Bokelskere.no

Det er forståelig, mange som har det problemet. Og ja, du lyktes godt, håper du fortsetter å poste disse her inne!

"Å møtes for te hver onsdag er IKKE et akseptabelt formål. Dette kalles "syklubb", og om du mener det trenger et hemmelig latinsk navn og egne konspirasjonsteorier bør du vurdere å skifte omgangskrets."
Ler så jeg griner. Kan se for meg historien nå, noe i "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant"-stil. Har du en blogg e.l der du deler flere sånne skriverier?

Det har foreldrene mine hjemme hos seg. Jeg kan bare rappe den:)

Jeg tenkte det samme som hemmelig dør og innenfor der er det et lite bibliotek jeg kan sitte i fred. Et bibliotek som er litt mørk/gotisk, med skrivepult, godstol, peis, lange vinduer med tykke gardiner og en globus :) Det hadde vært herlig:)

Jeg skulle gjerne ha hatt et hemmelig bokskap:)

Enkelte ting kan ikke fortrenges ...

Guro er en enslig, ung og selvstendig kvinne som tar jobbkarrieren sin alvorlig, men det er bare en fasade. Innvendig sliter hun med en alvorlig sykdom som hun holder hemmelig. Kun legen hennes vet om tilstanden hennes og råder henne om å gjøre noe med det før det er for sent. Hun har en alvorlig spiseforstyrrelse (bulimi) som fullstendig styrer henne. Hun spiser mye når hun har problemer og spyr det ut igjen. Hun til og med kjøper mat som gjør det lettere å spy det ut rett etterpå. Istedet for å ta tak i problemet som legen råder henne til, velger hun å reise bort en stund, flykte fra problemet og ta en pause fra jobben. Hun drar til Callian i Provence hvor hun får bo hos en gammel, men sprek kvinne som heter Marie. Der møter hun også Dominic som hun blir godt kjent med etter hvert. Begge merker at det er noe med Guro som de ikke når helt frem til. Kommer hun til å åpne seg fult og helt for dem eller må hun konfronteres?

Dette er ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt å kjøpe i en bokhandel. Det er ikke helt min sjanger, men etter å ha lest litt om den på diverse norske bokblogger rundt omkring så blir man jo nysgjerrig. Og noen ganger må man jo lese alvorlige romaner også. Jeg var også heldig å få en kopi av forfatteren og få en sjanse til å lese boka selv. Noe jeg er glad for jeg gjorde selv om den ikke nådde meg helt. Som sagt er ikke dette en type bok jeg ville ha valgt å lese selv hvis jeg skulle på bokjakt, men som leser er det viktig å utvide horisonten. Det er det i alle fall for meg. Det er sunt å lese litt fra forskjellige sjangre og forfattere for ikke å lese det samme hele tiden.

Det som var mest fascinerende med boka var at jeg oppdaget hvor mye jeg og hovedpersonen Guro har til felles. Ikke når det gjelder spiseforstyrrelse, men mye annet. Vi fortrenger problemer istedet for å gripe tak i dem, vi gjemmer følelsene våre istedet for å vise dem og snakke om dem, og vi våger ikke å slippe noen inn, å la noen bli ordentlig kjent med oss. For min del er det ikke at jeg har noe å skjule, men tilliten min til folk generelt er på null. Vi er også redde for å nyte livet. Vi vet ikke helt hvordan man gjør det. Så jeg og Guro har mange felles svakheter som det var lett å kjenne seg igjen i.

I hvert eneste kapittel begynner med et vers av noen utvalgte Bjørn Eidsvåk sanger (er ikke noen fan av ham, men tekstene passer jo godt til innholdene til kapitlene). Kapitlene er korte og lettleste. Det er også lett å leve seg inn i både Guros og situasjonen til de andre. Det eneste som er litt irriterende med skrivemåten i denne boka er at noen setninger blir gjentatte her og der og noen av samtalene blir for ensidige. Litt gjentagende og historien har lett for å peke til det forutsigbare. Det jeg også lurer på er hvor søskene til Guro er? Hun nevner vel at hun har tre eller fire søsken så vidt jeg husker, men hvor er de? Hvorfor hjelper ikke de henne? Ja, jeg vet at hun har holdt sykdommen skjult, men har de ikke kontakt med hverandre i det hele tatt? Ble kontakten brutt eller vokste de fra hverandre da det forferdelige skjedde i Guros fortid? Det store tapet for hele familien som forandret alt.

Stryk meg over håret er ikke en bok eller sjanger som jeg leser til vanlig, men den gir lys over et alvorlig og fortrengt tema som er viktig å ta opp. Selv om det er et dyster tema er boka også oppløftende og vakker på sin måte. Det er en godvond roman på mange måter om dere skjønner hva jeg mener. Stryk meg over håret vil garantert treffe det rette publikum. Fin og vemodig sommerlesing.

Likte bok 1 utrolig godt.. Du kan finne full anmeldelse på bloggen min :)
men må innrømme jeg ikke har fått lest fortsettelsene enda.. Men om du liker dystopi, vil du like den ;) vil jeg tro :P

kos deg med boka :)

Der forklarte du det mye bedre enn meg:) Kunne ikke ha forklart det bedre selv:)

Skjønner det. Jeg ønsker å lese mer enn det jeg har gjort i det siste selv om jeg leser litt hver dag. Skulle bare ønske jeg hadde energi nok til å lese bøkene mer sammenhengende. Ikke bare stykkevis og delt hvis du skjønner hva jeg mener?

Jeg har facebookprofil og er medlem på bokelskernes facebookside, men det er veldig sjeldent jeg svarer på spørsmålene deres/er med på diskusjon. Det har hendt få ganger at jeg har deltatt. Stort sett er jeg en snikleser for å se hva andre driver med i hverdagen og hva som skrives på forskjellige gruppesider, blant annet siden til bokelskere.no Men å oppdatere status selv på facebook har jeg så og si sluttet med. Gjør det bare en gang i året for å takke for bursdagshilsener:) Så er nok en passiv bruker både når det gjelder facebooksiden til bokelskere.no og facebook generelt.

Det er endelig helg igjen etter en slitsom uke og her sitter jeg og momser bringebær. Kjøpte selvfølgelig for jeg har dessverre ikke bringebærhage selv. Jeg leser fremdeles de samme bøkene som forrige helg. Lesingen har gått trått denne uka av diverse grunner. Det har både vært travelt og har hatt en del å tenke på. Så håper jeg tar opp lesingen igjen for fullt denne helga:) Liker ikke følelsen av å "stoppe opp" hvis du skjønner hva jeg mener?

Men kommer nok til å bli ferdig med Stryk meg over håret av Agnes L. Matre. Har omtrent 70 sider igjen og kommer sannsynligvis til å bli ferdig med den enten i kveld eller i løpet av morgendagen.

En vampyrs bekjennelser av Anne Rice blir jeg kanskje ferdig med i helga, eller i begynnelsen av neste uke hvis jeg skal være realistisk. Liker den godt så langt. Jeg er ikke noen fan av vampyrer generelt, men jeg liker de gammeldagse best (som i den boken) og jeg liker godt den verden Anne Rice tar meg inn i. Mystisk og fengende. En bok som man vil kose seg lenge med.

Ellers er det vått ute, typisk når det har vært stort sett oppholds resten av uka, så det blir nok innelesing istedet. Men det gjør meg ingenting:) Bøker kan jo leses overalt:)

God helg!:)

Den er ikke så verst, men kanskje ikke helt min type bok?:)

Dette vil jeg påstå er et viktig tilskudd til litteraturen om psykisk helse og mentalitet. Gjennom 11 små historier tar Cunningham opp ulike problemstillinger rundt det å leve med en psykisk lidelse i dagens samfunn, hvordan vi behandler hverandre. Om enn litt overfladisk og kjapt får vi et innblikk i både de mørkeste krokene av menneskesinnet, men også om håp og overlevelse. Cunninghams troverdighet som forteller underbygges ved at han også forteller sin egen historie på en åpen og fin måte. Jeg leser gjerne flere slike verk, som eventuelt kunne gått litt mer i dybden(uten å måtte ofre den enkle og forståelige tegne og fortellerstilen av den grunn).