Bokelskere.no

VI.12.III Medisinsk sakkyndighet og et pund nøtter

Dokter Herzenstube er med blant dei medisinsk sakkyndige, og forteljaren meiner han var «Herrnhuter» eller «mährisk broder». Det er ikkje ukjent i norsk rettshistorie at medisinsk sakkyndige er ueinige.

Herzenstube legg ut om tiltaltes mentale tilstand. Og pundet med nøtter? Eg veit ikkje. Historia understrekar «Gott der Vater, Gott der Sohn und Gott der heilige Geist», som jo står sentralt i romanen. Vi får sjå. Dostojevskij har nok ei meining med dette kapittelet òg.

En bok med åtte spøkelseshistorier, men ikke en eneste av dem skremmer eller engasjerer.

Hva som er så fascinerende med horror har jeg ikke svaret på, men noe er det. Selv om det er min favorittsjanger både innen litteratur og film, så betyr det ikke at jeg liker alt fra den sjangeren. Jeg liker historier fra hjemsøkte hus og steder, og jeg er også svak for spøkelseshistorier/skrekkhistorier og vandrehistorier.

Omslaget er bedre enn selve innholdet
Med dette omslaget håpet jeg at boka ville inneholde historier som ville skremme meg og få meg til å gå til sengs med lysene på, men jeg er hverken mørkredd eller husredd, så det skal dessverre mye til for å skremme meg. Å bli skremt av og til er skikkelig gøy, en barnslig fryd når man føler at man kanskje må se en gang over skuldra. Men nå er det flere år siden jeg har blitt skremt av noe som helst, og det er et savn. Så jeg ble dessverre ikke skremt av denne boka heller. Jeg snarere kjedet jeg meg nesten i hjel av å lese den. Kanskje stygt å si. Det er uansett den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med. Boka var dørgende kjedelig, rett og slett.

Interessant konsept, men kjipt utført
Forfatteren av denne boka, Lecy McKenzie Pritchett er datter av en sigøyner. Hennes mor har reist mye og fått høre mye rart i sene kvelder rundt leirbålet. Noen av disse historiene har hun med årene delt med datteren, Lecy og som Lecy vil dele med oss lesere. Ingen dum idé i grunn, men dessverre er ikke alle gode historiefortellere. Måten forfatteren velger å skrive historiene på blir veldig flatt og tamt, og det føles mer oppramsende enn fortellende. Det blir ingen stemning ut av det. Nesten hver historie avsluttes også med en slags moralpreik, og det ødelegger i hvert fall skremselsfaktoren og alt som heter atmosfære. Skjønner at forfatteren vil bidra med noe godt ut av disse historiene, men føler ikke at det har noe for seg og det blir noe malplasert i en slik setting. Det får et anstrengt drag over seg og da blir ikke historiene like underholdende eller skremmende som man kanskje så for seg på forhånd. Det var noe skuffende.

Ghost Stories My MotherTold Me hadde et godt utgangspunkt og klarte ikke helt å innfri forventningene. Historiene var hverken skremmende eller påvirket på noen måte, og en ting til som også ødela en god del var alle korrekturfeilene. Jeg har skrevet mye feil oppgjennom årene jeg også, noen feil her og der som det kan skje med oss fleste, men her er det snakk om flust av feil. Jeg liker ikke å være streng på skrivefeil og prøver å overse det, men her var det for mange og jeg reagerer også med tanke på at dette er en nyversjon og det er fremdeles mange skrivefeil. Da er det vanskelig å ta en bok så høytidelig. Som sagt, det er ikke bare det som trekker ned for min del. Hovedgreia er at ikke alle er gode historiefortellere. Det har mye å si. En ting til jeg vil nevne til slutt er at man trenger ikke å skrive The End på slutten av hver novelle. Det er lett å skjønne når en novelle tar slutt så trenger ikke å gi oss det med teskje.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva gjør man ikke for å redde sitt eget skinn?

Jeg har lest to bøker av Frobenius tidligere:
Jeg skal vise dere frykten leste jeg i 2009, og Mørke grener leste jeg i 2014. Jeg liker at han skriver mørk litteratur, på kanten til grøss, men denne novellesamlingen er ikke akkuat grøss. Det er mer snakk om mørk litteratur med psykologiske elementer. Av bøkene jeg har lest så langt av ham må jeg si at jeg liker Jeg skal vise dere frykten best fordi den var spennende og hadde ordentlig god driv, og håper han kommer tilbake på det nivået igjen fordi Alle mine demoner ble litt lunken i forhold til den.

Novellene er ikke mørke nok
Alle mine demoner har fått mye skryt, og det skjønner jeg godt. Det er gode noveller, men de var ikke så gufne og creepy som jeg hadde håpet de ville være. De har ikke nok undertoner og det er heller ikke nervepirrende lesing. Jeg er ikke glad i noveller generelt, men leser det av forfattere jeg liker og når det er fra horrorsjangeren. Da har jeg virkelig ikke noe i mot det. Som regel foretrekker jeg "hele" bøker. I og med at dette var en novellesamling, trakk det ikke ned av den grunn, men jeg forventet mer trøkk, litt i samme stil som i Jeg skal vise dere frykten, for den boka hadde atmosfære, en god historie og man leste i lange økter fordi det var en type bok der man måtte finne ut hva som ville skje. Jeg følte ikke den samme gnisten med Alle mine demoner. Jeg påstår ikke at boka er dårlig, tvert i mot. Den inneholder noen gode og tankefulle historier.

Harde bud
Det jeg la merke til er at novellene har noen faktorer til felles og det er blant annet å ta vare på fasaden og bevare sitt eget skinn til enhver pris. Man skal være bra i alt og ha rett i alt, og helst være best. Noen gjør hva som helst for å oppnå det, koste hva det koste vil.

Novellesamlingen Alle mine demoner har et godt utgangspunkt og leker med det mørke i menneskets natur. Selv om denne boka ikke nådde helt opp for min del, vil jeg gjerne lese mer av Frobenius og jeg håper han en dag kommer med en skikkelig horrorbok. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

VI.12.II Farlige vitner

Eigentleg er det lite konkret å melde frå desse vitneavhøyra. Vi blir minna om at heile handlinga strekker seg over nokre få dagar, for sjølv om det verkar som vi ikkje har møtt Rakitin på år og dag, er det faktisk ikkje lenge sidan denne seminaristen og huslæraren (hos fengselsinspektøren) var ein høgst aktiv person. Nå får han spørsmålet «[E]r ikke De den samme herr Rakitin som har skrevet en brosjyre under tittelen 'Den i Gud hensovnede starets Sosimas liv og levnet'?». Dermed kom også staretsen inn att på sena; rettssaka kan vel nesten tolkast som eit oppgjer om Guds eksistens.

Forteljaren skriv ein interessant parentes om at han får vite at Grusjenkas etternamn kan vere Svetlova, for det visste han ikkje. Forteljarens rolle er ein studie verd i seg sjølv.

Trådar blir trekte til det vi med erfaring frå norsk rettshistorie kan kalle pengeviset – og til vesle Iljusja, som ligg for døden. Dostojevskij slepp ikkje taket i personane sine.

VI.12.I En skjebnesvanger dag

Forteljaren trer tydelegare fram her når vi få vite om rettssaka mot Dmitrij Karamasov. Det er auga hans vi opplever rettssaka gjennom, og han tek sine atterhald når det gjeld objektiv skildring. Og interessa for saka var tydelegvis stor; dei fleste damene «var så ivrige at de hadde glemt å pynte seg». Rivalinnene Katerina Ivanovna og Grusjenka er blant dei store trekkplastera, ved sida av spenninga mellom juristane: forsvarar Fetjukovitsj og statsadvokat Ipolit Kirillovitsj. Salen er stappfull. Hadde eg ikkje visst betre, hadde eg trudd at forteljaren viste til ei pågåande rettssak her i landet.

Dette kapittelet ser ut til å tene som innleiing til rettsforhandlingane; det viser atmosfæren som forhandlingane vil finne stad i. Hovudpersonen, Mitja, erklærer seg skyldig i «drukkensskap og utsvevelser», «i dovenskap og fråtseri», men ikkje i at faren døydde.