En kohort britiske soldater, med økenavnet Essex Dogs, lander på stranden i Normandie en gang på 1300-tallet. Kong Edward III vil ha krig må vite, noe som gir gode jobber med lovnad om betaling for de som overlever.
De ti gode vennene (?) får en grei start, spesielt siden motstanden ikke er like innbitt som skildret 600 år senere. En og annen stein i hodet må en likevel regne med.
Så spisser det seg til. Først og fremst for den franske lokalbefolkning, som må se sin egen hær lete etter egnede slagmarker, desverre ikke i området mellom dem og de britiske styrkene.
Så blir det krig til slutt, men historien som beskrives av Dan Jones vitner om større grad av menneskelig svikt enn hva andre internett-kilder kan fortelle om. Og fint er det, for hva hadde vært morsomt om alt gikk som det skulle?
Hvor Dan Jones er på troverdighets-skalaen som historiker er ikke lett å si, men det er ingen drager med i denne historien, så det gir en liten pekepinn. Når det er sagt observerer jeg at ikke alle er sikre på om han er bedre eller værre enn Conn Igulden.
Det er forøvrig greit med et lite avbrekk fra Fantasy-sjangeren, slik at en får oppleve den delen av den mørke middelalder som ikke styres av pengegriske magikere.
Denne trilogien om Essex Dogs kan jeg forsåvidt gjerne følge med på videre. Jeg gir denne fire av seks klyper med moonshade i vinglasset.
Etter at jeg hadde lest Evicted, en bok om hvordan leiemarkedet i USA forsterker fattigdom og forhindrer sosial mobilitet, mente Kindle at jeg også burde lese denne her, om fattigdom i rustbeltet. Etter det har boka ligget på leselisten i seks år, men siden det nå viser seg at forfatteren skal være en skikkelig raring, fikk jeg motivasjon til å faktisk lese den.
Vance beskriver et samfunn som har oppstått blant annet som følge av masseforflytning mot industrisentre, hvor industri så har forsvunnet, men ikke menneskene som tidligere jobbet der. Igjen finner en enn blanding av fattigdom, rusmisbruk og en sær form for æreskultur.
Det er egentlig lite pent å si om denne æreskulturen, som blander det å forsvare sine nærmeste til døden (helst motpartens død) og det å behandle sine nærmeste særdeles dårlig.
Som oppvekstroman er Vance sin fortelling ganske god, ikke rart at den er blitt filmatisert. Og han legger heller ikke skjul på at det ikke bare er hardt arbeid som har brakt han ut av rustbeltet og inn i øvre middelklasse, men også en lang rekke tilfeldigheter som har spilt i hans favør.
Der denne boka slutter å være av interesse er når Vance skal prøve å si noe om hva en kan lære av de tingene han ser og har opplevd. Overraskende få tanker har han egentlig om dette. Noe mumling om at familie og individet må være driveren, og stat ikke kan ta ansvar for slikt.
Det gir da et inntrykk av at det som er en velskrevet oppvekstroman, er skrevet først og fremst som del av et politisk prosjekt, og ikke for å utforske problemet i kulturen. Men jeg forstår, med politiske ambisjoner må en passe på å ikke tråkke på feil tær.
Den rare Vance har da skrevet en oppvekstroman til terningkast 4, med en tilørende samfunnsanal(yse) til én. Det blir fem tilsammen det! (av ti).
På et høydedrag finner vi fjellformasjonen The Heroes, en slags middelaldersk Mount Rushmmore, skuende over et dalsøkk som ganske snart skal bli åssted for et tre dager langt slag mellom Nord & Sør (Patrick Swayze not included).
Fra nord er det samlet en rimelig fargerik gjeng med krigsherrer, absolutt ikke bundet sammen i et bånd av gjensidig tillitt, men tross alt er det ryddigere med ytre fiender enn den vanlige knivingen i ryggen.
Sør har også sine karakterer, som den pipete slosskjempen Bremer dan Gorst, håpløst forelsket i sjefens datter, og ikke minst en av litteraturhistoriens største skurker, banksjef og magiker Bayaz.
Uten å gå særlig i detalj kan vi si at begge sider vil kappes i å oppleve de aller beste nedturene, men slik er vel krig. Hvertfall når Abercrombie forfatter den.
Som alltid kan en trille terningkast seks for Abercrombie persongalleri. The Heroes er en av tre attpåklatter fra trilogien The First Law, men som frittstående bok synes jeg nok at det blir litt mye og mange karakterer for en så komprimert historie.
Med det må jeg innse at jeg har runda Abercrombie, hvertfall til ny bok kommer til neste år.
Det skal mer til enn en datter for å utholde kroppen
en gang var mor i det glitrende vannet i dalen. da var det ikke vondt å dø, da var det ikke vondt for henne at hun en gang ville dø og drev seg selv til å dø. vannet glitret av forsoning. jeg vil stupe ut i vannet og være kald og frisk og levende og likne henne som glitret i vannet og hadde tilgitt alt, forsonet seg med alt og var lykkelig på en uendelig måte
Å slutte å drikke føles som et svik, som å gi opp idealene sine. Egill Skallagrímsson sluttet aldri å drikke. Hele livet har jeg insistert på at det går an å drikke seg full og samtidig gjøre det godt i verden. Hva skjer om jeg nå gir opp denne tanken? Alle de drukkenboltene som har trodd på meg og heiet meg fram i livet, skal jeg forlate dem til fordel for prester og klokkere? Skal jeg bare si til dem at jeg ikke klarer mer, at de tar feil når de tror at det går an å leve livet sitt som de gjør, at de også må slutte snart?
Å drikke er det kjekkeste jeg har gjort i livet. Jeg har aldri vært så oppstemt, så forelska eller så lykkelig som jeg kan bli når jeg drikker. Jeg har hatt hundrevis og tusenvis av kjekke kvelder, og mange kjekke morgener også. Å drikke har vært så gøy at selv når jeg ikke husker noenting, glemmer jeg det aldri. Det har vært vennskap og galskap, latter og sang, kriser og løsninger. Tenk å være så utrolig glad i å drikke som jeg er, og likevel klare å ødelegge det. Det føles ut som det bare er én ting jeg virkelig vil i livet, og det skal bli det eneste jeg ikke kan gjøre. Det er så deprimerende at jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg tenker på det.
Hvite måneder er ikke bare et sunnhetstegn, det kan også være et faresignal. I hytteboka er det ikke noen god tid som innledes når pappa begynner med hvite perioder. Etter at jeg har hatt en edru tid, vender jeg alltid tilbake til flaska med fornyet lyst til å drikke. De hvite månedene minner meg ikke bare på at jeg har kontroll, men også hvor kjedelig livet som edru kan være. Samtidig har jeg redusert alkoholtoleranse etter å ha gått noen uker uten å drikke, den første fyllekula etter en hvit måned blir nattsvart.
Det følger alltid samme mønster. De første dagene etter at jeg slutter å drikke, er livet et helvete. Kroppen sliter med å tilpasse seg fraværet av alkohol, jeg svetter som en gris og skjelver på hendene. Gradvis går det opp for meg hvor lite jeg har på stell, jeg oppdager ubetalte regninger, glemte avtaler og hvor skittent det er i krokene på badet. Den første fasen går fort over. Etter en uke føler jeg meg som et nytt menneske, jeg har fått superkrefter. Det føles som å være på speed døgnet rundt uten å ha tatt noe. Når jeg drikker, går livet mitt hele tida bitte litt i minus. Når jeg er edru, går alt bitte litt i pluss i stedet. Kiloene raser av, jeg sover bedre, huden friskner til, gjørelista står tom, og kontoen fyller seg opp.
Så snur det på ny. Når det nærmer seg den siste dagen i en hvit måned, banker kjedsomheten på døra. Jeg mister mitt gode humør og blir snerpete. Når jeg drikker, føler jeg meg alltid i moralsk underskudd. Men når jeg er edru, blir jeg moralistisk og retthaversk, jeg blir som en bokholder som fører regnskap over alt det dumme folk rundt meg gjør. Eller kanskje er ikke humøret mitt så annerledes, kanskje er det bare sånn at når jeg er full, lar jeg humøret mitt gå ut over andre, mens når jeg er edru, holder jeg alt humøret inn i meg. For dem rundt meg er det alltid en fordel at jeg er edru, men for meg selv føles det av og til som en fordel å være full.
Han hadde fylt kjøleskapet sitt fra bunn til topp med blå ølbokser av merket Faxe, det var det han sverget til etter at han flyttet til Island. Da han snudde seg mot meg, lyste øynene hans av kjærlighet: «Unnskyld, jeg visste bare ikke hva jeg skulle kjøpe for at vi skulle ha det hyggelig.»
«Hvordan går det med Marit?» spurte kompisen min.
Hvordan det går? Det er en egen kunst å svare på det spørsmålet, særlig når både den som spør og den som svarer vet at det ikke går særlig bra. Det blir ikke lettere når begge vet at den andre vet at det ikke går særlig bra.
Trikset er å ikke svare for positivt, for da virker det hyklersk, da virker det som du lyver.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Tipp topp, terningkast seks!
Det går heller ikke an å være helt mollstemt, folk spør tross alt for å være høflige, ikke fordi de vil bli dratt inn i hva enn det er du går og sliter med.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Det går ganske jævlig egentlig, hun har store smerter, og noen ganger tenker jeg at det beste for henne bare er å dø.
Nei, du må svare noe som er sånn midt på treet.
«Det går bedre, i alle fall.»
Dermed var den samtalen over.
Vi som jobber opplever gjerne det vi kan kalle prestasjonsstress eller positivt stress. Tenk at du stresser før en viktig eksamen, eller før du skal holde en presentasjon på jobben. Positivt stress virker motiverende, og får oss ofte til å prestere bedre.
Negativt stress, derimot, er når du stresser over noe du ikke har forutsetninger for å mestre. Det kan være at du ikke har råd til å betale regninger, eller at du er redd for om svulsten i hjernen din er god- eller ondartet. Hvis du stresser – ikke fordi du selv vil prestere eller oppnå noe, men fordi du hele tida må håndtere nye problemer som livet utsetter deg for – begynner stresset å spise opp hjernen din.
Der har vi mamma. Hun har ingen deadliner hun skal rekke, ingen foredrag å grue seg til, må aldri igjen kjenne på nervene etter å ha levert en jobbsøknad. Til tross for at det eneste hun gjør er å sitte hjemme hele dagen og se på TV, er hun mye mer stressa enn meg.
Hvorfor? Fordi i livene til folk som mamma finnes det ingen små problemer. Hver eneste nye telefonsamtale med Hafslund, hver eneste konvolutt fra Stavanger Parkering, hver eneste oppringning til kontofonen er verdt å stresse over. Bare å holde styr på alle pillene hun må ta og alle legetimene hun må på, krever mer administrasjon enn mitt enkeltmannsforetak. Da blir det ikke tid til å tenke på så mye annet enn stress.
Death is the opposite of possibility.
'Of course you're going to be worried about the exams. But you could be anything you want to be, Nora. Think of all that possibility. It's exciting.'
'Yes. I suppose it is.'
'A whole life in front of you.'
'A whole life.'
Beasts of England, beasts of Ireland,
Beasts of every land and clime,
Hearken to my joyful tidings
Of the golden future time.
Soon or late the day is coming,
Tyrant Man shall be o'erthrown,
And the fruitful fields of England
Shall be trod by beasts alone.
Rings shall vanish from our noses,
And the harness from our back,
Bit and spur shall rust forever,
Cruel whips no more shall crack.
Riches more than mind can picture,
Wheat and barley, oats and hay,
Clover, beans and mangel-wurzels
Shall be ours upon that day.
Bright will shine the fields of England,
Purer shall its waters be,
Sweeter yet shall blow its breezes
On the day that sets us free.
For that day we all must labour,
Though we die before it break;
Cows and horses, geese and turkeys,
All must toil for freedom's sake.
Beasts of England, beasts of Ireland,
Beasts of every land and clime,
Hearken well and spread my tidings
Of the golden future time.
No live organism can continue for long to exist sanely under conditions of absolute reality; even larks and katydids are supposed, by some, to dream. Hill House, not sane, stood by itself against its hills, holding darkness within; it had stood so for eighty years and might stand for eighty more. Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone.
nesten som en jobb
ofte tenker jeg å finne ei å bli glad i
men kjærligheten har blitt så stor å begynne på
nesten som sørveggen på låven
jeg skulle malt i fjor
Hei! Jeg opplever stadig at uthevinger i lister forsvinner. Nå er jeg i ferd med å ferdigstille leseutfordring-listene mine fra 2023. Alle titler er utheva, og ligger med to stjerner på hver side av det som skal utheves når jeg ser på "rediger liste". Når jeg lagrer så er likevel ikke det mellom stjernene utheva. Har prøvd å fjerne stjernene manuelt og utheve på nytt, har prøvd å fjerne alt i lista, lagre, så lime inn lista på nytt igjen i det som nå er en tom liste. Ingenting funker.
Det er altså i tekstfeltet på listene jeg mener. Se eksempel under. Alle de som her IKKE er utheva, er utheva når jeg redigerer. Den nederste tittelen har stjerne på begge sider, men kommer her opp uten utheving og med stjerner på én side.
Er boka fantastisk, eller overhodet godt, skrevet? Nei. Men det spiller ingen rolle. Bokas styrke ligger i å formilde Britney’s egen stemme, etter så mange år i et fengselslignende formynderrolle. Man kan ikke annet enn å bli imponert over Britney’s mentale styrke og at hun har klart å beholde troen på det gode i verden og på mennesker, etter å ha blitt sveket så dypt av sine nærmeste.
Nineteenth-century preacher Henry Ward Beecher's last words were "Now comes the mystery." The poet Dylan Thomas, who liked a good drink at least as much as Alaska, said, "I've had eighteen straight whiskeys. I do believe that's a record," before dying. Alaska's favorite was playwright Eugene O'Neill: "Born in a hotel room, and—God damn it—died in a hotel room." Even car-accident victims sometimes have time for last words. Princess Diana said, "Oh God. What's happened?" Movie star James Dean said, "They've got to see us," just before slamming his Porsche into another car. I know so many last words. But I will never know hers.
Til tross for datert språk, som i dag nok framstår negativt (for eksempel når han konsekvent omtaler polynesiere som «innfødte» eller «de brune»), så er dette en helt fantastisk bok. Heyerdahls anliggende er å vise oss i Vesten at våre vitenskapelige dogmer, særlig med tanke på hvordan vi ser på fortidens kulturer, er riv ruskende gale. Havet var ikke noe europeerne var de første til å krysse, men noe sjøfartskulturer hadde gjort i tusenvis av år før vi i det hele tatt fant veien ut av Middelhavet. Denne boka er sånn sett en triumf, og også utrolig godt skrevet. Du føler at du opplever hver bølge, hver dolfin og hvert dansetrinn når de omsider når Polynesia. En bok som i 2023 fremdeles er utrolig god og utfordrer oss! Etterordet fra 1994 er er flott punktum som oppsummerer Heyerdahls syn og utfordrer vestlig vitenskap som dogmatisk og «malstyrt».
Er heilt einig med deg i alt du skriv her :-) Eg er ein såkalla "woke" person, men at alt mogleg skal strykast frå skjønnlitteraturen, er ikkje berre urimeleg, men blir også umogleg. Denne typen sensur er meint godt, men risikerer å sluke alt han møter. Det blir uråd å dømme objektivt kva som fell innanfor og utanfor det som er greitt. Eg har forståing for delar av denne debatten (sensitivitetslesing av eldre bøker kan ha positive sider ved seg, samstundes som det er problematisk), men dette sitatet er i ein heilt annan kategori enn det eg forbind med den debatten. Eg trur ikkje dette sitatet yter nokon stor skade i dagens eller framtidas samfunn... Dette sitatet er berre eitt av mange døme på korleis vi kan lese tekstar heilt ulikt. Eg las det som ei kjenslevarm skildring, og likte difor sitatet godt. Andre kan mislike det, og det er greitt. Ikkje alle bøker fell i smak hos alle, og det finst heldigvis mykje anna å lese. Kritikk er viktig og fint, men ein skal heller ikkje dømme for hardt. Uansett skisserer LSC det gåtefulle landskapet vi alle går i, der det aldri finst berre éi kjensle. (Vi gjer så godt vi kan, men vi kan aldri heilt vinne.)