Jeg pusser opp
og pusser opp dette huset
men speilene hvisker fortsatt
alt det stygge dere pleide å si
faktisk alle speil jeg har prøvd
sier omtrent det samme
selv om det ikke var sant da
har det blitt veldig sant nå
stemmene deres ble min
som gammel tapet klistret fast
gjemt under den nye panelen
bor dere i meg uten å synes
Kjære Gud
jeg gjør som oftest så godt jeg kan
men nå har det blitt mye styr i det siste
og da glir ting litt ut
hva med deg
amen
Du sa du elsker
at jeg ser deg som du er
men jeg ser deg bare
som den du viser meg at du er
må være masse isfjell igjen
jeg såvidt har sett toppen av
men de toppene
jeg har fått øye på til nå
de virker veldig ålreite å dundre inn i da
Lykke kunne ikke kjøpes for penger, tenkte hun etterpå, men pengene gav deg sjansen til å være ulykkelig på finere steder.
på årsdagen
Smerten
hviler aldri.
Jeg trosser dagen
med dagen.
Det var Dina som lærte meg hvor vakkert Norge er.
Jeg var ikke blind for det før heller, men Dina pekte på det lille ekstra:
Når fossen fryser i Akerselva, er det likevel vann i springen.
I skogen fins det ikke antydning til miner.
Også midt i byen står eldgamle trær.
Ingen hus har kulehull eller skuddsår som selv når de flikkes på, minner om fiendens onde vilje.
Om jeg var død
nå, ville jeg ikke
ha opplevd
denne junidagens overtydelige
sol, og nesten urørlige
grønne løvverk,
jeg ville vært
alt det der.
Hvis du er pårørende eller møter mennesker som kjenner håpløshet, husk å validere deg selv også. Det er ikke rart om du blir redd, usikker, lei, irritert eller føler deg håpløs selv. Dette er tunge ting å stå overfor. Heldigvis er du i stand til å møte det, bare i kraft av å være et medmenneske. Men det kan være et skummelt og slitsomt mørke å stå i.
En god pekepinn er som følger: Hvis du merker at samtalepartneren din blir irritert, gjentar det samme mange ganger, ikke tar imot råd og løsninger, eller at samtalen eskalerer, er det noe du ikke har validert som bør valideres.
Han hadde tilbragt for lite tid med romaner, tenkte han. Nå skulle han lese dem alle.
Handikappede har aldri kommet heldig ut av langvarige kriser, sa han. Ofte er de de første som ryker med. Men ikke Sensei Arntzen. Han skulle bli den siste handikappede i byen, kanskje i hele landet. Han hadde en manuell rullestol til bruk når strømmen gikk. Den hadde en dolk montert under setet, slik at han kunne stikke de som prøvde seg. Han demonstrerte for Doppler hvordan det skulle skje. Rett i strupen var mest hensiktsmessig, mente han. Dolken innføres vannrett med stor kraft to-tre centimeter under strupehodet. Det fikk folk til å tenke seg om, hevdet Sensei Arntzen.
Jeg forstår meg ikke på deg, sa Solveig da de kjørte hjemover.
Jeg forstår meg ikke på deg heller, sa Doppler.
Men jeg tror at jeg i enda større grad ikke forstår meg på deg, sa Solveig.
Jeg tror du har rett, sa Doppler.
Han ville ha brukt betraktelig kortere tid dersom avskjeden med Bongo ikke hadde utartet. Men det gjorde den. Til gagns. Det ble et vanskelig og tungt farvel. Doppler avleverte ham på en kennel for hjortedyr som av ulike årsaker ikke hadde det helt bra, men som eieren, en ung entusiast, var fast bestemt på å tilbakeføre til vill tilstand. Det spørs med han der, hadde entusiasten sagt da han så hvordan Bongo strøk seg katteaktig mot Doppler og ville klappes og koses med i ett sett. Det spørs, sa han ettertenksomt.
En god regel er at jo vanskeligere noen har det, desto vondere er det å bli positivt invalidert.
Det å bli møtt med validering når du er lei deg, redd, fortvilet, håpløs, skamfull eller sint, er lindrende. Når du har det vondt, trenger du å kunne tillate deg å føle det du føler, skape mening av det og få støtte til å kunne bearbeide, gi slipp på eller gjøre noe med det. Du har lov til å sørge over det du har mistet. Du har rett til å være sint når du føler deg urettferdig behandlet. Det er helt okay å være redd. Det er naturlig å trenge hjelp for å mestre noe vanskelig. Det er godt når en annen forstår, aksepterer hvordan du har det, og står i noe vanskelig sammen med deg. Validering er selve nøkkelen til dette.
Ulike følelser har også ulike behov. Når du er sint på en som ødelegger for deg, føles det bedre å hevde seg og sette grenser enn å bøye hodet og si unnskyld, slik man gjerne gjør ved skyldfølelse. Når vi er triste, trenger vi at noen forstår og viser oss omsorg. Hvis du prøver å trøste en som skammer seg og føler seg uverdig, vil det kunne føre til at den andre føler seg stakkarsliggjort eller sett ned på. Det vedkommende trenger, er aksept, forståelse og bekreftelse.
Følelser handler om emosjonelle behov. Det betyr at hver gang du føler noe, er det fordi du opplever at et eller flere av dine emosjonelle behov er berørt.
[...] Hver gang du føler, er det altså fordi følelsessystemet har fanget opp informasjon som er viktig for deg, og iverksatt en tilstand i kroppen din for å hjelpe deg med å få noe du trenger. Og når dette systemet fyrer på alle plugger, føles det sjelden som aktive valg. Det bare fyrer.
"Det hadde vært enkelt å jobbe med folk om det ikke hadde vært for de jævla følelsene."
[...]
I tillegg freistar vi med ein ny type forenkla teiknspråk.
Du bruker eit par av teikna, gjerne nokså vilkårleg - det er likevel eit sjumilssteg frå språkløysa. Når eg til dømes held fast hovudet ditt og tvingar opp munnen din for å pusse tennene, klappar du. Det tyder: Syng, hoffnarr, syng! Syng den jævla tannpussesongen med innleving.
Denne dorullnissen du ikkje har laga, kor lenge må vi vente før vi kastar han?