Bokelskere.no

Tusen takk! Der fant jeg den.

Men er du sikker på at det er tittelen? Jeg finner "Natt og dag" hos Nasjonalbiblioteket, og der står ikke novellen "En klar dag i mai" oppført.Lenke til NB

Ja! Derfor tenkte jeg å lese denne novellen med elevene mine før det:)

Hurra! Takk, gretemor!

Hjelp! Jeg leter etter en nydelig novelle jeg leste for lenge siden om solformørkelse. Den hadde også med en blind mann, og novellen frembragte en apokalyptisk følelse... (Kanskje av Johan Borgen?) Noen som vet?

Så rart å lese dette! Kanskje Agnes Løv er en mann siden du kan forstå noe av henne. Hun forblir en pappfigur for meg gjennom hele romanen, men jeg synes det er interessant å se at noen kan oppleve denne karakteren helt annerledes enn jeg gjør.

"Hadde vi kastet terninger, ville Rune Christiansen fått en sekser. Ja, en sjuer", skriver Krøger i Dagladet. Brenner og bøkene fristet også lesere til å lete fram denne romanen. Derfor: Jeg hadde så lyst til å elske denne boken! Men det gjør jeg ikke. Jeg har ikke lyst å kaste terninger, heller, for jeg kan ikke påstå den er dårlig, bare så fjern og full av LEDE. Den kvinnelige hovedpersonen er litt som Hustvedts protagonist i Sommeren uten menn: Som en kvinne av en annen art enn kvinne, uten gjenkjenningsverdi i alle fall for undertegnede. Jeg klarer heller ikke å fri meg fra at den er skrevet for eliten, med namedropping som ikke har annen funksjon enn å holde leseren på avstand hvis han/hun ikke har den rette bakgrunnen: "Visste Agnes at Roland Barthes døde etter å ha blitt påkjørt av en bil? Stemte det at Daphne du Maurier hadde et forhold til skuespilleren Gertrude Lawrence? Var Robson Walser virkelig så forrykt at han hørte stemmer" (s. 108). Jeg har lest og liker Roland Barthes, men finner ikke denne jeg-vet-om-alle-disse-menneskene interessant. Som du skjønner; denne boken irriterte meg.

Jeg har forstått at mange har lovprist denne romanen, men selv forstår jeg ikke hvorfor. Den fikk meg bare til å føle meg uintelligent, og nå som jeg skriver dette, kjenner jeg meg slem.

Denne boken er så vakker at det er til å gråte av. Jeg pleier å dele bøker inn i om de er "nobelprislitteratur" eller ikke når jeg skal forklare i hvilken grad en bok er riktig god eller mer underholdende. Denne romanen er helt klart nobelprislitteratur. Språket er poetisk, det virker autentisk for stedet handlingen er lagt til, og det har et herlig indre driv. Hovedpersonen setter seg ned på en stol i et fremmed kjøkken, og bare en enkel handling som dette blir skildret på en slik måte at det river og sliter i leseren.

Fikk denne anbefalt siden jeg er interessert i slektsgranskning. Boken er ubegripelig kjedelig og med premisser ingen lesere kan kjoepe. Det er nesten flaut aa sette den paa leselisten, men folk maa jo advares.

Jeg maa innroemme at jeg ble litt skuffet, for jeg har lest ting av Hustvedt jeg virkelig har likt. Med denne romanen skjoenner jeg at amerikanske kvinner lever totalt forskjellige liv fra norske, faktisk saa mye at jeg omtrent ikke kjente meg igjen i noe. Jeg klarer ikke aa synes at protagonisten er spennende eller kan "si" meg noe viktig.

Jeg fant noe av det samme som en annen leser: jeg elsket boken uten helt a forsta hvorfor. Stillferdig, men intenst pa samme tid.

Boken er ganske underholdende. Hvis du leser på bokomslaget, så er det akkurat det du får, verken mer eller mindre. Både den, Thomas Espedals "Gå" og Rachel Joyce's The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry får deg virkelig til å ville GÅ.

Hva gjør du om du finner ut at mannen din har gjort noe aldeles forferdelig for lenge siden, før dere giftet dere? Denne boken er god på å levendegjøre akkurat dette etiske dilemmaet. Den får deg til å tenke, og det er lett å kose seg med den, til tross for at den har klare svakheter: En del klisjeer, og ufrivillige karikaturer.

Det gjør nesten vondt å gi en roman av Amy Tan terningkast 3, men dette var ikke et spesielt vellykket prosjekt. Den virker ikke gjennomarbeidet nok. I tillegg var det innbindingsfeil i den første versjonen jeg leste, slik at det plutselig manglet 50 sider. Jeg synes hun repeterer seg selv, og at boken er 200 sider for lang. Jeg har lest bedre om kurtisaner før. I enkelte deler av boken, særlig da hun tar for seg hovedkarakterens barndom, er det interessant, men det taper seg etter hvert når nye karakterer forteller, og jeg som leser blir rett og slett uinteressert i å finne ut hvordan det går. Jeg leste boken ferdig, men det var mest på trass.

Kort og godt: Jeg liker denne. Språket er deilig. Det skjer lite på det ytre plan, men mye på det indre, og alt er fortalt så pussig. Og hvis du har lest mye, vil du finne spor av et utall andre bøker inne i denne. En gavepakke for både folk som leser mye og folk som ikke har lest noe i det hele tatt.

Du forsvinner i bøkene, i livet til Ditlevsen mens du leser. Anbefales ikke til personer med hang til depresjon for hun er altfor flink til å vise oss mørket.

For en RAR bok! Og det mener jeg som en hedersbetegnelse. Romanen jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv.

Native Americans: Men samtidig en oppvekstroman og kriminalroman. Godt språk og herlig driv. Gode personskildringer. Tid: 1980-årene

Såvidt jeg husker er painball med i Oryx også. Jeg er ganske sikker på at Collins har lest Atwood. Det er mange som sammenligner bøkene deres, men kanskje oftest med The Handmaid's Tale: http://weescoops.wordpress.com/2012/04/30/hunger-games-by-suzanne-collins-versus-the-handmaids-tale-by-margaret-atwood/

Jeg legger denne i listen DYSTOPIER. Den beskriver et regime som er virkelig, Nord-Korea, (i fiksjons form) men absolutt ubegripelig umenneskelig. Jeg går rett over på "Escape from Camp 14", som ikke er fiksjon for å sammenligne. Jeg skulle ønske dette kun var litterært oppfunnet.