Bokelskere.no

Ingen tanker er falske ...

En jente, som vi aldri får vite navnet på, og Jake er kjærester, men forholdet er fremdeles rimelig fersk. Allerede nå er jenta i tvil angående deres forhold. Istedet for å gjøre det slutt med ham nå, venter hun til de har vært hos foreldrene hans for første gang, og tar det derfra. Hun liker ham, men er usikker på om han er hennes type gutt, og om de har noe å bygge videre på; derfor kan denne lille kjøresturen være en fin mulighet til å sette ting i perspektiv. Hun vet ikke hva Jake tenker om forholdet, og om han også har tenkt å gjøre det slutt eller ikke.

Hemmelig kontakt
Jake kommer fra en gård og de må kjøre temmelig langt ut på landet for å komme dit, og de har for det meste veien for seg selv. Under bilturen diskuterer de all slags ting, ikke noe personlig, men mye filosofi og psykologiske ting. Det Jake ikke vet, som hun ikke har fortalt ham, er at hun har en hemmelighet som hun ikke har røpet til noen. I det siste plages hun av en som stadig ringer henne. Noen ganger snakker han, andre ganger ikke. Noen ganger legger han igjen meldinger. Hun har gitt denne personen kallenavnet the Caller. Hun har lyst til å fortelle Jake om denne fremmede personen som stadig kontakter henne, men vet ikke om hun bør det, eller om det er lurest å holde det for seg selv.

Sær og intens handling
I'm Thinking of Ending Things er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. Jeg liker spesielle bøker, så for meg var det midt i blinken. For noen kan nok denne boka være for kryptisk, men det var nettopp derfor jeg likte den så godt. Man vet at noe grusomt er i ferd med å skje, men denne gangen var det vanskeligere å gjette nøyaktig hva. Det kryptiske setter det hele i spissen og gjorde denne leseren svært nysgjerrig hele veien. Man lurer på hva det grusomme er i ferd med å skje. Er det selvmord? Drap? Noe enda mer sjokkerende? Hva vil skje? Det er lett å gjette seg til hva som vil skje i bøker generelt, men denne var mer vrien og det var befriende. Man blir ekstra nysgjerrig og man vil bare komme til det store sjokket så fort som mulig. Et annet spørsmål også som gnager i en er hvem denne oppringeren som stadig tar kontakt med henne er, og om vi i det hele tatt får svar på det. Noen kommer kanskje til å synes at denne boka er kjedelig og trøttende da handlingen er stort sett om de to på kjøretur, og på denne kjøreturen diskuterer de filosofiske og psykologiske ting. Drøfter om sære nerdetemaer, men syntes det var med å løfte på både interessen og spenningen. Det gjør karakterene særegne, og man er nysgjerrig på både dem og handlingen. Samtidig venter man bare på at noe forferdelig skal skje, så man sitter der og forbereder seg på det verste mens man leser, kjenner at man spenner seg ufrivillig fast. Av og til føles det som om man sitter i bilen sammen med dem. Dette er ikke ren horror, men en psykologisk horror som virkelig utfordrer. Den setter mange menneskelige sider på prøve, både når det gjelder frykt, samspill, og setter spesielt ordet ensomhet i søkelys.

Vrien, men genial avslutning
Les den for dette er ikke vanlig horror. Det er mer enn bare horror. Boka er mye dypere enn som så. Det er første gang på lenge jeg leser en horror eller en bok generelt der jeg ikke klarte å se for meg slutten, noe som skjer sjeldent. For dette tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg og jeg elsker det. Avslutningen kan kanskje virke vrien for noen, men vær så snill å ikke avskriv boka av den grunn. Avslutningen er smart, på grensen til genial, og gir boka et skikkelig løft og man blir på en måte paff. Man blir satt ut i grunn og det er digg. Den har en type avslutning som man ikke klarer å riste av seg med det første. Den blir bare hengende ved deg lenge etter at den er ferdiglest. Så det er synd at denne boka ikke er så kjent og fått så dårlig markedsføring, fordi den fortjener virkelig å bli lest.

Fra min blogg: I Bokhylla

En thriller om noen jenter som ikke passer helt inn i A4 formatet.

Spesiell handling med svært spesielle karakterer
Quincy, Lisa og Samantha har en ting til felles. De har overlevd en massakre. Ikke den samme massakren, men hver deres, og de var de eneste overlevende, derfor kalles de Final Girls. Quincy er hovedrollen i boka. Hun overlevde en massakre da hun skulle feire bestevenninnens fødselsdag på Pine Cottage. Noe forferdelig skjedde og Quincy var den eneste overlevende. Hun lider av hukommelsestap og husker kun små bruddstykker, men har likevel klart seg bra i livet. Hun driver en bakeblogg og deler en fin leilighet med samboeren, Jeff. Selv om hun opplevde noe helt forferdelig for ti år siden, velger hun å fortsette livet som om ingenting er skjedd, og prøve å leve et normalt liv som mulig. Den eneste svakheten hennes er at hun er avhengig av Xanax. Quincy Carpenter har fremdeles kontakt med politimannen Coop som reddet livet hennes, og en dag får hun forferdelig nyhet om at Lisa er død, antageligvis grunnet selvmord. Mens hun prøver å bearbeide dette, dukker en uventet person i livet hennes, nemlig Sam. Sam har vært under dekning i mange år, og levd skjult etter at hun overlevde sin massakre. Sam er en spesiell jente, tøff og hard. Hun liker å sette mennesker på prøve, og være litt hovmodig. Quincy blir ikke helt klok på denne jenta, men velger likevel å la henne bo hos henne og Jeff en stund, og bli bedre kjent. Men kan to kontraster skape et evigvarende vennskap?

Dette er en svært morsom thriller som grenser mot horrorsjangeren. Morsom er kanskje et feil ord å bruke, men boka er utrolig underholdende og levende på en helt merkelig måte. Det er noe fresht over denne thrilleren. Nødvendigvis ikke nyskapende, men den har et friskt pust over seg og gir økt leselyst. Man vil bare lese mer og mer, og enda litt til. Persongalleriet er svært innholdsrike, fargerike og spennende på hver deres måte. Det er lett å se dem for seg og få et innblikk i hva slags type mennesker de er. Det dukker også alltid opp spenningsmomenter underveis. Man blir nysgjerrg på hvem denne Sam er, og man undres på hvorfor hun tar kontakt med Quincy først nå. Mange spørsmål dukker opp underveis.

Kanskje ikke en bok for alle
Mange vil nok ikke like denne boka siden den inneholder en god del banning, seksuelle spenninger, sexscener og en del vold. Men siden denne thrilleren er litt i grenseland mot horrorsjangeren, må man bare forvente en del sex og vold. Det er tross alt to ting som ofte gjentas i horrorsjangeren. Syntes ikke at det gjorde noe, og følte heller ikke at det ødela noe.

En ting jeg er mektig lei av er at thrillere fremdeles sammenlignes med Gone Girl av Gillian Flynn. Gone Girl ble utgitt i 2012 og flere thrillere er kommet etter den tid, som også er mye bedre enn Gone Girl. Hva som er så spesielt og unikt med Gone Girl og blant annet Piken på toget av Paula Hawkins, er uforståelig. Det var to bøker jeg ikke likte noe særlig og som jeg på en måte ikke skjøntner hvorfor de ble så populære. Det er og blir en gåte. Så håper å se en thriller som ikke blir sammenlignet med Gone Girl snart, og jeg vil gjerne understerke at Final Girls har heldigvis ingen likhetstrekk med Gone Girl, så ikke vær redd for det. Denne er mye annerledes.

Final Girls er en svært underholdende, gøyal og spennende thriller som er lett å leve seg inn i. Man kjeder seg ikke i et eneste øyeblikk for dette er en thriller med tempo og byr på mange spennende karakterer som man gjerne vil bli bedre kjent med. Det eneste jeg vil trekke ned på er at slutten var noe forutsigbar og forhastet. Det var ikke nødvendig å forhaste avslutningen da boka hadde så fint tempo hele veien tidligere. At det ble noe forutsigbart gjorde heller ikke noe siden boka hadde så stor underholdningsverdi og ga økt leselyst. Herlig lesing!

Riley Sager er forresten ikke forfatterens egentlig navn. Forfatterens egentlige navn er Todd Ritter.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok som gir et ørlite innblikk i en folkekjær og legendarisk skrekkfilmregissør.

Horrorsjangeren er ikke helt det samme som før
Wes Craven er en av mine favorittregissører, og jeg vokste opp med mange av hans skrekkfilmer. Jeg har ikke sett alle filmene hans, men de fleste, og de er svært underholdende, og noen svært provoserende. Wes Craven døde for litt over to år siden, 30. august 2015. I år døde to andre skrekkfilmregissører: George A. Romero og Tobe Hooper. Det er snart ingen skrekkfilmregissører igjen. Det er jo noen som fører sjangeren videre, men fleste av dagens skrekkfilmregissører får ikke frem den samme snerten, underholdningen, fryden og ekkelheten horrofilmer skal ha, som skrekkfilmregissører fikk frem før i tiden. Mange av dagens horrorfilmer oppleves ofte som tungtrødde og småtrøttende. Det er jo noen av dagens horrorfilmer som er bra, men det tar lang tid mellom perlene nå enn før. Mange av dagens skrekkfilmer klarer ikke å sjokkere og skremme i samme grad som før, men jeg liker sjangeren veldig godt ennå. Det er og blir min favorittsjanger. Det er en sjanger jeg aldri kommer til å vokse fra. Horror er min guilty pleasure.

De fleste har sett minst en eller to filmer av Wes Craven, for han har lagt igjen mange kjente titler som Scream, The Last House on the Left, The Hills Have Eyes, The People Under the Stairs, og hans merkevare A Niightmare on Elm Street. Han var tross alt skaperen av den kjente skrekkfiguren Freddy Krueger. Hans signatur.

I Wes Craven (The Man and His Nightmares),avsløres det hvordan Wes Craven ble inspirert til å skape Freddy Krueger. Hvordan forskjellige faktorer fra livet hans inspirerte til filmene hans generelt, og hans vei til å bli filmregissør. Det mange kanskje ikke vet er at Wes Craven ble oppdratt i et svært reiligiøs hjem hvor det ikke var lov til å danse, spille kort og heller ikke se film, i hvert fall ikke filmer som inneholdt sex og vold. Han var en ivrig leser, jobbet en periode på bibliotek og drømte om å bli forfatter. Han var også den første i familien som gikk på college. Faren hans forlot dem da han var liten, og døde kort tid senere. Wes Craven hadde interesse for drømmer, og ble en ekspert til å notere drømmene når han våknet neste dag mens han husket på dem. I en periode var han såpass god til dette at neste morgen kunne han huske opptil flere drømmer han hadde hatt i løpet av en natt.

Ikke den mest innsiktsfulle biografien jeg har lest
Dette er en biografi som baserer seg rundt et intervju mellom Wooley og Craven. Mellom tekstene plotter Wooley inn forskjellige sitater av Craven fra intervjuet. Det er kanskje ikke den beste måten å skrive en biografi på da det virker upersonlig og for oppsummerende. Noen ting visste jeg om Craven fra før, men lærte noe nytt også. Jeg likte ikke helt konseptet hvordan denne biografien ble oppsatt på for av og til føltes det ut som om man leste pensum med alle disse bitene fra intervjuet. Det skulle ha vært løst på en annen måte for å gjøre det litt mer engasjerende. Kanskje det ikke var rett forfatter for boka? Følte skrivemåten hans var til tider stivt formulerende, og veldig overflatisk. Det mangler innsikt, og jeg følte jeg ikke ble godt nok kjent med Wes Craven. Han tar med noe fra oppveksten hans og hva han gjorde før han satset på å jobbe med film på fulltid, men det var mest om filmene hans. Det var kjempeinteressant. En god biografi for all del, men det manglet en form for nærhet, og et bånd til Craven. Hadde dette blitt utført som en vanlig biografi og ikke en biografi som stammer fra et intervju, ville nok Wes Craven (The Man and His Nightmares) ha vært varmere og lesere ville ha fått en større nærhet som var noe fraværende.

Selv om denne biografien ikke traff meg helt, synes jeg at Wes Craven var en spennende og fascinerende mann, og håper at jeg jeg kommer over en bedre biografi om ham senere. For Wes Craven er fremdeles en av mine favorittregissører.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var en stor skuffelse! Jeg begynte på boka etter å ha sett mange gode anmeldelser på Goodreads.com, men etter å ha lest 200 sider måtte jeg bare gi opp. Den var utrolig treg i starten, noe som gjorde at jeg brukte lang tid på å komme gjennom de første sidene. Karakterene var flate og uinteressante. Plottet kunne vært bra, men jeg syns forfatteren drar det ut og bruker unødvendig lang tid i begynnelsen. Dessverre syns jeg aldri den klarte å gjøre meg interessert eller skape noen form for spenning.

Vemodig og rørende.

Jeg har aldri grått av en bok før, og det gjorde jeg ikke nå heller, men må innrømme at jeg ble rørt, og det er av mange grunner. For det første er dette siste boka i den offisielle serien, og det var mange scener i denne boka som var rørende. Både denne boka og diverse scener fra serien vil alltid være hos meg. Det er i alle fall sikkert.

Siste etappe
Dette er en utrolig serie om Roland som startet sin reise mot det mørke tårn alene og etter hvert med sin ka - tet (hans følgesvenner). Fra bok til bok har de opplevd mange farer og vanvittige utfordringer. Nå har Roland kommet til siste etappe. Vil han endelig nå det mørke tårn, eller vil alt være forgjeves?

I denne sjuende og siste boka i The Dark Tower er det mye som skjer, og er kanskje den mest kompliserte boka av dem alle? Jeg foretrekker å skrive en kort handling om hva en bok dreier seg om i anmeldelsene mine, men denne gang, velger jeg ikke å gjøre det for det er altfor mye som skjer og den minste ting blir for avslørende med tanke på at dette er aller siste bok. Det eneste jeg vil i det hele tatt nevne om handlingen er at Stephen King dukker opp igjen i en gjesterolle hvor han er i ferd med å bli truffet av en van, og Roland og en annen (jeg sier ikke hvem), prøver å hindre det. Stephen King fra det virkelige liv ble alvorlig skadet da han ble påkjørt av en van for mange år siden. Som den kreative forfatteren han er brukte han denne episoden som inspirasjon i den siste Dark Tower boka.

Å fullføre store bøker som denne er ingen sak da jeg foretrekker store bøker og er vant til å lese bøker som er tykke, men det var noe annet å lese en stor bok med verdens minste font, men det gikk. Så fort man finner flyten, går det av seg selv og det føltes ikke anstrengende i det hele tatt.

Mange godbiter i denne serien
The Dark Tower serien har hatt sine oppturer og nedturer, men mst oppturer. Boka i serien jeg kanskje likte minst var Song of Susannah, og de bøkene i serien jeg likte best var The Gunslinger, Wolves of the Calla og denne siste. Jeg vet at de fleste liker bok nummer to; The Drawing of the Three bedre enn den første,The Gunslinger, men for meg var det omvendt.The Gunslinger var den boka jeg likte best av dem alle. Dette er også en av de sterkeste seriene jeg har lest på lenge. Jeg kommer til å like grøsserbøkene av Stephen King bedre fordi de har jeg et sterkere forhold til enn The Dark Tower, men jeg likte The Dark Tower bedre enn forventet, og jeg kommer aldri til å glemme denne serien.

Åtte år senere etter siste bok i The Dark Tower serien kom Stephen King med en ny The Dark Tower bok som heter The Wind Through the Keyhole. Erfarne The Dark Tower lesere som leser denne serien opptil flere ganger, leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene Wizard and Glass og Wolves of the Calla, men den kan også fint leses som enkelststående. Så jeg skal selvfølgelig lese den også.

Inntil videre, tusen takk for reisen Roland.

Til slutt, som sagt, jeg velger bevisst å gjøre denne anmeldelsen diffus for de som ikke har lest serien for noen har sikkert lyst til å lese den, og man vil jo ikke ødelegge moroa for andre. Dette er en serie som må leses og oppleves selv for å forstå hvor unik den er. Jeg sier ikke den er noe for alle da de som kanskje ikke liker fantasy og "oppspinn", men man kan bli overrasket.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har du noe å skjule?

En tidlig morgen sniker Emily Coleman seg ut av sitt eget hjem mens mann og sønn fremdeles sover. Hun reiser i all hemmelighet med tog fra Manchester til London for å starte et helt nytt liv med ny identitet. Det er vanskelig å reise fra sin egen familie uten at de vet noe som helst, men det må gjøres. Hvorfor reiser hun fra alle og alt hun er glad i? Man bytter vel ikke identitet uten grunn?

Litt provoserende
Tenk å bare forlate det man har og bryte all kontakt med de du har i livet, starte et nytt liv et annet sted som om det var helt normalt. Hva er hensikten med det? Hadde du vært sterk nok til å gjøre det? Hva er det som driver mennesker vekk og lage et forsvinningsnummer? Mange spørsmål oppstår rundt det, for av og til er det uforståelig. Da må man selvfølgelig ha en virkelig god grunn. Det er ikke bare å forlate alt man har, bryte all kontakt med de man er glad i, og bare forstette livet som om ingenting spesielt har hendt. På et eller annet punkt må man da i hvert fall føle savn og anger? Det gjør Emily når hun lever livet med sitt nye navn, Cat. Selv om savnet etter hennes mann og sønn dukker opp underveis i perioder, fortrenger hun det og fortsetter å leve i sin nye tilværelse med nye venner og ny jobb. Det er kanskje "lett" å bytte identitet og starte en annen tilværelse, men hva med minnene? Det er ikke bare, bare å slette minner. Det virker som at Emily hadde et bra liv før hun erstattet det med et annet, og at hun har etablert seg godt,og gjort mange fornuftige valg. Hvorfor tar hun da dette drastiske valget? Man trenger vil ikke å flykte når man gjør det bra og har sine nærmeste rundt seg? Det er nesten provoserende. Hvorfor flykte når man egentlig har det bra? Det er ikke normalt.

Tvillingsøstre som natt og dag
I boka blir man fraktet mye frem og tilbake fra forskjellige tidsperioder i Emilys liv. Hun vokste opp med en tvillingsøster som var helt ulik henne, i hvert fall når det gjelder væremåte. Emily var den skjønne, rolige og fornuftige, mens tvillingsøsteren var utspekulert, sjalu og hadde mørke personlighetstrekk. Vi får et innblikk i foreldrene deres som har sine styrker og svakheter. Emily gir også innblikk i hvordan hun møtte hennes mann, Ben. Selv om det hopper veldig mye frem og tilbake i handlingen, er det gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det veksles også på perspektivene mellom Emily og noen andre.

Denne thrilleren bygger seg sakte, men sikkert opp til "overraskende" vri, som hverken er overraskende eller når opp til store høyder. Den bare blander seg inn med mange av dagens thrillere som ikke klarer helt å nå klimaks. De blir for like og har det vanskelig for å skille seg ut som før i tiden virker det som. Det tar også veldig lang tid før noe i det hele tatt skjer for både tilbakeblikkene fra Emilys tidligere liv og hvordan hun starter sitt nye liv, er heller ikke spesielt medrivende. Jeg har ingenting i mot sakte handlinger og sakte prosesser i bøker, jeg foretrekker det fremfor at det skjer noe absolutt hele tiden, men likevel føles det meste av teksten dødt. Det er på en måte det samme tonefallet hele veien. Det er lite som engasjerer. Til og med persongalleriet er veldig livløst.

Ett skritt for langt er ikke en av de store thrillerne og heller ikke en av de som overrakser, dessverre. Denne thrilleren ble for tynn, for vanlig og passer best som lett underholdning selv om boka i seg selv er veldig melankolsk.

PS: Denne norske utgaven skulle egentlig utgis høsten 2017, men er utsatt på ubestemt tid av ukjent grunn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hovedpersonen Helena hadde en litt spesiell oppvekst enn andre ...

Man kan ikke gjemme sin egen fortid for alltid
Da politiet oppsøker Helena hjemme hos henne, blir livet hennes snudd på hodet. Hennes mann og barn vet ikke noe om fortiden hennes, ikke før politiet forteller henne om faren hennes som har rømt fra fengselet. Det setter Helenas forhold til sin mann på prøve, for han visste ikke noe om at hun ble født og oppvokst i skogen. Mens hennes mann og barn drar bort en stund, blir Helena hjemme, og bestemmer seg for å oppsøke faren sin som er på rømmen. Ingen kjenner ham så godt som henne, og hun har lært av mesteren selv hvordan man følger sporene etter noen, og hvordan man overlever i skogen. Er det noen som kan finne ham, er det henne. Men hvorfor vil hun finne ham? Er det for å skvære opp, eller er det for å beskytte seg selv og hennes nærmeste?

Det har seg sånn at sammen med sin mor og far har Helena vokst opp i myrene og det er det eneste hun kjenner til. Hun vet ikke noe om verdenen utenfor skogsområdene hun holder til i den lille hytta de bor til. Faren hennes, kidnappet hennes mor da moren hennes var tenåring, og sammen fikk de Helena. Dette er det eneste livet Helna kjenner til som normalt. Men hun trives med det livet hun har, og kan alt om både jakt og fiske. Hun kan mye om ting som barn på hennes egen alder ikke kan så mye om. Hun lærer mye av sin far og ser opp til ham for hun vet selvfølgelig ikke hva slags mann han er, og vet ikke noe om hva han har gjort. Hun er for ung til å forstå at livet i myrene ikke er normalt. Når hun kommer tilbake til det normale liv blant andre folk, får vi et innblikk i hvor vanskelig det er for henne å passe inn da andre stempler henne som datter av en kidnapper. Tenk hvor rart det er for Helena når hun og moren hennes flykter fra myrene når Helena er tolv, og bli møtt av en helt ny verden.

Mange tilbakeblikk
Det er ikke ofte man leser en thriller fra myrene, strengt tatt er ikke dette en thriller, alt etter som hvordan man ser på det. Synes boka hverken er en thriller eller en spenningsbok, men heller en roman om dystre gjerninger. Boka består av mange tilbakeblikk om hvordan de tre levde som familie i myrene, hvordan de tilbragte tiden. Vi får vite veldig mye om Helena som da hun var barn, men ikke så mye om henne som voksen, derfor er det lett at hun blir noe diffus og litt vanskelig å få tak på. Hva slags person hun er og hvordan hun blir sett på av andre, som voksenperson er noe uklart. Er det virkelig så lett for lokalsamfunnet å glemme saken om hennes far? Helena har selvsagt ikke gjort noe galt, men det blir jo litt vanskelig for andre å se på henne som normal med tanke på hvem hennes far er. Det er lett å forhåndsdømme noen som ikke kommer fra samme bakgrunn som en selv, og slike saker er noe man ikke glemmer så lett.

Boka kunne ha vært god om den inneholdt noen thrillerfaktorer, noe den ikke gjorde, men den hadde sine gode og fascinerende punkt, slik som forholdet mellom Helena og faren. Vi vet godt at han er en skurk og er svært narsissistisk, men er utrolig tålmodig med datteren sin, lærer henne alt om jakt, fiske og naturen, og de får et spesielt bånd gjennom de tingene de har til felles. Moren hennes får man egentlig ikke vite så mye om. Hun blir en slags skygge og får ikke mye plass i handlingen. Vi blir ikke så godt kjent med henne som de andre to. Det var et savn.

Alt i alt, en bok som kunne ha vært god, men som gikk helt andre veier enn det jeg ville at den skulle gjøre. Det boka skal ha ros for er at den holder på nysgjerrigheten fra begynnelse til slutt, om Helena klarer å finne faren som er på rømmen eller ikke. Dessverre konsentrerte boka seg altfor mye om tilbakeblikk istedet for å finne en fin balanse mellom fortid og nåtid Denne gang var jeg mer interessert i historien fra nåtiden enn fortiden. Den var i det minste litt fengende å lese om. En fin bok å fylle tiden med, men som ikke setter noen minnverdige spor. Det er også synd at ikke alle er enige angående hva som betegner en thriller ...

Fra min blogg: I Bokhylla

I denne boka forteller Betty Mahoody i samarbeid med William Hoffer, om sin traumatiske opplevelse som fange av sin egen mann i Iran.

Fra mareritt til virkelighet
Som pasient møter Betty anestesilegen, Sayed Bozorg Mahmoody for første gang og etter behandlingen, spør han om han kan sjekke hvordan det går med henne underveis, og de finner snart tonen. Etter mange år i fast forhold, gifter de seg etter lenge nøling fra Bettys side, med tanke på at hun har vært gift før. Men bestemmer seg for å gå videre i livet sammen med Sayed og sier ja. Moody (Sayeds kallenavn) er fra Teheran, Iran, men har bodd i USA i flere år og amerikansiert seg. Det Betty ikke vet er at når hun gifter seg med en iraner, blir hun automatisk iransk statsborger. De bor sammen i fint hus i noe snobbete miljø i Michigan, og sammen får de en liten jente som får navnet Mahtob. Betty har to sønner fra et tidligere ekteskap som også får et godt forhold til Moody. En dag blir det bestemt at Moody, Betty og Mahtob skal på en to ukers ferie til Therean,Iran, siden Moody ikke har sett famillien på mange år, og Bettys sønner blir igjen i USA i den tro at de skal tilbake igjen. Betty har ikke særlig lyst til å dra, men skjønner Moodys behov for å se sine kjære etter så mange år. De to ukene i Iran blir ikke som Betty har tenkt seg. Det går fint i begynnelsen da de fleste er positive og gjestfrie mot henne, men ting forandrer seg gradvis. Hun og datteren vil bare hjem, Moody blir stadig mer amper og kotrollerende, og forandrer seg til å bli en mann de ikke kjenner igjen. Han viser voldelige tendenser, både mot Betty og datteren deres, og familien hans vender seg i mot Betty og Mahtob. Marerittet blir til virkelighet da Moody nekter dem å reise tilbake til USA og tvinger Mahtob å gå skole i Iran istedet. Marerittet blir enda verre etter noen måneder da Moody seprarerer Mahtob fra Betty. Alt Betty klarer å tenke på er å finne Mahtob og dra sammen tilbake til USA, men hvordan?

Dette er en kjent historie siden boka er basert på en sann historie, og som ble filmatisert i 1991 med Sally Field i hovedrollen. Filmen er blitt vist mange ganger på TV etter den tid. Boka og filmen forteller ikke bare om det enorme kultursjokket Betty og hennes datter må overgå, men også hvor fiendtlig innstilt landet var mot amerikanere generelt på den tiden, og alle de strenge reglene iranske kvinner må følge til enhver tid. Selv om Betty har omtrent alle odds mot seg, og må vokte seg og sin datter for sin kontrollerende mann, gjør hun det hun kan for å prøve og kontakte både privat og offentlig hjelp uten å bli avslørt av Moody. Dette beskriver hvor modig både Betty og hennes datter, Mahtob er. Hvordan de på en eller annen måte utholder denne situasjonen, og prøver å formane håp uansett hvor dystert og vanskelig alt er. Også når de blir separert gir ikke Betty opp selv om hun mange ganger har lyst.

Ofte vanskelig å føle sympati for Betty
Til tross for at Betty gjennomgår store prøvelser med en mann hun en gang elsket og som brakte henne til et fremmed land, var det mange ganger vanskelig å føle sympati for henne. Noe som er litt vanskelig å forklare uten å virke kaldhjertet. I begynnelsen når hun og Mahtob tror de bare skal være der i to uker på ferie, er hun så utrolig negativt fra dag en. I tankene sine kritiserer hun alt og ale, og ser så nedlatende på Moodys iranske familie. Hvordan de lever og hvordan de gjør ting. Absolutt alt er galt i hennes øyne. Hun klarer på en måte ikke å se det positive i noe og prøver ikke å innstille seg til forandringene. Uten å tenke det høyt, er det som om hun mener at alt hun har hjemme i USA er så mye bedre. Hun kan i begynnelsen virke veldig snobbete. Det var det som plaget meg mest med boka.

Likevel er Not Without My Daughter en viktig og tankevekkende bok å få med seg. Den er lettlest, har sine spennende øyeblikk og gir et innblikk i hvor viktig det ikke er å gi opp uansett hva slags situasjon man befinner seg i, selv når ting er på det mørkeste.

Bettys datter, Mahtob, har også skrevet bok denne hendelsen og hvordan livet har vært for henne tiden etterpå. Hennes bok heter: My Name is Mahtob (The Story that Began the Global Phenomenon Not Without My Daughter Continues).

Fra min blogg: I Bokhylla