Bokelskere.no

"Just 'cause things don't go the way we want 'em to doesn't mean God's quit carin'. He cares deep, but His ways aren't ours. His ways are always better."

The stars wavered, distorted by her tears, but she stared hard at the flickering bits of light. Papa and Mama lived somewhere behind those stars. Papa believed the Bible when it said the Father's house had many mansions.

After Mama's death, he had held Tressa on his lap and explained that the Father's house was Heaven, and that Mama now lived in a beautiful mansion built by God.

Tears stung her eyes. Although Mama and Papa had been gone for years, she missed them as much as if they'd only left her yesterday. Memories from her early years - carefree, joyful, surrounded by love and laughter - were the only happy possesions she carried into adulthood.

Tressa wriggled backward, distancing herself from the group. The conversation left her feeling as though her breathing was constricted. The purpose in coming to Kansas was to secure a husband - she knew that - but shouldn't marriage be a dignified topic?

Somehow Luella's smirks and the other's teasing comments made a mockery of the beautiful union her parents had shared.

Slipping to her knees, she propped her arm on the windowsill and rested her chin on the back of her wrist. Stars glittered overhead, beautiful against the velvety backdrop of black sky.

How often had she sat in the window of her childhood home and made wishes on the stars?

Kanskje vennlige tanker når frem til folk på en eller annen måte, selv gjennom vinduer og dører og vegger. Kanskje du føler deg litt varmere, litt gladere, uten å vite hvorfor, når det er jeg som står her ute i kulden og håper du skal bli frisk og glad igjen.

Om jeg så er en prinsesse i kluter og filler, så kan jeg være en prinsesse inni meg. Det ville vært lett nok å være prinsesse om jeg gikk kledd i gull, men det er adskillig mer av en triumf å greie å være det hele tiden når ingen vet det.

Flommer av smeltet gull rant utover vesthimmelen, som et fantastisk tidevann som oversvømmet verden. Luften var fylt av dypt, fyldig, gult lys, så fuglene som fløy over takene fortonet seg aldeles svarte mot det.

Skyene som smeltet og drev eller ventet taust på sin forvandling til rosa eller skarlagen eller snehvitt eller purpur eller blekt duegrått. Iblant ble de til øyer eller digre fjell bak innsjøer av dypt turkisblått eller flytende rav eller grønn kalsedo; iblant var det mørke forberg som stakk ut i fremmede, ukjente hav, og iblant smale strimer av underfullt land som forente andre underfulle riker.

Det var steder hvor det var som om du kunne løpt og klatret og stått og ventet på å se hva som videre skulle skje - kan hende inntil alt sammen smeltet, og du bare kunne sveve bort.

Allting er en historie. Du er en historie - jeg er en historie.

Jeg - jeg kan ikke la være å finne på. Hvis ikke, tror jeg ikke jeg kunne levd.

Hvis det skal bli sol, svever det små rosa skyer rundt , og det føles som jeg kunne ta på dem. Og hvis det regner, kommer dråpene trommende som om de sier noe hyggelig.

Fantasien hadde allerede begynt å virke i henne. Den hadde ikke virket i det hele tatt siden alle ulykkene hadde rammet henne. Det hadde føltes som å være halvt bevisstløs.

"Jeg tåler ikke den måten hennes med å se på folk uten å si noe - akkurat som om hun måler dem."
"Jeg gjør jo det," sa Sara da hun fikk høre om dette. "Det er det jeg ser på enkelte mennesker for. Jeg liker å vite om dem, og så tenker jeg over dem etterpå.

"Hvis jeg var en prinsesse - en ordentlig prinsesse," mumlet hun, "kunne jeg strødd gavmildt rundt meg til hele folket. Men selv om jeg bare er en late-som-prinsesse, kan jeg da finne på småting å gjøre for folk. Sånt som dette.

Hun var akkurat like glad som om jeg hadde strødd gaver. Jeg tror jeg skal late som det å gjøre ting folk liker, er som å strø gaver. Da har jeg strødd noen nå."

"Neimen," sa hun, "vi er jo aldeles like - jeg er bare en liten pike, jeg som du. Det er bare et tilfelle at ikke jeg er deg og du meg!"

"Hun må tvinges til å lære," sa faren hennes til frøken Minchin.

Følgen var at Ermengarde tilbragte størstedelen av livet i skammekroken eller oppløst i gråt. Hun lærte ting og glemte dem igjen, eller om hun husket dem, forsto hun dem ikke.

plutselig å sitte der og høre på et barn på hennes egen alder som ikke bare virket lommekjent med disse ordene, men tydeligvis i tillegg kunne en masse andre, og kunne blande dem med verb som om det var rene bagateller.

Hun sitter alltid med den lille nesen begravd i en bok. Og det betyr ikke at hun leser dem, frøken Minchin - hun sluker dem som en liten ulv, ikke en liten pike.

Hun er bestandig sulten på nye bøker å sluke, og det hun vil ha er voksne bøker - svære, digre, tykke bøker, og på fransk og tysk, ikke bare engelsk - historie og biografier og lyrikk, alt mulig.

Bøker var det hun likte aller best, og faktisk hadde hun det med å finne på historier om hyggelige ting og fortelle dem til seg selv.