Bokelskere.no

Blir man noen gang klok på seg selv, enten man er singel eller er i et forhold?

Kjæresteparet Sara og Eli bor i huset til Elis onkel. Onkelen hennes døde for ikke lenge siden og de har kjørt hele veien fra Oslo til Finnmark. Eli tar også over onkelens jobb (som fisker) mens de bor der og Sara blir for det meste gående "hjemme" helt alene. Stedet de bor på er en øde plass og det er ofte mørkt. Det hjelper ikke Sara stort som ofte har slitt med depresjoner. Hun bruker tiden på å stelle i huset, og ta bilder. Hun er opptatt av å dokumentere ting.

Sara og Eli er ganske like, men samtidig ikke. Sara er den sårbare og avhengig av andre. Familien hennes aksepterer ikke at hun er lesbisk og hun har også hatt en vanskelig oppvekst. Eli har også hatt en vanskelig oppvekst, men hun er tøffere og mer robust. Hun tåler en støyt. Mens de bor i huset til Elis onkel, merker de forandringer seg imellom, spesielt Sara. Hun føler en slags avsky for Eli selv om hun også savner henne dagen lang, men samtidig er hun usikker på om kjærligheten mellom dem er sterk nok. Dette oppholdet forandrer dem for mye eller gjør det det?

Boka er en tynn, liten "flis" på bare 183 sider, men på den korte tiden får vi et godt innblikk i hva slags karakterer Sara og Eli er. Hva som bor i dem og at de sliter med sine indre demoner på hver deres måte. Og hvordan de elsker hverandre og på en måte hater hverandre på samme tid, men samtidig savnet jeg noe mer. Det skjedde ikke noe særlig mye i boka. Noen spennende episoder var det, men i en bok på så få sider forventer man at disse spenningskurvene skal komme litt oftere, men det gjorde det ikke. Det ble for mye beskrivelser og lite handling, og jeg savnet også stemning. Jeg oppdaget at jeg kjedet meg ofte når jeg leste i boka og brukte litt tid på den selv om det var en tynn bok. Den bare fenget meg ikke noe særlig, ikke nok til å lese den ferdig på kort tid. Og jeg syntes også at både Sara og Eli var litt masete og sytete. Litt irriterende begge to så jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om dem.

Det blir aldri lyst her er en krypende roman om mørke tanker, mistillit, kjærlighet og ukjent terreng. Boka hadde et godt utgangspunkt og er godt skrevet, men handlingen gikk altfor tregt for min del. Jeg kunne ha sagt så mye mer om boka, men siden romanen er kort, blir dermed også anmeldelsen kort, for som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe.

Eg tenkte lenge, frå eg fekk vete om boka og fram til eg nå er ei ferd med å lese henne, at den norske tittelen er god - eller i alle fall den beste som kunne oppdrivast. Om diktet til Yeats, som tittelen er henta frå, er omsett til norsk, veit eg ikkje, Men nå ser eg at slutten av kap. 20 inneheld ein referanse til tittelen:

He has put a knife on the things that held us together and we have
fallen apart.

Korleis er dette gitt att i den norske omsettinga? Står det om mønster eller ting der? Eg er einig med deg, Rolf, i at "things" godt kan settast om med "ting". Eit interessant trekk ved engelsk er likevel at språket har så mange korte ord, ord på ein eller to stavingar: "Things fall a-part". Denne rytmen burde ha vore fanga opp i ei omsetting til norsk (slik Mønsteret rakner ikkje heilt gjer: "Møn-ste-ret rak-ner"; den norske tittelen har ei anna fordeling av trykksterke og trykklette stavingar). Hadde det gått an å snakke om "maskene" i staden for "mønsteret"? Men masker kunne vel feil assosiasjonar, dvs. til homonymet maske?

I alle fall: Referansen i sitatet til tittelen bør komme fram i omsettinga.

Da har jeg kanskje noe å glede meg til:)

Sånn har det alltid vært hos meg også. Jeg grøsser innvendig når jeg hører ordet kvinne. Jeg kan ikke noe for det. At jeg ikke liker feminister har med å gjøre med de feministene som har en trang til å preike om alt mulig og samtidig tror at de er noe. Det er feminister jeg ikke liker og som jeg kaller for feministmas. Er ikke for å fornærme noen eller noe, men man kan ikke like alt.

Rebecca er min førstegangslesing, men har hørt så mye om boka og filmen i så mange år at følte det var på tide å lese boka og eventuelt se filmen senere (den riktige rekkefølgen) og Kristina Ohlsson har jeg ikke lest noe av før, men alltid spennende å lese bøker av forfattere man ikke har lest noe av fra før, utfordre seg selv litt. Kjedelig å lese bare det man er vant til.

Vandrehistorier er som regel spennende, men dessverre ikke denne samlingen ...

Vandrehistorier er noe jeg har vært fascinert over i flere år, spesielt de grøssende vandrehistoriene. Vandrehistorier er kort fortalt en historie som blir fortalt muntlig og som skal visstnok være sann. Fortelleren påstår som oftest i begynnelsen at dette skjedde med en venn av en venn for å gjøre historien mer "troverdig". Jo mer gyseligere vandrehistorien er, jo større inntrykk gir den. Og det er om å gjøre vandrehistorien så interessant som mulig slik at det blir en "snakkis" av det.

Forfatter av denne samlingen med vandrehistorier er Jan Harold Brunvand. Han er født i Michigan, USA, og foreldrene hans er begge fra Norge. Brunvand er tidligere professor. Han underviste engelsk litteratur ved University of Utah og han er en kjent folklorist. Hele livet har han samlet på vandrehistorier fra folk han har møtt og av lesere som sender ham vandrehistorier de har hørt.

I denne boka har Brunvand samlet vandrehistorier fra forskjellige kategorier og noen av disse kategoriene er: forhastede konklusjoner, klassiske hundefortellinger, fortellinger fra trafikken, pinlige flauser, tilfeldige ulykker, syk humor, kriminelle historier og mange andre kategorier. Grunnen til at jeg ville ha denne boka var at jeg trodde og håpet at denne ville bestå av noen real, gyselige vandrehistorier (som er nesten på samme måte som korte, skumle historier), men de var det dessverre veldig lite av. Så boka ble dessverre ikke som forventet, for de fleste kategoriene i denne vandrehistoriesamlingen interesserte meg ikke noe særlig og under nesten hver vandrehistorie sto det noen avsnitt om faktakilder. Hvor vandrehistorien stammer fra, når de historiene først ble kjent osv ... Syns boka ble for faktabasert istedet for underholdende, og det var ikke så mange vandrehistorier av det grøssende og mørke slaget som jeg hadde håpet på. For å få det må jeg finne meg en annen utgave med vandrehistorier. Vandrehistorier er jo noe jeg har interessert meg for lenge, men håper å finne en god samling en dag med nesten bare skumle og gyselige varienter i. Hvis noen kan tipse meg en bok med gode og grøssende vandrehistorier, setter jeg pris på det. I denne boka ble det altfor mye variasjon og alt var bare ganske rotete oppsatt. Det hjalp heller ikke med illustrasjoner her og der. Det vekket ikke interessen min.

Det var heller ikke meningen å bruke fire måneder på å lese denne boka, men siden boka var skuffende, leste jeg i den av og på ved siden av andre bøker. Boka ble bare ikke som forventet og fortellermåten var mer oppramsende enn fortellende, og det skapte ingen spenning eller stemning for min del.

Too Good To Be True: The Colossal Book of Urban Legends ble ikke den boka jeg hadde forventet meg. Jeg hadde håpet på en samling av grøssende vandrehistorier, men istedet fikk jeg en samling av vandrehistorier fra forskjellige kategorier og det var ikke alle kategoriene som fenget like mye. Noen gode vandrehistorier var det, både kjente og ukjente, men dessverre var dette en bok som stort sett kjedet meg. Håper at den neste boka med vandrehistorier jeg kommer til å skaffe meg, blir mer underholdende enn denne.

Mine favorittvandrehistorier fra denne boka er: The baby-sitter and the man upstairs, The killer in the backseat, The choking doberman, The licked hand og The runaway patient. (Alle meget kjente og typiske vandrehistorier).

En bok som er vanskelig å sette ord på ...

Margaret Skjelbred er et kjent forfatternavn, men jeg har aldri lest noe av henne før. Hun har både skrevet romaner og lyrikk. Hvorfor jeg ikke har lest noe av henne før, vet ikke jeg, men man kan ikke få med seg alt.

Lyrikk/sonetter har aldri vært min sterke side. Da vi hadde om det da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap grøsset jeg alltid innvendig. Det var på en måte ikke min type lesestoff for å si det sånn, men jeg er heller ikke den som ikke prøver. Denne vesle boka Det lir mot kveld; Kristinas reise består av to sonettkranser. Sonettkrans består av femten sonetter. Den femtende sonetten (også kalt mestersonetten), består av førstelinjene fra de andre fjorten sonettene. Vet ikke om jeg forklarer dette på en forståelig måte for det er litt komplisert ...

Uansett, jeg har funnet ut at jeg som leser liker å lese veldig mye variert og leser det meste selv om jeg har mine favorittsjangre, men noen lyrikkmenneske kommer jeg nok aldri til å bli. Det er en fin sjanger for all del, men som jeg sier; jeg leser heller "hele" bøker eller noveller istedet. Ingen tvil om at denne samling av sonetter var både stemningsfull, lettlest og eventyrlig, men boka gir meg ingen videre lyst til å undersøke/analysere sonetter og lyrikk på et dypere nivå. Det har jeg ingen interesse eller lyst til.

Det er ingen tvil om at Margaret Skjelbred skriver godt og kan det å leke med ord. Hun må ha brukt mye tid på å finne de rette ordene for å finne den rette rytmen. Før begge sonettkransene skriver hun en historie om bakgrunnen til hver av sonettkransene for at vi skal få et større innblikk i det. Personlig liker jeg den første sonettkransen best. Den beskriver litt om årstidene og tiden på døgnet. Stemningen rundt oss sånn generelt. Den andre sonettkransen er om Prinsesse Kristina. Historien hennes brydde jeg meg egentlig ikke noe særlig om. Den var ikke like interessant for min del.

Det lir mot kveld; Kristinas reise er en kort bok som består bare av 55 sider, derfor blir dette også en meget kort anmeldelse fra min side. Anmeldelsen er også kort siden boka bare består av sonetter, og sonetter/lyrikk er ikke det jeg leser mest av og er egentlig en vanskelig sjanger å skrive om generelt. Det er en sjanger som er vanskelig å sette ord på. Så beklager at dette er kort skrevet, men det er vel best sånn. En sjarmerende liten bok dette, men siden dette ikke er helt min sjanger, blir boka dessverre fort glemt.

Jeg har ikke lest Rebecca før, men har hatt lyst til det i mange år, og følte av en eller annen merkelig grunn at nå var det på tide å gjøre noe med det. Leser altfor lite klassikere og grøss, psykologiske thrillere er mine sjangre. Håper du liker boka like godt som første gang du leste den:)

Åttende mars har ikke jeg heller aldri brydd meg om. Foretrekker å bli kalt jente fremfor kvinne og feminister kommer jeg aldri til å like, så håper jeg ikke fornærmer noen, haha. Men syns alt det feministsnakket bare er masete. Så det er en dag jeg bare ignorerer, som mange andre dager:)

I dag skal jeg begynne på en ny stuelektyre som er: Sju dager i september av Jørgen Gunnerud og nattlektyren er Rebecca av Daphne Du Maurier. Har alltid hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg selvfølgelig lese boka først og nå er det lenge siden jeg har lest en grøsser, psykologsk thriller (mine favorittsjangre) og følte det var på tide. Ved siden av leser jeg fremdeles i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Det går fortsatt litt trått med den, men det får bare ta den tiden det tar for jeg avbryter ikke bøker.

Hvis jeg blir ferdig med en av bøkene skal jeg begynne på Glassbarna av Kristina Ohlsson.

Som før er VM forbudt i dette området. Er jo totalt allergisk mot sport (bortsett fra sjakk). Kommer til å ha tv'n på i bakgrunnen som alltid, det er bare synd det er stort sett repriser på nesten alt når det er helg. Men heldigvis har jeg lesestoff og jeg får finne på andre ting når kjedsomheten blir for stor selv om jeg ikke har mange hobbyer.

God helg.

Bra at du fikk en annen opplevelse enn det jeg fikk. Jeg likte hverken fortellermåten eller historien så denne boka ga meg "ingenting". Var bare lettet over å bli ferdig med den:)

Etter nå å ha lese fyrste delen ferdig er eg klar for å møte det som eg reknar med er vendepunktet for "mønsteret", eller dei "things", for å halde meg til tittelen, som begynner å rakne. Eg er imponert over to forhold: Det eine er at forfattaren så klart viser oss eit levande stammesamfunn (men med ein del undergangsmotiv) med alle dei sidene som det sikkert kunne ha, så levande samansett, på godt og vondt - og altså ikkje noko paradis som ventar på den kvite, kristne slangen. Slikt blir det god litteratur av! Det andre som eg er imponert over, er kor grundig medlesarar har sett seg inn i sider ved den stammekulturen som vi møter og såleis utvider den konstekstuelle horisonten vår for det dramaet som nå skal utspele seg. Så nå går eg laus på del to.

Skjønner hva du mener:) Vet ikke om jeg skal skaffe boka eller ikke, men foreløpig frister det ikke. Kanskje en senere anledning, men akkurat nå er det andre bøker som frister mer. Takk for din mening av boka:)

Har lest om flere bloggere som har falt pladask for den.
Selv har jeg ikke lest den eller om jeg vil det. Når du sier den er forutsigbar er det ikke spesielt fristende:) Liker ikke forutsigbare bøker, men dem er det dessverre mange av.

Har litt lyst til å lese denne, men er alltid usikker på bøker som er "overhyped" for har stort sett vært veldig uenig med andre lesere om "overhyped" bøker.

Jeg liker å veklse litt på, klarer aldri å forholde meg til bare en bok:)

Bra du fikk sansen for Du forsvinner, og håper du får til noen ord om boka (ingen stress, altså) for å vite hva du mener om den:) Jeg likte den mye bedre enn forventet.