Bokelskere.no

Den egentlige tittelen er: Unmasked (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer).

Kane Hodder er 62 år, stuntmann, skuespiller og stuntkoordinator. Han har viet seg til yrket helt til kroppen svikter. Såpass mye elsker han jobben og med tanke på alderen sier det hvor mye han elsker det han gjør.

Han har hatt mange forskjellige stuntjobber og i en periode måtte han ta strøjobber ved siden av før han slo gjennom karrieren som stuntmann. Selv om han har jobbet i veldig mange forskjellige filmer og Tv-serier, så er han nærmest et ikon for oss horrornerds, som kjenner ham best som Jason Voorhees. Jason Voorhees er kjent fra Friday the 13th filmene. I The Nightmare on Elm Street filmene var det Robert Englund som var Freddy Krueger i alle The Nightmare on Elm Street filmene bortsett fra nyversjonen som ble produsert i 2009, mens i Friday the 13th filmene var det flere som byttet på å være Jason Voorhees. Kane Hodder var Jason Voorhees flest ganger, hele fire ganger. Han var Jason i disse Friday the 13th filmene; Friday the 13th Part VII: New Blood (1988), Friday the 13th Part VIII: Jason Takes Manhattan (1989), Jason Goes to Hell: The Final Friday (1993), og Jason X (2001). Andre filmer han har vært med og påvirket i; Se7en (1995), Wishmaster (1997), Monster (2003) 2001 Maniacs (2005), Hatchet (2006), Frozen (2010), Hatchet II (2010), The Family (2011), Hatchet III (2013), og mange flere. Han har påvirket i flere hundre filmer og Tv-serier. Jeg er sikker på at de fleste har sett en eller to filmer med ham i uten å ha vært klar over det.

En fyr med utrolig overlevelsesinstinkt
I biografien Unmasked (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) deler han flere sider av seg selv. Hvor hardt det var å komme seg i bransjen, men at man kan komme langt hvis man virkelig brenner for det og at man virkelig er villig til å jobbe hardt for det. Han gikk på college og bestemte seg til slutt for å følge drømmen istedet. Foreldrene hans var ikke helt enig i det, men de forstod og de greide likevel å ha et godt forhold til hverandre, til tross for at han sluttet utdanningen. Han forteller også om den tragiske hendelsen som gjorde at han han fikk tredjegradsforbrenning 50% av kroppen i ung alder. Han avslører at han skjemmes over arrene og at han synes fremdeles det er vanskelig å leve med dem, men samtidig lære seg å akseptere dem. Selv om denne hendelsen holdt på å ta livet av ham og selv om han ikke liker arrene på kroppen, hindrer det ham ikke å leve det livet han ønsker å leve. Det er også beundringsverdig at han valgte å fortsette som stuntmann. Ulykker kan oppstå uansett hvor forberedt man er, og ulykker kan skje med hvem som helst, også med svært dyktige og erfarne stuntmenn.

Å bruke negative hendelser til noe positivt
Han avslører også hvordan og hvor mye han ble mobbet gjennom barndommen fordi han var liten og tynn for alderen. Om hvor lett bytte han var for andre å havne i slåsskamper. Senere i ungdomsårene var han den som ofte havnet i slåsskamper fordi han har kort lunte. I voksen alder klarer han å bruke sin korte lunte til noe positivt, nemlig i jobbsammenheng. I flere år har han underholdt oss horrornerds med brutale, morbide, kreative og humoristiske mordscener. Han er en av dem som virkelig holder horrorsjangeren i live. Han deler også hemmeligheter om hvordan han jobber på filmsett for å få frem genuine reaksjoner fra sine medskuespillere. Det er også en lettelse å lese at selv om han har gjort det svært bra og stadig får nye roller, så virker han veldig jordnær og menneskelig. Han lar seg ikke påvirke av Hollywoodlivet. Han lever et veldig tilbaketrukket og vanlig liv til tross for yrkesvalget og det er imponerende.

Det er spesielt to ting som overrasket meg mest fra biografien og det er blant annet at han har vært stuntmann i serien Days of Our Lives (en såpeserie jeg har fulgt med siden 1997) og at han på fritiden driver et spøkelsesjeger team (spøkelsesjegere høres så dumt ut på norsk). Han er medlem av et ghost hunter team som kaller seg Hollywood Ghost Hunters Team. Han ser ikke ut som en type som er interessert i det overnaturlige og slike ting, men han er jo med i horrorbransjen så på en måte overrasker det egentlig ikke. Det overnaturlige er jo spennende og kan jo fascinere hvem som helst.

Jeg er kanskje i overkant interessert i horrorsjangeren både når det gjelder bøker og filmer, men jeg har sett på horrorfilmer helt fra jeg var for ung for å se dem. Selv om det er mye tull i den sjangeren er det også noen herlige godbiter. Det er en sjanger jeg aldri går lei av. Derfor er det også kjempespennende å lese om de som bidrar til å holde sjangeren i live. Unmasked (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) er en festlig, varm, svært underholdende og tankefull biografi. Man blir kjent med flere sider av Hodder og han byr på både alvor, empati og selvironi. Han er åpen og ærlig om barndommen og tiden frem til nå. Det er også med bilder fra privatlivet og karrieren. Spennende å lese om noen med et annerledes yrke og Kane Hodder er uten tvil en fascinerende mann.

Adam Green, som er skaperen av Hatchet filmene og regissør av thrilleren, Frozen, har også skrevet et forord. Denne biografien er et must for horrornerds.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heftig action fra første til siste side ...

Et uvanlig tilbud
Mon skulle tro at Ted McKay levde et normalt liv med kone og barn, og ville være fornøyd med det, men slik er det dog ikke. Han har fått vite at han har hjernesvulst og ønsker derfor å dø. Han går så langt som å prøve og ta sitt eget liv. Han bestemmer seg for å ta sitt eget liv mens kona og barna er bortreist. I det han er i ferd med å gjøre det, blir han forstyrret av at noen dukker opp og gir ham et tilbud. Han får tilbud om å drepe to personer av helt ulike grunner. Har disse menneskene noe med Ted å gjøre? Og vil dette spesielle tilbudet gi Ted god nok grunn til å leve? Eller kommer han til å takke nei og ta livet sitt som planlagt?

Dette er en hvem skal man stole på og hva er det som egentlig skjer thriller? Og spørsmålet er; har han havnet i en kinkig situasjon eller er det hjernesvulsten som spiller ham et puss? Hva er sant og ikke sant? Det er en slik type thriller og det høres kanskje ikke ut som noe spesielt, men det er utførelsen som er spesielt, karakterene, dialogene og nesten alt. Det er gjort på en måte som virkelig gir inntrykk. Det er ikke bare en thriller. Det er en thriller som hjemsøker lenge etterpå, og det er det ikke mange thrillere som har evne til. Det er mye fart og spenning, men det er ikke alltid thrillere som har samme dybde og evne til å sette spor etter seg. Det betyr hakket mer enn at en thriller bare er spennende. Dette er en slik thriller man ikke glemmer med det første, og som er skikkelig gøy og spennende å lese. Man blir litt skuffa da det hele er over for man vil at det skal vare litt til.

Fortjener flere lesere
Federico Axat er argentinsk forfatter og har gitt ut to bøker tidligere, men det var Aller siste utvei han slo gjennom med internarsjonalt. Det var på tide. Det er mange thrillere som er like, spesielt etter at Gone Girl av Gillian Flynn og Piken på toget av Paula Hawkins kom ut. Mange lovpriste disse bøkene og sammenligner de støtt og stadig med andre thrillere, siden Gone Girl og Piken på toget er "originale". Aller siste utvei er heller ikke akkurat original, men den skiller seg ut fra den Gone Girl formelen som er blitt brukt så altfor mye i det siste, og det er forfriskende å lese. Axat bruker sin egen fortellerstemme istedet for å kopiere andres. Det funker og flere forfattere burde være flinkere til å finne sin egen stemme istedet for å se hva som lykkes og ikke lykkes.

Denne boka burde ha fått mer oppmerksomhet enn det den har fått. Den er bedre enn Gone girl og Piken på toget til sammen. Den er også en god del bedre enn andre thrillere også, men det er jo dessverre litt sånn at bøker som virkelig er bra og som gjør inntrykk, havner litt i skyggen av bestselgere som ikke alltid fortjener å være på den lista. Ikke alle bøker får den oppmerksomheten de egentlig fortjener, noe som er litt synd.

Aller siste utvei er en fantastisk drivende god thriller som både gir inntrykk, som hjemsøker en lenge etterpå og som leser blir man satt på prøve. En thriller som både utfordrer og som gir mye underholdning.

Håper at Federico Axat gir ut flere bøker og at de andre bøkene hans også blir oversatt, for man vil automatisk lese mer av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Porselensdukker er muligens fine å se på, men samtidig er de litt gufne. De blunker aldri så lenge du ikke beveger på dukkene. Mange synes vel nok de er mer creepy enn fine. Det kommer an på hvordan man ser på dem.

Forlatt av sin mor
Jessica bor i et stort hus på landet med sin far og bror. Moren hennes forlot dem for en stund siden. Hun ville tilbake til bylivet og konsentrere seg om sitt eget liv. Et liv på landet var ikke noe for moren hennes. Jessica er mye for seg selv da faren hennes jobber mye, og hun har ikke så mye til felles med sin bror, Robert. Jessica og Robert har også en eldre søster, Brenda, men hun er flere mil unna for å studere. Jessica leker mye utendørs og en dag, ikke langt fra deres egen eiendom finner hun et gjengrodd, gammelt hus. Der tilbringer hun flere timer i strekk. Hun liker seg der selv om stedet er noe underlig. Det gamle huset som ligner et slott, er ikke i spesielt god stand, det er kaldt og mørkt, men det er der hun vil være, spesielt etter at hun finner en dukkesamling og et dukkehus som hun blir så begeistret for, og kan være der og leke i timesvis. Men det er noe rart med disse dukkene. Det er nesten som om de kommuniserer med henne, snakker til henne uten å åpne munnene sine og hvorfor blir Jessica kalt Annabelle?

Dette er en ny bok fra serien Hjemsøkt som tidligere het Casino Grøsser. En bokserie som ble utgitt på 80/90 - tallet som gledelig blir utgitt på ny. Dette er en bokserie som er frittstående og bidratt av mange forskjellige kjente og ukjente grøsserforfattere. Ruby Jean Jensen har gitt ut en del grøsserbøker, men hun er kanskje ikke noen kjent forfatter. Derfor er denne serien en ypperlig måte å utforske forfattere fra denne sjangeren som er mindre kjente, og som man kanskje får sansen for.

Fyller nesten alle krav
Annabelle er en bok med en god historie. Det finnes mange gode grøsserbøker og grøsserfilmer, men ikke alle er gode på handling eller historie. Det varierer så veldig. Å fortelle en historie som er både engasjerende, gripende og hjemsøkende er utfordrende i den sjangeren. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren generelt, men av og til dukker det opp noen perler som byr på alt dette. Denne boka oppfyller ikke alle disse kravene, men den ligger ikke langt etter. Historien er troverdig og god, karakterene er levende og som leser blir man engasjert. Boka er også noe uhyggelig. Den er også noe smårørende.

Det er lett å synes synd på Jessica fordi hun er forlatt av sin egen mor som heller vil være karrierekvinne enn hjemmeværende husmor, som mannen hennes (Jessicas far), helst hun skal være. Ikke noe galt i det, men hun velger å kutte ut sin egen familie og bare satse på seg selv, som om de ikke betyr noe. Det er en smule provoserende. Man får ikke annet enn stor medfølelse for Jessica som stort sett er alene selv om hun fremdeles har sin far og bror hjemme hos seg, men de gjør bare ikke så mye sammen. Det er som om de lever hver for seg til tross for at de bor i samme hus. Heldigvis har de Mrs. Archer som er deres husholderske, som lager mat og som passer på barna mens faren deres har det travelt med jobb. Hun blir en slags mor for dem.

Dette er på mange måter en god grøsser som er både stemningsfull, noe uhyggelig og som vekker nysgjerrighet, bare synd det var noe kort. Sier heller ikke nei til enda mer uhyggelige scener. Annabelle er både gøy og spennende lesing.

Ruby Jean Jensen ga ut litt over tretti grøsserbøker og døde i 2010.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tre kvinner som har mer til felles enn de tror ....

Disse kvinnene er alle mødre, noe overbeskyttende og de har sine hemmeligheter, mer eller mindre, men hva gjør man ikke for å holde på fasaden? Celeste bærer på en mørk hemmelighet mellom henne og hennes mann, Perry. Jane er den nye i miljøet som nettopp har flyttet sammen med sønnen, Ziggy. Et av Madelines barn, tenåringsdatteren som hun er innmari glad i, men som hun ikke klarer å holde styr på, føler at hun mister henne helt da datteren bestemmer seg for å flytte til Madelines eksmann istedet. Selv om disse kvinnene er meget forskjellige blir Celeste, Jane og Madeline gode venner.

Ting eskalerer seg på aller første skoledag for deres yngste barn. På informarsjonsdagen oppstår det noe mellom noen av deres barn og andres barn, som skaper en stor konflikt blant de fleste foreldre. Hva er sant og ikke sant? En underskriftkampane starter mot å få den "skyldige" ut av skolen selv om ingen har bevis som bekrefter noe. Senere arrangerers det en quizkveld på skolen for alle foreldre. Den kvelden ender opp som et mareritt og noens liv blir forandret for alltid. Underveis gjennom hele boka, stykkevis og delt, blir alle foreldre avhørt av politiet. Hva er det som egentlig foregår?

Hysteriske eller bare frustrerte fruer?
Boka minner litt om Desperate Housewives. Husmødre som sliter med sitt, men som prøver å holde alt oppegående. Alt baller på seg, likevel gjør de alt de kan for å virke positive og energiske. Store hvite løgner har litt av den samme tonen og opplegget som Desperate Housewives. Det andre greia som Store hvite løgner har til felles med Desperate Housewives er at det oppstår et mysterie. Et mysterie som blir til en katastrofe og de er svært raske med anklagelser. Man spør seg selv hvem som er de verste mobberne, barn eller voksne?

Den australske forfatteren Liane Moriarty har gitt ut flere bøker og funnet sin sjanger. Hun liker å blande drama med mysterie, sette karakterene sine på prøve. Selv har jeg lest to bøker av henne tidligere og det er; Ektemannens hemmelighet og Det Alice glemte. Jeg ble ikke spesielt begeistret av noen av dem, men jeg bruker å lese minst to eller tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg for å lese mer av forfatteren eller ikke. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, derfor er det viktig å gi dem mer enn en sjanse. Noen kan overraske, andre ikke, men da har man i alle fall gitt dem en sjanse. Det er ikke nok å dømme et forfatterskap ut i fra en bok.

Boka har fått mange forskjellige meninger og også fått mye skryt. Jeg ble dessverre ikke en del av fanskaren. Konseptet er kreativt og interessant, men ble ikke helt fan av selve utførelsen eller resultatet. Jeg har ikke noe i mot chick-lit. Det er bare det at det er ikke det jeg leser aller mest av, og i denne boka ble fortellermåten vel damete. Forfatteren er meget opptatt av hva karakterene har på seg og hvordan de ter seg. Noe detaljert til det kjedsommelige. Men liker godt hvordan forfatteren beskriver karakterene på ellers for hun får frem deres personlighet på en ypperlig måte. Man vet godt hvem man skal like og ikke like. Hvem som gjør en god figur. Til tross for at Jane er en karakter man liker godt og som ble min favoritt, for hun virket til å være den mest normale av dem alle, men må si at det var spennende å lese om Celeste og Perry. Det var den beste delen av boka.

Lettlest og kapitlene går fort unna
Selv om jeg ikke fikk helt sansen for Store hvite løgner, var det en svært lett bok å komme seg gjennom. Det er en bok på 568 sider, men de sidene går fort unna for språket er lett og kapitlene er korte og veldig effektive. Den kan virke som en murstein, men det føltes ut som å lese en bok som bare var på 2 - 300 sider. Den er ikke tung i det hele tatt.

Store hvite løgner er en naiv roman på grensen til chick - lit som inneholder en liten mysterie hvor alle trådene samler seg til slutt. Selve "mordsaken" og det som skjedde før og i etterkant var ikke spesielt sjokkerende eller gjorde noen særlig inntrykk. Morsom lesing med festlige og barnslige karakterer, men det pertentlige språket ødelegger mye av spenningen som skulle ha vært der.

Valget mellom å lese flere bøker av Liane Moriarty eller Tv-serien Deseperate Housewives, velger jeg nok Desperate Housewives istedet. Er litt nysgjerrig på Tv-serien Big Little Lies som er basert på denne boka. Kommer kanskje til å se den, men har ikke bestemt meg ennå. Har ikke helt sansen for Reese Witherspoon, men Nicole Kidman er tøff. Alexander Skarsgård, sønnen til Stellan Skarsgård, er også med i serien. Serien er skapt av David E. Kelley som er gift med Michelle Pfeiffer.

Fra min blogg: I Bokhylla

En underlig bok på mange måter ...

James Franco er en kjent skuespiller. Jeg kjenner ham best som Daniel Desario fra TV - serien Freaks and Geeks (1999 - 2000). En fantastisk TV - serie som dessverre fikk altfor kort levetid. Det var en morsom serie som også inneholdt en god del alvor. Den skildrer skoletiden på en utmerket og realistisk måte. Skildringen mellom de kule og de mindre kule, nerdene, skjønnhetene, geniene og så videre er genialt utført, nesten The Breakfast Club aktig. Freaks and Geeks er en serie som beskriver skoletiden på en svært gjenkjennelig måte, på godt og vondt. Jeg får nesten lyst til å se den igjen for husker den som veldig sær.

Karakterer med flere lag
James Franco spytter når han snakker er noe helt annet enn Freaks and Geeks. Den er om hovedpersonen Kenneth som liker å fortrenge sannheten om det ene og det andre ved å dikte opp sine egne historier, fordi det er lettere å håndtere. Han kommer fra en noe komplisert familie der medlemmene består av svært forskjellige personligheter, både sterke og svake. Søsteren hans er en villstyring som er vanskelig å kontrollere. Foreldrene har sine og hverandres problemer å slite med. Attpåtil har Kenneths familie bestemoren hans boende hjemme hos dem. En dag ser Kenneth noe skrevet på en offentlig vegg. Noe om ham selv som gjør til at han flykter fra Skien. Han ender omsider opp i New York og er student ved Columbia University, hvor han studerer kreativ skriving. Noe som er alt annet enn lett for der må man virkelig tåle kritikk. James Franco er på samme studie som Kenneth, og Kenneth blir stadig mer nysgjerrig på denne James Franco. De andre som er på samme studie består av mange forskjellige mennesketyper og det er mye å forholde seg til, både på college og utenfor. Noen år senere vender han tilbake til Skien. Er han den samme Kenneth som han alltid har vært eller er alt annerledes?

En bok bestående av flere deler
Å beskrive denne boka er alt annet enn enkelt da den består av flere deler, og det er en god bok, men det var bare ikke alt jeg likte med den. Må si at jeg likte delen med Kenneth som student i New York best da det var mye som skjedde, og man blir bedre kjent med Kenneth i forskjellige situasjoner. Boka handler om selvaksept, utfordringer, og det å finne seg selv og bare prøve å gjøre det beste ut av ting. Det er mye å kjenne seg igjen i, og Kenneth er en herlig og sterk karakter som er umulig å ikke bli glad i. Han har sine svakheter, men det er helt ok. Det har vi alle og det er menneskelig. Man vil bare heie på ham hele veien for man blir så godt kjent med ham, og jeg har stor sans for hans væremåte.

Boka er på over 400 sider. Jeg har ingen problemer med store bøker, men følte ikke at boka hadde den flyten den skulle ha hatt med en slik størrelse. Da ble det lett at boka ble lest noe stykkevis og delt. Den siste delen var den delen av boka jeg likte minst og som på en måte ikke var nødvendig å ha med. Greit å følge med Kenneths reise videre, men det ble bare ikke like interessant som da han var student i New York, da han måtte klare seg selv og hvor han lærte masse om seg selv.

James Franco spytter når han snakker er en tung, melankolsk og fin oppvekstroman som byr på både humor og alvor. Man blir godt kjent med karakterene og stemningene underveis. En fin roman å få med seg.

Morsom fakta om James Franco som har en liten rolle i boka: Han har blant annet tatt Master of Fine Arts degree in creative writing og har gitt ut egen diktsamling.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Dark Tower serien har vært en sterk og overbevisende serie frem til Song of Susannah. Jeg liker serien fremdeles veldig godt, men ble ikke helt fan av denne boka ...

Grunnene er mange og det er vanskelig å peke ut bare en ting. I Song of Susannah er Susannah forsvunnet. Susannah består av mange personligheter, eller er en spaltet personlighet som det egentlig heter. Denne gang er det Mia som har overtatt henne og som har ført henne til New York i året 1999. Susannah er gravid og barnet er egentlig ikke hennes, men Mias. Unge Jake og en annen får oppdrag om å finne henne, mens Roland og Eddie er i Maine.

Forfatteren gir seg selv en gjesterolle
Ikke overraskende at Maine også blir omtalt her som i de fleste bøkene av Stephen King, siden det er hans hjemstat. Denne gang skriver han seg selv inn i boka, noe han ikke har gjort før. Han har riktignok brukt tidligere karakterer som senere dukker opp i noen av hans andre bøker, også i The Dark Tower, men aldri gitt seg selv enn rolle i en av sine bøker tidligere.

De andre bøkene i serien har frem til nå vært både sterke, engasjerende og svært spennende, men Song of Susannah var det mye som vinglet. Den var ikke så voldsom spennende som de andre bøkene har vært, og på en måte føltes det som om boka ikke passet inn i serien. Den ble litt utenfor. En slags outsider. Den hadde heller ikke den samme flyten som de tidligere bøkene har hatt. Man klarer ikke å leve seg inn på samme måte som de andre bøkene. Den hanglet rett og slett.

Delte meninger
Ble ikke helt overbegeistret over at Stephen King skrev seg selv inn i boka selv om han er min forfatterhelt. Det er en morsom tanke, men utførelsen av den ideen er enten en hit eller miss. Det fungerer på et vis, det er ikke det, men likevel passer det ikke helt inn i dette tilfellet av en eller annen grunn. Klarer ikke helt å sette fingeren på det. Skjønner godt hvorfor han ville det med tanke på at han ser på The Dark Tower serien som sitt livsverk. Men spørsmålet er: Var det nødvending å skrive seg selv inn i serien?

Det skjedde mye i Song of Susannah og boka er god, men synes ikke at den er på samme nivå som de andre bøkene i serien så langt. Ser ikke på det som en nedtur da dette er en veldig sterk serie, og det hadde vært for godt til å være sant hvis man likte alle bøkene i en serie, spesielt i en serie med mange bind. Dette er bok seks i serien og da er det lov å ha en liten nedtur for i mange serier får man en nedtur allerede i bok nummer to, så det er sjeldent at en serie består av mange sterke og engasjerende oppfølgere som denne serien.

Jeg velger å holde denne anmeldelsen noe vag og kortere enn til vanlig da jeg har kommet ganske langt ut i serien og jeg ønsker ikke å røpe for mye, helst ikke røpe noe i det hele tatt. Jeg har begynt å lese The Dark Tower som er bok nummer syv og som har samme tittelen som serien. Det er også siste bok i serien, men i 2012 kom Stephen King ut med The Wind Through the Keyhole. Den kan leses enkeltstående uten å ha lest serien i det hele tatt, og for hardbarkede og "erfarne" The Dark Tower lesere kan den leses etter The Dark Tower 4 (Wizard and Glass), og før The Dark Tower 5 (Wolves of the Calla) for å få større utbytte avThe Wind Through the Keyhole. Siden den boka ble utgitt flere år etter at serien var ferdigskrevet og at den kan leses som enkeltstående, skal jeg lese den helt til slutt. Tror ikke det blir noe problem.

Song of Susannah er en god bok med mange vendinger, men det ble ingen favoritt. Synes den ble altfor annerledes enn de andre bøkene i serien så langt. Det ble ikke det samme. Skjønner at utviklinger må til for å holde en bokserie i gang og det har vært rikelig av utviklinger tidligere i serien også, men ble ikke helt fan av vendingen denne boka tok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Husket først nå at det er min tur å svare. Beklager den lage ventetiden:) Når jeg ikke svarer med en gang har jeg en tendens til å glemme det. Hvordan går det med Stephen King bøkene? Har du lest mer av ham i det siste? Jeg har lest 11.22.63 av ham og holder nå på med Song of Susannah som er den sjette boka i The Dark Tower serien. Morsomt at du nevner Marg&Bein. Jeg er altfor gammel til å lese det, men liker det. Har bare lest en bok fra serien, men i denne uka leste jeg et hefte som het Marg&Bein påskekrim av Ingunn Aamodt og Arne Svingen. Selv om jeg er altfor gammel for den målgruppen, så leser jeg horror fra alle målgrupper og syntes de fortellingene var underholdende. :)

Takk for skrekkfilm forslag. Har sett Cabin in the Woods, men det var ikke helt min type film, merket jeg, men The Conjuring er bra. Likte både 1 og 2, og Sinister liker jeg den første bedre enn oppfølgeren. Så dem for noen år siden. Det tar lang tid før man kommer over godbitene, men av og til dukker det opp noen perler fra den sjangeren også. Det er en sjanger jeg aldri går lei av, hverken i bok eller filmformat. Savner å bli skremt, for det var alltid morsomt, husker jeg. Følelsen av å bli skremt. Det er lenge siden sist.

Hehe, ja, skal si fra om jeg blir angrepet av varulv. :) Beklager igjen for dette innmari trege svaret.

Er det mulig å komme seg etter en tragedie?

Fred har gjennomgått noe traumatisk, og den hendelsen har tæret på og forandret ham. Han husker ikke selve tragedien, men han vet at ting ikke lenger er det samme. Han er oftest for seg selv og har ukentlig kontakt med søsteren, Lisbeth. Han er ofte ved sjøen, og til daglig oversetter han tekniske bruksanvisninger. Det er ikke helt det store som skjer i livet hans med andre ord. Det er stille og rolig. Noe forandrer på nettopp det. Han får lapper med kryptiske meldinger når han minst venter det, og en dag møter han en kvinne og hennes datter, som gjør stor inntrykk på ham. Hvem sender ham disse lappene, og vil han huske på hva som traumatiserte ham?

Noe skal skje er en liten roman på bare 186 sider. Vi blir kjent med denne unge og sårbare mannen, som har sine utfordringer i livet, men lar livet gå sin gang. Vi får et innblikk til hans forhold til søsteren som er et stødig og tillitsfullt forhold. De støtter hverandre på godt og vondt. Dette er snakk om en mann som ikke har mange i livet sitt, men det virker heller ikke som han er preget av akkurat det. Han klarer seg fint selv. Han er en stille og rolig fyr. Han virker som en skygge av seg selv. Man får litt sympati for ham.

Morsomme tilfeldigheter
Hva er det med bøker om hukommelsestap egentlig? Dette er den andre boka på under en måned jeg leser om en hovedperson som mister hukommelsen. Det skjedde også i We Were Liars av E. Lockhart. Et morsomt og rart sammentreff, egentlig. Selv om begge bøkene handler om hukommelsestap er We Were Liars og Noe skal skje helt forskjellige bøker. Det med disse mystiske lappene minner meg litt om Velocity av Dean Koontz, men Noe skal skje er ikke like drastisk som Velocity.

Til tross for at dette er en kort bok, er det ikke mye som skjer. Dette er en rolig roman som er lavmælt og mystisk på samme tid, likevel blir det aldri noen høydepunkt eller noe som etterlater seg sterke inntrykk. Man blir litt kjent med Fred, og man får et slags inntrykk av folkene som har vært og er i hans liv, men kunne ha tenkt meg mer bakgrunnshistorie av alle sammen fordi man får ikke noen forhold til dem. Til og med Fred blir noe blass på en måte. Mer bakgrunnshistorie og dybde i karakterene hadde vært noe, og det ville ha gitt større innblikk i både hans og de andres tilværelse. Det hadde gjort nytte for å påvirke denne leseren i større grad.

Noe skal skje er en sårbar og liten bok om å finne seg selv, se helheten i ting og finne et sted hvor man føler seg hjemme. Den handler rett og slett om å finne roen i seg selv, hvis det er mulig. Det er en god bok med et godt utgangspunkt, men jeg kunne ha tenkt meg mer personlighet i alle karakterene og noe mer opprivende, for boka kan bli vel stillegående.

Fra min blogg: I Bokhylla

E. Lockhart (eller Emily Jenkins, som hun egentlig heter) har skrevet en bok det har blitt mange delte meninger om. We Were Liars er både høyt elsket, og hatet, slike bøker trigger alltid min nysgjerrighet.

Derfor måtte jeg bare lese denne. Ikke bare på grunn av alle de delte meningene, men også fordi plottet er en roman blandet med et mysterie, og jeg er jo svak for mysterier. Til tross for at jeg var noe skeptisk da jeg kjøpte denne, trodde jeg kanskje det ville være en bok for meg. Det skader jo ikke å prøve.

Er det mulig å stole på andre enn seg selv?
I We Were Liars møter vi en noe uvanlig familie som gjør alt for å holde på fasaden. Storfamilien heter Sinclair. De er rike, har fine vaner og hver sommer møtes de på familiens private øy. For et par somre siden, skjedde det en ulykke som gjorde at hovedpersonen Cadence fikk kraftig hukommelsestap, og store hodeplager. Ofte må hun lide seg gjennom endeløse hodepiner. Hun vet ikke hva som skjedde henne på familiens øy for litt tilbake. Når hun spør får hun ikke vite noe. De trøster henne med at hun kanskje vil huske med tiden. Vil hun noen gang få hukommelsen tilbake?

Dette er en type bok hvor man får mulighet til å se for seg mange teorier mens man leser, og kan bli noe småspent underveis om man har rett eller ikke. We Were Liars er også en sånn bok som kan leses om igjen senere hvis det er ønskelig, og se etter hint og detaljer som kanskje ble oversett etter at den ble lest for første gang.

Ikke helt det store
Det jeg likte aller minst med boka er "løsningen", selve twisten som egentlig ikke var noen twist. Det kom ikke som noen sjokk, så jeg ble ikke sittende med hakeslep etter at boka ble ferdiglest. Løsningen, eller denne twisten ble noe simpelt og er en slags løsning som jeg ikke helt liker. Jeg hadde heller ingen forventninger til denne boka eller forestilt meg hvordan den ville være, men var mer nysgjerrig på hvorfor den fikk så mange delte meninger. Også fordi den inneholdt et mysterie. En annen ting jeg ikke likte helt med boka var karakterene. De var ikke helt håndfaste og vanskelig å relatere seg til. Skjønner godt hvorfor noen falte pladask for denne boka og også hvorfor noen misliker den så sterkt. Det ble bare ikke min type bok i det hele tatt. Ikke fordi jeg er "for gammel" til å lese boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker for å se hva dagens ungdommer liker å lese. Det skader ikke å holde seg litt oppdatert. Men må si at jeg har lest mange flere ungdomsbøker som er bedre enn We Were Liars. Jeg respekterer selvfølgelig også de som liker denne og andre bøker jeg ikke har likt. Lesing er jo en personlig opplevelse, så det gjør ikke meg noe at andre liker We Were Liars.

Ellers er det ikke så mye mer å si om We Were Liars. Som nevnt tidligere er dette en bok det er best å lese uten å vite så mye om på forhånd, for det skal ikke mye til før noe avsløres, og det vil jeg helst unngå. Ingen vil jo ødelegge moroa for andre. Les og døm selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Saturday er kanskje den underligste boka jeg har lest så langt i år, og jeg ville svært gjerne like den, men fikk det ikke til.

Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...

Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.

Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.

Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også boka Ved Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å lese Ved Chesil Beach også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det.

Folkekjær tegneseriehelt
Pondus har i mange år vært å se i tegneseriehyllene her til lands, noe jeg skjønner godt. Selv om jeg ikke er blodfan, så er han en folkekjær tegneseriefigur som gjenspeiler situasjoner som kan være lett å kjenne seg igjen i. Han er festlig og kommer ofte med gode poeng, som å fikse alle vinduskarmene i stedet for å se på vintersport. Der har vi i hvert fall noe til felles. Pondus og jeg hater vintersport.

I denne utgaven sliter Pondus blant annet litt med midtlivskrise. Han får beskjed om å bytte deres gamle bil med en ny familiemobil, men ender opp med å kjøpe en Batmobil. Noe som ikke faller i god jord hos hans kjære. Denne utgaven gir oss også et godt skrekkeksempel på hvorfor man ikke skal eksperimentere med botox og den type ting. Mange andre rare, frekke og gøyale situasjoner oppstår med og rundt Pondus i 15 Tenner i En Pose.

Vulgære tegninger
Tegningene til Frode Øverli gir de crazy situasjonene en ekstra fin vri og snert. Figurene hans blir bare mer og mer groteske, og det fins ingen hemninger hos noen av dem. Dette er ingen tegneserie for de sjenerte. Jeg har sansen for at de har på kanten humor og kødder med det hverdagslige. Dette er ikke karakterer som tar seg selv så veldig høytidelig. De gjør narr av seg selv rett som det er og har svar på det meste.

Det er mye som kan sies om Pondus og gjengen hans, men de må oppleves for å skjønne hva slags karakterer de er. Personlighetene deres er ikke A4, akkurat og de byr på mye humor, galskap og utfordringer. Man blir glad i dem uansett. Må se jeg likte 15 Tenner i En Pose hakket bedre enn Fjorten av samme sorten. Denne utgaven hadde mer snert og enda mer humor. En humor som treffer. Spesielt morsomt er det å lese om forholdet til Pondus og Beate. Hennes tålmodighet settes ofte på prøve. Så her er det mye å glede seg til.

Fra min blogg: I Bokhylla

En av de bedre skrekksamlingene på en god stund.

Mørke skrekkhistorier fra hele verden
Er det noe jeg aldri går lei av så er det horror. Horror har alltid vært en del av meg både i bokformat og filmformat. Mye i horrorsjangeren er bare tull, men det er også noen godbiter som er med å løfte sjangeren. Det er ikke alt i horrorsjangeren jeg liker, men har sansen for det overnaturlige, hjemsøkte hus/steder, vandrehistorier og skrekkhistorier. Det er min type horror. Dette er en bok som undertittelen sier, en samling av skrekkhistorier fra hele verden og forfatterne har utnyttet verdenen veldig godt. Ofte når jeg leser skrekksamlinger som er fra forskjellige land er det ofte bare fra et kontinent eller utvalgte land i nærheten av forfatterne, men her har de virkelig utnyttet store deler av verden, og det er godt å se. Norge er ikke nevnt i denne samlingen, men det er Island og Tyskland. Andre land som disse skrekkhistoriene stammer fra er; Usbekistan, USA, Spania, Japan, Irak, England, Russland, Kina og Mexico. Alt i alt består denne skrekksamlingen av tjueto historier og noen av historiene er fra samme land.

Ask the Bones består som sagt av tjueto skrekkhistorier og mine topp tre historier er: The Bloody Fangs som er fra Japan, Beginning with the Ears fra Irak, og Fiddling with Fire fra USA.

The Bloody Fangs er om en gutt som er opptatt av å tegne katter. Han tegner katter overalt med det han kan finne, og en dag finner han et tempel som er øde. Han bestemmer seg for å vente på de som jobber der (han er en liten gutt som ikke har skjønt at det stedet er øde). Mens han venter, tegner han katter på veggene. Mørket faller på og han føler seg truet av et eller annet og gjemmer seg. Han hører noen komme inn, det høres ut som et dyr, og det virker som det er slagsmål mot andre dyr. Det viser seg for at kattene på veggene har blitt skremmende levende.

Beginning with the Ears handler om en familie som nesten ikke eier noe og må finne et sted å være og jobbe for å få mat. Mannen i familien drar ut på leting etter jobb og han støter på noen som hevder å være en slektning av dem. Hun tilbyr dem å bo hos henne og der kan de spise så mye de vil. De takker ja til tilbudet. En dag overhører kvinnen i familien noe deres slektning sier til hennes kyr mens hun melker, at hun skal spise denne familien. Kvinnen advarer mannen sin om det hun har hørt og forlanger at de drar, men han nekter, noe han kommer til å angre på ...

Fiddling with Fire er om en gutt som øver med fiolinen sin på en kirkegård midt på natta og føler seg aldri bra nok. Selveste djevelen dukker opp, og gutten får høre hvor vakkert han spiller, og skulle ønske han hadde det samme talentet. Djevelen lover gutten dette spilletalentet så lenge han selger sin sjel, men er han villig til det?

Dette er altså mine favoritthistorier fra boka, men boka inneholdt mange andre gode historier også. Jeg likte ikke alle, men de fleste var gode. Jeg likte omtrent 18 av de 22 historiene. Til tross for at dette er en kort bok på bare 145 sider, er det med mange realistiske og gode illustrasjoner av David Linn. Det er med på å skape det lille ekstra og gjør boka mer stemningsfull.

Mer dystert enn skremmende
Det som er greia er at disse skrekkhistoriene er ikke spesielt skrekkelige, men heller dystre.Historine hadde ikke den grøssende faktoren jeg ønsket meg, men de byr på mye dysterhet og gode poeng. For min del ble det mer humoristisk enn skremmende. Ikke noe negativt med det for jeg likte boka godt. Jeg bare savner å lese noe som er ordentlig skremmende slik at man nesten ikke føler seg alene når man leser og føle seg fristet over å se over skulderen, bare for å være sikker på at man er trygg. Jeg savner å lese skrekk som får det til å gå kaldt nedover ryggen og nakkehårene til å reise seg. Det er lenge siden sist.

Ask the Bones ble ikke helt den skrekkelige leseopplevelsen jeg hadde håpet på, men dette er en underholdende samling med både humor og en stor dose vittighet. En fin bok for både ungdom og voksne som er interessert i denne sjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla

En fin og godvond bok om identitet og sorg.

George (eller Georgia som hun egentlig heter) har nettopp mistet sin mor og hun vet ikke helt hvordan hun skal bearbeide sorgen. Hun tenker ofte på henne og hun tenker også mye på en kunstner som hennes mor ofte nevnte. I mellomtiden prøver hun så godt hun kan å holde resten av familien samlet i denne vonde tiden.

I den andre delen av boka er om kunstneren Francesco del Cossa, som moren til George var så fascinert av. Dette er en type bok som består av to deler. I den ene delen møter vi George som bor i England (tiden hun befinner seg i er 60-tallet), og som ofte ser tilbake deres siste ferietur. Hun prøver å forstå hvorfor moren hennes var begeistret for denne Francesco del Cossa, en italiensk kunster fra 1400 - tallet. Denne kunstneren er ikke voldsomt kjent, ingen vet så mye om henne og George har lyst til å lære seg å forstå hvorfor moren hennes var så opptatt denne kunstneren. Det er som om Geroge prøver å finne helhet i noe.

Annerledes skrivemåte
Dette kan være noe komplisert og vanskelig bok å komme seg inn i med det første for forfatteren har en veldig annerledes måte å skrive på. Teksten er på en måte ukonstruert og kan oppleves som svevende, derfor kan det bli uvant å komme seg inn i teksten, men så fort man venner seg til denne fortellermåten går det som en lek. I begynnelsen var jeg ikke helt sikker på om jeg likte denne skrivemåten fordi da virket det noe rotete og man blir uengasjert underveis. Det rare var at da jeg endelig ble vant til denne skrivemåten gikk lesingen av seg selv, og skjønte ikke hvorfor jeg strevde med å få til flyten i begynnelsen. Det er ingen tvil om at Ali Smith skriver på en spesiell måte. Noen liker denne stilen og andre ikke. Jeg likte det ikke med det første, men etter at jeg kjempet meg gjennom noen sider så ble det både en underlig og fascinerende skrivemåte å lese. Den opplevdes som noe rotete i begynnelsen, men så åpnet det seg etter hvert. Det er ingen tvil om at Ali Smith er kreativ for det er ikke bare måten hun skriver på som gjør at hun skiller seg ut som forfatter, men også måten hun deler opp boka, og hvordan de etter hvert snører seg sammen til en helhet. Dette er ingen typisk fra A til B bok.

Liker at forfattere tar seg kunstneriske friheter
Personlig likte jeg del to bedre enn den første delen. Kanskje fordi jeg er kunstinteressert selv, og har vært tidligere kunstelev. Uansett, var den delen mer interessant å lese enn den første. Jeg liker George og hennes sære humor, men del to ga meg så mye mer. Man vet jo fra før hvor hardt det var å få seg utdannelse og jobb før i tden, og hvor mye likestilling har forandret seg med årene, men likevel er det litt fort å glemme at det var hardere kår før i tiden på mange måter siden vi har det så godt den dag i dag. Da er det greit med en slik påminnelse om at det har ikke alltid vært slik. At kunstneren Francesco del Cossa måtte kle seg ut som mann for å studere kunst forteller en hel del om hennes kunstlidenskap og hva hun var villig til å gjøre for det hun brenner for. At hun kledde seg ut som en mann for å få utdannelse er en kunstnerisk frihet fra forfatteren side for som nevnt er kunstneren veldig ukjent og ingen vet noe særlig om henne. Forfatteren lager en versjon av henne som er både spennende og lesverdig. Det er en karakter som gjør inntrykk og det har jeg sansen for.

Hvis du har tenkt å lese denne, så husk å ha tunga rett i munnen de første sidene da det kan være noe forvirrende og når man først kommer over kneika er det verdt det. How to Be Both ville ha fått høyere score av meg hvis den ene delen var like engasjerende som den andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker å lese om vikingtiden og trodde derfor dette ville bli en bok for meg, men det er ikke alltid man går helt overens med bøkene.

Det er ikke det at jeg ikke likte den. Det ble bare ikke den boka jeg hadde forventet meg. I Kvinnen ved jordas kant som er basert på Frøydis Eiriksdatter med noen friheter fra forfatterens side. Frøydis er en veldig eventyrlysten kvinne og vil heller reise enn å være bundet til et sted. Hun vil helst være selvstendig og være sjefen over sitt eget liv, men det er ikke alltid sånn. Hun er stormforelsket i en mann hun ikke kan få og må dessverre gifte seg med en som hun ikke har valgt selv. Hun prøver å gjøre det beste ut av det til tross for at hun har helt andre drømmer. Hun drømmer om å bli som sin far og en av brødrene sine (en halvbror) som hun ser veldig opp til, som ofte har dratt ut på mange eventyr og oppdaget nye steder. Klarer hun å leve opp til egne forventninger og bli til den kvinnen og eventyreren hun drømmer om å være?

En fascinerende tid
Vikingtiden er en fascinerende tid jeg gjerne vil lese mer om. Var flinkere til å lese bøker fra den tiden da jeg gikk på ungdomsskolen. Da leste jeg en del vikingbøker ved siden av all lesingen av Stephen King, Dean Koontz og R.L. Stine. Sånn sett ble denne boka noe nostalgisk, men den bød ikke på særlig mye mer enn det. Jeg hadde forventet meg en del hardbarkede partier og få se vikingenes mørke sider, men i stedet var det en hel del om sex og følelser. Det var ikke bare det som irriterte meg. Jeg klarte ikke helt å ta Frøydis alvorlig. Hun ser på seg selv som en svært viktig person i grunn og digger seg selv litt vel mye, noe som er en smule kvalmende. Hun blir litt for mye av "det gode". Noen karakterer får man dessverre langt oppi halsen og da settes resten av lesingen på prøve. Hun viser jo heldigvis andre sider av seg selv, blant annet at hun er omsorgsfull og ser de andre rundt seg, men likevel klarer jeg ikke helt å like henne. Når man ikke liker hovedrollen i en bok, kan det bli noe traurig å komme seg gjennom boka.

Kvinnen ved jordas kant handlet dog ikke bare om sex og følelser til tross for at det var en stor grad av det, men det var noen hardbarkede partier også. Det ble bare ikke så mye av det som jeg hadde håpet på. Etter omslaget å dømme så tror man jo at dette vil bli en bok full av action. Det ble det ikke. Jeg savnet å lese mer om plyndring og vikingenes makt på sitt verste. Se deres mørkeste side som man har sett på film og i tv-serier, men her får man ikke brøkdelen av det.

Gode karakterbeskrivelser
Det boka skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med de fleste og får vite hva slags karakter de består av. Forfatteren klarer å få oss til å like og "hate" de og de karakterene, og det er også lett å se for seg stedene karakterene befinner seg. Hun klarer å skape levende bilder, noe som er veldig viktig. Så sånn sett var det ikke "bortkastet" å lese Kvinnen ved jordas kant. Igjen så sier jeg ikke at dette er en dårlig bok. Det er den virkelig ikke og helt klart verdt å få med seg, spesielt for oss som liker lesestoff fra denne tiden.

Ønsker å lese en bok fra vikingtiden om plyndring og drap, som forteller om den aller mørkeste og brutale siden av vikingene. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stødig grøsser som kunne ha trengt mer fart i begynnelsen.

Dødens øyne er bok to i serien Hjemsøkt som er nyutgivelse av serien som før i tiden het Casino Grøsser. Serien er frittstående hvor både kjente og ukjente grøsserforfattere har bidratt. Disse bøkene ble utgitt både på 80 - tallet og 90 - tallet, og var en av seriene som bidro til å virkelig gi meg leselyst, og bli enda gladere i grøssersjangeren. Jeg leste ikke alle bøkene i serien, men veldig mange av dem og nå gir det meg en ypperlig mulighet til å lese de jeg ikke leste da. Jeg krysser fingre og tær for at hele serien blir utgitt, for det hadde vært ordentlig stas.

En hovedrolle med mange utfordringer
I Dødens øyne møter vi Jennifer. Hun støter på en del vanskelige utfordringer i livet fordi mange får en guffen følelse av å være i nærheten av henne. Hun prøver så godt hun kan å passe inn i livet, men ofte føles det bortkastet da mange mennesker trekker seg vekk eller unngår henne. Det er ikke bare noe hun føler, og de forklarer henne aldri hvorfor. Det er og blir usagt, og magefølelsen stemmer alltid. Det er bare hennes mor og deres husholderske som har et sterkt bånd til henne mens hennes far holder seg litt på avstand. Hvorfor er mange så skeptiske til henne og hvorfor har det en tendens til å skje merkelige ting når hun er i nærheten? Er det noe galt med Jennifer?

I tillegg møter vi inspektør Stavitsky. Det har nettopp vært en underlig hendelse med en innbruddstyv der dødsårsaken er vanskelig å forklare, og under nærmere undersøkelser finner Stavitsky ut at det er ikke første gang Jennifer har vært involvert i et mystisk dødsfall.

Dødens øyne er en blanding mellom grøsser og thriller. Den har noen spennende partier som virkelig holder lesingen i gang, men samtidig er det noe med plottet som er forutsigbart, og at noe av det går som forventet. Savnet enda mer fart og flere overraskelsesmomenter for denne boka hadde et så godt utgangspunkt, spesielt når det gjelder karakterbeskrivelser og handlingen vokste etter hvert.

Morsomt med gammeldags horror
Denne boka ble utgitt for første gang i 1975 og jeg elsker gammeldags horror, både i bok og filmformat. Synes at gammeldags horror er mye mer underholdende enn mye av dagens horror da det har en tendens til å overdramatisere istedet for å fortelle en god historie. Liker horror fra 30/40 - tallet til 90 - tallet. Det er jo noe bra horror fra vår tid også, men det er sjeldne perler. Litt morsomt at boka ble utgitt samme år som en av mine favorittfilmer;The Rocky Horror Picture Show.

Selv om dette ikke ble noen favorittbok hos meg, så ga Dødens øyne meg lyst til å lese noe mer av Bari Wood og undersøke forfatterskapet hennes nærmere.

Fra min blogg: I Bokhylla