeg sliter med denne boka. Har holdt på med den ei tid, uten at jeg har fått helt sansen for innholdet. Det historiske perspektivet er jo i høyeste grad interessant. Men jeg liker ikke helt språket. Det samme følte jeg med Havets katedral. Det er noe som mangler med språket til Ildefonso Falcones. Jeg syns ikke vi kommer dypt nok inn i hovedpersonenes hoder, og da blir det ikke levende nok for meg.
Men har forsåvidt bestemt meg for å prøve å fullføre den, for å vite litt mer om Spanias historie, og for å kunne si hva jeg mener om boka.

Ferdiglest. Og fortsatt ikke veldig imponert over språket i denne boka.

Middelalderen er jo en spennende tid, med store omveltninger, kriger, intriger, voldsomme hendelser, sykdommer, sult og nød, der adelen, baronene, kongene, kirkens folk og andre storfolk drev skånselløs utnytting og straffeforfølgelse av alle de små og vergeløse i samfunnet. Ikke minst inkvisisjonen, der pavekirken med sine folk drev med sin nådeløse torturering av sine ofre for å få dem til å tilstå sine synder, for deretter å dømme ofrene til halshugning, bålbrenning eller andre grusomme straffer, er en stor skamplett i dette historiske bildet. Alt stoffet her er jo så enormt spennende!

Så historisk sett er temaet i boka meget interessant. Og vi får masse informasjon om Spanias historie.
Men jeg må si at jeg ble skuffet over skrivestilen til Ildefonso Falcones. Det kan muligens ha noe med oversettelsen å gjøre. Jo mer jeg leste, jo mer strittet jeg imot denne måten å skrive på. Mot slutten var det så mange ufullførte setninger og unødvendige spørsmålsstillinger at jeg vred meg i pine. En god del av språket var så dårlig at ordet "kiosklitteratur" dukket opp i hodet mitt. Jeg fant ikke et eneste sitat jeg fikk lyst til å gjengi her, dessverre.

Jeg må bare si til slutt at bl.a. Sigrid Undset med sine middelalderromaner om Kristin Lavransdatter appellerte mye mer til meg enn denne romanen gjorde. Der kommer man mye dypere inn i menneskesinnet enn i Havets katedral.
Vera Henriksen er også en forfatter av historiske romaner jeg har lyst til å nevne i denne forbindelse, der menneskene blir mye mer levende og dypere beskrevet.

Ulrik Imtiaz Rolfsen har skrevet ei bok med høyt driv.

En til tider nervepirrende og grusomt spennende bok. Her er det høyt spill i oljebransjen; norske oljeinstallasjoner er i faresonen. Nådeløse handlinger fra skruppelløse menn fører til frykt og død.
Hvem står bak? Amerikansk eller Russisk mafia, utenlandske terrorister, islamister, forhenværende norsk FSK-er (Forsvarets spesialkommando)?

Men jeg mener at det mest interessante med boka er hovedpersonen Javar Jafri, som av og til vakler i tomrommet mellom to svært forskjellige kulturer. På den ene siden den pakistanske samholdskulturen, der fellesskapet og familien og slektskap betyr mye mer enn enkeltpersoner, på den andre siden den norske. Javar lever et norsk liv med norsk samboer, men føler presset fra kulturen han kommer fra.
Og når samboerskapet knaker i sømmene og mora hans dør, får Javar dårlig samvittighet, fordi hun aldri fikk oppleve at han ble gift og kunne gi henne barnebarn. Så da tar han initiativet til å be faren skaffe seg en passende brud som kan importeres til Norge fra Pakistan...

Boka er godt skrevet, og spenningen og drivet holder seg bra. Da jeg først kom i gang med å lese, ble det til tider vanskelig å legge fra seg boka.
Jeg har ikke sett Taxi-tv-serien, der Javar var hovedperson. Så jeg visste ingenting om ham fra før. Men boka kan godt leses uavhengig av at man har sett Taxi-serien. Nå føler jeg imidlertid at jeg bør skaffe meg de dvd-ene, for temaet om kulturforskjellene interesserer meg, og Javar Jafri alias Adil Khan er unektelig en flott figur...
Kanskje blir dette en ny film om Javar Jafri?

Middelalderen er en spennende tid, med store omveltninger, kriger, intriger, voldsomme hendelser, sykdommer, sult og nød, der adelen, baronene, kongene, kirkens folk og andre storfolk drev skånselløs utnytting og straffeforfølgelse av alle de små og vergeløse i samfunnet. Ikke minst inkvisisjonen, der pavekirken med sine folk drev med sin nådeløse torturering av sine ofre for å få dem til å tilstå sine synder, for deretter å dømme ofrene til halshugning, bålbrenning eller andre grusomme straffer, er en stor skamplett i dette historiske bildet. Alt stoffet her er jo så enormt spennende!

Så historisk sett er temaet i boka meget interessant. Og vi får masse informasjon om Spanias historie.
Men jeg må si at jeg ble skuffet over skrivestilen til Ildefonso Falcones. Det kan muligens ha noe med oversettelsen å gjøre. Jo mer jeg leste, jo mer strittet jeg imot denne måten å skrive på. Mot slutten var det så mange ufullførte setninger og unødvendige spørsmålsstillinger at jeg vred meg i pine. En god del av språket var så dårlig at ordet "kiosklitteratur" dukket opp i hodet mitt. Jeg fant ikke et eneste sitat jeg fikk lyst til å gjengi her, dessverre.

Jeg må bare si til slutt at bl.a. Sigrid Undset med sine middelalderromaner om Kristin Lavransdatter appellerte mye mer til meg. Der kommer man mye dypere inn i menneskesinnet enn i Havets katedral.