Bokelskere.no

Dette er den første romanen jeg har lest på mange år, og den første jeg har lest av Johan Theorin. Jeg ser at det er mange delte meninger blant de som har lest andre bøker av samme forfatter, noe som gjør meg litt skuffet - for det betyr jo at de andre bøkene kanskje ikke er i samme stil som denne.

Det var flere ting som gjorde at jeg fortsatte å lese. Mystikken i hovedpersonen Jan, for eksempel. Jeg har sansen for når forfattere kun følger én person hele tiden, da man kommer svært godt inn under huden på dem, men selv om tankene hans kom på rekke og rad, var det akkurat som om man ikke forstod helt hvem han var likevel - spesielt med tanke på kapitlene fra Gaupen, hvor han skal kidnappe William uten at det med en gang avsløres hvorfor. Jeg får likevel ikke en følelse av at jeg holdes unna kjernen av Jan fordi forfatteren ikke kjenner ham godt nok, men fordi han ikke kjenner seg selv tilstrekkelig - litt som de fleste mennesker sikkert har det. Dette gjør at jeg faller for hovedpersonen på en måte annerledes enn hva jeg vanligvis synes forfattere får til.

En annen ting som holder mine ofte distre og flaksende tanker på plass i boken hele tiden, er tredeligen av den. Vi fordyper oss jo i tre mysterier på én gang, og det gjør at dersom jeg mister interessen for ett av dem i en periode, leser jeg videre på grunn av ett av de andre. I begynnelsen av boken, hvor interessen min begynte å dale, falt jeg hardt på plass igjen på grunn av Gaupen - den første barnehagen han jobbet i. Når det samme skjedde igjen på et senere tidspunkt, ble jeg holdt fast av den grusomme mobbingen på ungdomsskolen.

Jeg synes boken treffer sjangeren perfekt, med den langsomme - nesten Steven King-aktige oppbygningen, Jan Hauger sitt hode som jeg ikke vet om er trygt eller farlig, og en kjærlighetshistorie som ikke er for romantisk eller dominerende.

Slutten var et slags PANG for meg. Den gjorde meg veldig frustrert, og jeg sitter selvfølgelig også med en følelse av at ting ikke ble "løst" - men det passet fint. Det gjorde meg opprørt, og dermed følelsene rundt boken enda sterkere.

Slik gikk det altså ikke.

Takk for feedback! Snart kjem ei ny bok. Den teiknar eg sjølv.

Eg er ikkje akkurat objektiv, då.

Men den tok åtte år å teikne for Knut - og det at han lagar ei bok er faktisk ein sensasjon i norsk historie. Historikarane vil takke meg! Og Knut. Mest Knut. Men meg også.

Her er Gyldendal si tekst:

Futen
Øystein Runde
No blir alle trådane i det mangslungne livet til Futekontorets mest iherdige innkrevjar samla.
Pris: 299,-

Noreg er verdas midtpunkt. Leif Eriksson oppdaga eit land vest for Grønland, fult av apacher og mohikanarar og kalte det Leiferika. Frå aust og sør kjem djinnar, gudar med elefanthovud, steinstatuar frå Påskeøya og levande totempælar. Gudar, jotnar, troll og dvergar frå heile verda går gjennom Kristiania sine gater.

Ein einaste institusjon held orden på dette enorme samfunnsmaskineriet: Futane.
Og ingen er meir ivrig i tenesta enn Fut nummer sytten, Mikael Braut. Ingen kan hindre Fut sytten i å følge alle reglane i Futekontoret sin manual.

Sjølv ikkje dei som fann opp reglane.

"Futen er Asbjørnsen og Moe på anabole steroider. Dette er eventyrene Ivo Caprino kunne ha fortalt, hvis han ikke hadde vært nødt til å ta hensyn til de jævla ungene."

Knut Nærum

"Dette er cutting edge, norsk tegneseriekunst som får meg til å lengte etter å betale skatt. Stipendministeren burde kaste penger etter Runde og Solberg, så de kan slutte å jobbe på SFO og heller gjøre skikkelig nytte for landet."

Erlend Loe

Det har blitt umulig å lese en setning som begynner med ordene "mange år senere" uten å tro at det er en hyllest til åpningssetninga i Hundre års ensomhet.