Og vente på at jeg og John Blund blir kompiser igjen:)
Don't ever tell anybody anything. If you do, you start missing everybody.
Takk for tips, men tror ikke jeg har tålmodighet eller konsentrasjon til det:( Sov vel godt nok da jeg var yngre og får betale for det nå:)
Har prøvd meg på tre forskjellige sovepiller/piller som skal gjøre meg døsig, men det funker ikke på meg. Jeg er vel for irritert til å sove:) klarte å sove 12 timer i strekk da jeg var tenåring. De siste to tre årene har det bare vært 1 - 2 timer søvn og av og til 5 - 6 timer søvn velig usammenhengende. Noen trenger mye søvn, andre lite. Det er teorien min:)
“The oddest thing is that they all go against the lessons that grown-ups teach children. Don’t hurt anyone. Solve your problems with language instead of fists. Share your things. Don’t take something that belongs to someone else without asking. Use your manners. Do unto others as you would have them do unto you. Why do mothers and fathers bother spending so much time teaching children these lessons when grown-ups don’t pay any attention to the words themselves?” – “In the shadow of blackbirds”
"Why can’t a girl be smart without it being explained away as a rare supernatural phenomenon?”
Drømmer behøver vel ikke å bety noe?
En klasse drar på leirskole, noe hovedpersonen Liz ikke ser frem til. Hun har bare en venn i den klassen; Silje, mens de andre mobber henne og setter ut falske rykter om henne. Så dette er virkelig ingen drømmetur, men hun har ikke annet valg enn å være med. Hun må bare holde ut. Leirskolen de skal til har tidligere vært militærleir, og Liz og Silje får et rom som er litt avsides enn de andre rommene. Rommet de får er ikke like "fancy" og oppusset som de andre rommene. Rommet de får er gammelt og bærer tydelig preg på at det har vært militærleir. Til tross for skuffelsen angående rommet prøver de å gjøre det beste ut av det. De skal tross alt ikke oppholde seg så mye på rommet. De skal være sosiale og være med på båtkurs. Selv om de ikke skal oppholde seg på rommet særlig ofte, opplever Liz merkelige ting, spesielt underlige drømmer. Hun har en mistanke om at drømmene hennes har en tilknytning til dette rommet og at drømmene prøver å fortelle henne noe, men hva?
Dette er bok nummer to i bokserien Grusom. Grusom er ikke en bokserie som er skrevet i kronologisk rekkefølge. Hver bok har sin egen historie og forskjellige forfattere bidrar i bokserien. Forrige og første bok i serien var En smak av zommer av Tor Arve Røssland.
Bokserien tar for seg en vanlig hverdag blandet med grøssende elementer, og boka Rom 33 er ingen unntak. Rom 33 leker seg med nåtiden møter fortid. To historier fletter seg sammen på en lett og oversiktelig måte. Det er ikke spesielt originalt, men det funker. Og konseptet består av et fargerikt persongalleri. Jeg likte karakterene et hakk bedre enn selve historien. De funker bra sammen på godt og vondt. Det er lett å se disse personene for seg, og scenene med lærer Pedersen var de beste. En fyr som er ufrivillig komisk, i hvert fall i mine øyne. Hovedpersonen Liz er også lett å like. I mange bøker, spesielt i spenningssjangeren skal alle være så modige og sterke, men til tross for at Liz er en tøff person som tåler det meste, blir vi også kjent med hennes svake sider, som bare gjøre henne menneskelig. Så i dette tilfellet syns jeg at karakterene var sterkere enn selve historien, selv om den hadde noen grøssende scener. Selv er jeg stor fan av grøsserssjangeren (det er min favorittsjanger), og det skal mye til for å overraske meg, sette meg ut av spill og dermed blir denne sjangeren lett forutsigbart for min del. Likevel er det en sjanger jeg koser meg med både i bokformat og på film.
Rom 33 var mer gøy enn skremmende for min del, og dette er en bok som garantert er midt i blinken for en yngre garde som er nysgjerrig og som vil utforske grøssersjangeren nærmere. Men jeg må innrømme at jeg er glad for at jeg har lakenskrekk og liker å sitte oppe om natta, for jeg kommer aldri til å se senga på samme måte igjen ...
“You said it wasn’t your fault for being born rich any more than it was my fault for being born poor. And you’re right. But if we don’t do anything to fix the world, if we just shrug and let children starve and soldiers die and people be treated like cattle . . . if we don’t fix the world, Miss Kutepova, I believe it becomes our fault.”
"The road ahead may be rather upsetting for a sixteen-year-old girl. I'm afraid your delicate female eyes and ears will experience some ugliness."
"Oh, you silly, naive men." I shook my weary head and genuinely pitied their ignorance. "You've clearly never been a sixteen-year-old girl in the fall of 1918."
“I wanted you to see what real courage is, instead of getting the idea that courage is a man with a gun in his hand. It's when you know you're licked before you begin, but you begin anyway and see it through no matter what.
- Atticus Finch ” — Harper Lee
Av og til kan noe være for godt til å være sant ...
Moren til Amy er fra seg av sorg. I de ti siste årene har hun sørget over sin forsvunnede datter. Helt siden forsvinningen, har hun gått til klarsynte i håp om å finne ut hva som hendte med datteren hennes, eller et lite snev av håp om at de kanskje vet hvor liket av henne er hvis hun ble drept, slik at moren i det minste har en grav å gå til. Men det er lettere sagt enn gjort. Dette er hennes måte å sørge på. Når hun ikke er hos klarsynte, er hun hjemme og vasker huset. Vasker for å få tiden til å gå, og kanskje få blokkere tankene. Mannen hennes har gått fra henne og Beth er alene med sorgen. Men livet til Beth blir snudd på hodet når to personer dukker opp i livet hennes ...
Jeg har i mange år vært glad i psykologiske thrillere (selv om grøss er min favorittsjanger) ,men psykologiske thrillere er ikke så verst det heller, men det som irriterer meg eller rettere sagt gjør meg forbanna er at alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene til Gillian Flynn. Jeg har lest Gone girl (Flink pike) og Mørke rom av henne og syntes de var hverken nyskapende eller spennende. De var kjedelige. Så i mine øyne er bøkene hennes oppskrytt. Så det irriterer meg at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene hennes på nesten hvert bokomslag. Kan dere være så snill å slutte med det? Denne boka blir også sammenlignet med Før jeg sovner av S.J. Watson og det støtter jeg heller. Den boka leste jeg i 2012 og likte den bedre enn disse Gillian Flynn bøkene. Men nok om Gillian Flynn.
Det er mange psykologiske thriller forfattere der ute, og jeg hadde et håp om at R.S. Pateman var en av dem, men dessverre innfridde han ikke forventningene helt (ja, jeg vet man aldri skal ha for høye forventninger på forhånd ...), og han er heller ikke en av de verste. Han hadde et lovende konsept med boka Hva skjedde med Amy? og selv om begynnelsen var veldig spennende, falt resten av konseptet gjennom. I hvert fall for meg. Jeg ble ikke like engasjert videre i boka selv om jeg er klar over at "alt kan skje" i psykologiske thrillere og de klassiske spørsmålene dukker opp: "Hva skjedde egentlig?" "Og stoler vi på våre nærmeste?" Spørsmål som ofte blir stilt i denne sjangeren. "Og hva er sjansen for å finne den forsvunnede, død eller levende?". Bøker om folk som forsvinner er jo i grunnen spennende, og man vil så gjerne vite hva som har skjedd og hvorfor, men når skrivemåten og drivet i konseptet blir nærmest stillestående, blir det lett å kjede seg, i alle fall for denne leseren. Boka er slett ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg savnet mer spenning, personbeskrivelser og flere "gåter". Det føltes litt som om jeg ble servert med teskje og ingenting av det som skjedde i boka var overraskende.
Hva skjedde med Amy? hadde et bra grunnlag, men som dessverre førte til en skuffende retning og dermed falt interessent min litt etter litt. Den hadde noen spennende scener, men det gikk for lang tid før noe nytt skjedde. Hva skjedde med Amy? er en perfekt bok til påska enten om du skal være inne eller ute og vil kose deg med lett lektyre. Men for oss andre som vil ha en litt "avansert" psykologisk thriller, blir nok denne litt for lettvint.
Formen er mye bedre enn sist helg. Influensa unner jeg ikke noen og håper jeg ikke får det igjen før i neste år, eller aller helst, aldri:) Tåler ikke å være syk.
Heldig du som får sove. Samtidig som tiden går fryktelig tregt for meg, sover jeg svært lite om natta og nesten ingenting. Så hver dag føles det ut som jeg opplever to dager i en:) Jaja, vi får bare kose oss med bøkene våre til tross for at livssituasjonen kan være litt kjip nå. Er i hvert fall lei av disse hjemmedagene og kommer aldri til å bli vant til det. Har vært hjemme siden juli nå og er temmelig lei av å være sykemeldt. Bøkene er det eneste positive i livet mitt nå så jeg klamrer meg fast til dem så godt jeg kan:)
Ble ikke med forrige helg for da var jeg slått ut av influensa og håper det blir lenge til neste gang.
Har akkurat blitt ferdig med boka Hva skjedde meg Amy? av R.S. Pateman. Og skal konsentrere meg om disse bøkene i helga: Rom 33 av I.M.H. Gilbert. (Grøsserbok for ungdom). Min kamp 6 av K.O. Knausgård. Jeg bruker litt tid på den, siden den er på over tusen sider og temmelig tykk å holde i så blir sliten i armene, så den boka får ta den tiden den tar, og jeg skal lese videre i De forvillede av De forvillede av Amin Maalouf.
Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller ...
Skulle ønske at tiden her gikk like fort som tiden for deg. Syns fremdeles at dagene er lange og det tar en evighet mellom hver helg. Blir aldri vant til denne hjemmesituasjonen, men, men, jeg får bare holde ut.
God helg til deg også:)
Jeg liker listene dine ganske godt ^^
Tror du at du har funnet/vil finne din livs kjærlighet?
Eleanor er ny på skolen. Hun kommer fra en "dysfunksjonell" familie. Stefaren hennes er helt psyko. Eleanor hater ham og han hater henne. Moren hennes tør ikke annet enn å lystre ham, og Eleanor føler at hun er den som må passe på småsøsknene sine. På toppen av alt dette får hun heller ikke fred på skolen. Der blir hun mobbet for å gå i "rare" klær (hun kommer fra en fattig familie) og hun er ikke akkurat den slankeste heller. Hun får gjennomgå det ene, og det andre. Første dag som ny på skolen tar hun skolebussen. Ingen vil ha henne sittende ved siden av seg, alle har funnet "sine" plasser, men hun finner til slutt et ledig sete ved siden av Park. Han er heller ikke en av skolens mest populære. Han er en stille fyr som liker røff musikk, tegneserier og vil helst være for seg selv, og han gjør seg så usynlig som mulig da han ber Eleanor om å sette seg ned. Han vil ikke ha mer oppmerksomhet enn nødvendig, og han ser heller ingen annen utvei.
Det blir en vane at hun setter seg ved siden av ham på bussen, men i begynnelsen kommuniserer de ikke med hverandre i det hele tatt, eller ser på hverandre. Men gradvis begynner de så smått å venne seg til hverandre: å være outsidere er ikke alltid like lett. Kanskje tør de så smått å åpne seg for herandre med tiden?
Sammen gjennomgår de mye. Er dette kjærlighet, eller ble de først sammen fordi de havnet i en ufrivillig situasjon?
Romansesjangeren er vel en sjanger jeg har lest aller minst av, og det har vel sine grunner. Det er ikke min greie. Jeg tror ikke på den store kjærligheten, og romanse er ingen sjanger som fascinerer meg, dessverre, men som leser er det viktig for meg å utvide horsionten og de siste årene har jeg vært flinkere til å lese fra forskjellige sjangere istedet for bare grøssere og thrillere som før i tiden (selv om det fortsatt er min favoritt).
Og jeg hadde hørt så mye om denne boka av en del "bokanmeldere" på youtube (eller booktubers som de kaller seg) som jeg følger, og siden mange av disse nevnte denne boka nesten hele tiden en periode, er det jo typisk meg at jeg ble nysgjerrig, til tross for at jeg er meget skeptisk til bøker som blir rost opp i skyene. Det er ikke bestandig jeg liker de bøkene som blir mest omtalt i media bare på grunn av at "alle" liker den. Men jeg blir nysgjerrig og vil lese den og se om det er noe for meg likevel.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor så mange lesere lar seg sjarmere av denne boka. Den er godvond på en merkelig måte. Vi blir kjent med disse hovedpersonenes sårbarhet, usikkerheten på andre, og det å tørre å slippe noen andre inn i livet sitt. Si ting som det er, og bare la ting skje naturlig. Hvordan de støtter på hverandre når det oppstår vonde episoder og vi får et innblikk til hvor forskjellige familiene deres er. En annen sjarmerende side av boka er at handlingen er satt i midten av åtti-tallet,da folk brukte walkman (istedet for discman, mp3-spillere, og ipods ...), og ikke alle hadde mobiltelefon. Jeg likte også at vi fikk se ting fra Eleanor og Parks perspektiv annen hver gang. I annen hver avsnitt, og kapittel. Vi får vite hva som beveger seg på innsiden av dem begge.
Men på en annen side syns jeg at boka blir for kort (324 sider) til å opprette dette spesielle forholdet mellom Eleanor og Park, som forandrer seg gradvis fra kulde til varme. Jeg tror ikke helt på kjemien deres og følelsene. Boka skulle ha vært tykkere til å gjøre det mer troverdig og realistisk for denne leseren. Bli bedre kjent med dem hver for seg før de møtes, og så gi boka mer dybde. Det var et savn. Dermed blir skrivemåten litt vel lettlest og fluffy. Boka blir litt for luftig for meg og jeg savnet mer tyngde.
Eleanor og Park er som sagt en sjarmerende bok, men sjarm er ikke alt.
«Rebecca» av Daphne Du Maurier er nok en favoritt blant mange innen den gotiske sjangeren og ikke uten grunn heller. Dette er roman med et stort fokus på atmosfære. Forfatteren tar i bruk en fortellerteknikk som gir oss lesere en uhyggelig, ja nærmest stemningsfull atmosfære som gjør boken vanskelig å legge fra seg.
I begynnelsen av romanen befinner vi oss i Monte Carlo, omtrent på 50-tallet. Hovedpersonen vår, som forblir navnløs gjennom hele historien, blir forelsket i Maxim de Winter etter deres korte møte, der begge er på ferie i Monte Carlo. De gifter seg og han tar henne med til herskapshuset sitt i England. Eiendommen ligger på et avsidesliggende område, noe som bidrar til at hovedpersonen vår straks føler seg isolert fra omverden. Hun er ung, mye yngre enn sin ektemann. Ting blir ikke enklere når hun finner ut at han har vært gift før og at hans tidligere vakre kone, Rebecca, er død. Til tross for at Rebecca er død, kaster hun en mørk skygger over ekteskapet til det nygifte paret. Vår naive, unge hovedperson begynner å utvikle paranoide tendenser. Hun begynner rett og slett å tvile på ektemannens følelser for henne. Hennes naivitet blir forsterket av at Maxim behandler henne som om hun var et hysterisk barn. Leserne begynner, i likhet med hovedpersonen, å tvile på dette ekteskapet. Vi ser at dette er to partnere som ikke utfyller hverandre, nettopp på grunn av mangelen på kommunikasjon mellom dem, men også på grunn av måten Maxim behandler sin kone på, der han snakker til henne slik man ville ha snakket til et barn.
Leserne begynner også å sette spørsmålstegn ved Rebeccas død, spesielt siden Maxim nekter å snakke om henne. Til tross for Maxims manglende interesse for sin tidligere kone, hindrer det ikke hovedpersonen i å bli sjalu. Forfatteren bruker denne følelsen for å skildre det jeg allerede har nevnt, nemlig hovedpersonens paranoide tendenser. Dette høres kanskje ut som en klisjéfylt historie. Jeg hadde selv bange anelser før jeg gikk i gang med å lese den. Nå som jeg har lest den, så kan jeg si at romanen handler om mer enn et mislykket ekteskap. Dette er også en psykologisk skildring av en ung kvinne som aldri har følt seg komfortabel i den rollen hun har blitt tildelt. Om du har stor sans for klassisk litteratur og gotiske mysterier, så anbefales «Rebecca».
Jeg likte konseptet, men syns det ble for tamt gjennomført og litt for forutsigbart. Men, men, delte meninger er jo spennende det også:)
Eksisterer det uvanlige ting/skikkelser i skogen eller er det bare i fantasien vår?
På slutten av 70 - tallet låner en enslig mor seg en hytte i Sverige, og tar med seg sønnen. Det blir deres lille sommerferie. Det er ingen moderne hytte de låner, men en god gammeldags en uten strøm og innlagt vann. Og de trives med omgivelsene selv om de ikke hver dag er helt heldige med været. Og sønnen hennes forsvinner en kveld den sommeren kort tid etter at moren hans observerer noe i skogen som hun vil beskytte sønnen sin mot. Og sønnen hennes er og blir forsvunnet. Hva er det hun har sett, og har det noe med forsvinningen til sønnen hennes å gjøre?
En annen ung gutt forsvinner tjuefem år senere. Det er barnebarnet til en dame som føler skyld og har dårlig samvittighet. Hun kontakter Susso Myrén og hun er datter av en kjent, avdød fotograf. Hun er hovedpersonen i den moderne historien. Hun setter opp et kamera i nærheten der barnebarnet til den den fortvilte farmoren, forsvant, og der fanger de opp et bilde av en skikkelse. En skikkelse som de har hørt om, men som kun er kjent fra eventyr. Er dette en spøk som setter hjernen deres på spill, eller har denne forsvinningssaken noen sammenheng med forsvinningen som skjedde for tjuefem år siden? Susso og hennes medarbeidere i dette surrealistiske eventyret blir satt på en real prøve.
Da jeg først la merke til denne boka, ble jeg veldig nysgjerrig og hadde meget lyst til å lese den. Jeg liker spenningsbøker/thrillere med mørke temaer, og gjerne en dose med noe overnaturlig, og denne boka hadde alle disse ingrediensene, men det er synd jeg ikke likte den så godt som jeg hadde håpet på. (Det er det som er så "farlig" med å ha for høye forventninger ...).
Det er ikke sånn at jeg ikke likte noe med boka. Jeg likte den jo delvis, så jeg gir den tross alt ikke fullstendig slakt heller. Det jeg likte aller best med boka var konseptet (litt annerledes og småoriginalt), den første delen av boka, og de siste hundre sidene. Det jeg ikke fikk helt sansen for var midtdelen av boka. Der var det lite som skjedde. Mange ord, men lite med spenning. Og jeg savnet en del uhygge/suspense for enkelte deler i boka ble for forutsigbart for meg og da forsvinner uhyggen for min del temmelig fort. Da sliter jeg litt med å holde på interessen. Jeg savnet at det var mer gåtefullt, og flere undertoner.
Alt i alt virket det som en lovende bok, men som dere har skjønt allerede, savnet jeg mer av den uhyggen som jeg hadde forventet meg og det gåtefulle. Mye ble avslørt og forutsigbart altfor tidlig. Denne historien ville ha passet mer som en novelle istedet for i bokformat.
Det går rykter om at boka skal bli til film. Det er ikke noe overraskende for nesten alle bøker blir filmatisert nå for tiden.
Jeg har allerede lest ut Scarlet av Merissa Meyer, Sammen er vi en og en av Sverre Henmo og nå skal jeg begynne på Divergent av Veronica Roth. Den har stått i bokhylla mi i flere år, og nå må jeg lese den før filmen kommer på kino :) Gleder meg!
Det har vært vår her helt frem til det begynte å snø i natt og det snør fremdeles. Jeg som hadde håpet på et snøfri år, men nå er det altså hvitt. Jaja ...
Jeg har kommet godt i gang med boka Stallo av Stefan Spjut. En litt annerledes bok. Jeg holder fremdeles på med Min kamp 6, blir ikke ferdig med den i denne helga heller for den er tung å holde i siden det er en murstein og jeg skal lese videre i De forvillede av Amin Maalouf . Så her er det litt overnaturlig krim og romaner.
God helg til deg også:)