Bokelskere.no

Og i original.

Man kan ikke bare drømme bort livet?

Et trygt liv eller la seg rive med av drømmene sine?
John har kanskje ikke valgt det letteste livet. Han er i slutten av tjueårene, og har ennå ikke noe fast i livet. Ingen fast bosted, ingen fast jobb og ikke noen kjæreste. Han har kun en drøm og det er å gi ut en roman. Men veien dit er alt annet enn lett, spesielt siden han ikke har mange rundt seg som har troen på ham, ikke en gang hans egen mor. Mens han drømmer om en dag å utgi en roman, søker han etter en jobb og kommer tilfeldigvis over en annonse om en renoveringsjobb. Han velger å ta den sjansen. Handlingen foregår samme periode som da Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister, og Samantha Fox var en populær hjerteknuser, nemlig på midten av 80-tallet.

Dette er kanskje ikke min type sjanger, men jeg som leser mye horror og thrillere, som leser mye mørkt og dystert generelt, må ha litt lett underholdning innimellom. Det fikk jeg her. Dette er en bok om en mann som prøver å finne seg selv og som følger drømmene sine fremfor å ta fornuftige valg. Boka inneholder også hemmeligheter, intriger, og masse følelser. De to siste er ikke helt for meg, men noe må man jo finne seg i når det gjelder slike bøker. Det blir som å se en såpeserie, som jeg også følger med på, blant annet Home & Away og I gode og onde dager. Denne boka kan minne litt om det, men bare fra en annen tid.

Å finne seg selv
Det mest intressante med hele boka er hovedpersonen John. Han er det lett å relatere seg til med tanke på at det ikke alltid er like lett å finne ut hva man skal med livet. Finne det som er rett for seg selv, spesielt når det gjelder ting som utdanning og jobbvalg. Noen er mer selvbevisste på akkurat det enn andre. Det er så forskjellig fra person til person. Det som er rett for andre trenger ikke å være det rette for deg. Så det å finne sin plass i livet er ikke det letteste, noe John er et godt eksempel på. Likte også godt hans eventyrlystne side, og at han samtidig har guts til å satse på det han virkelig har lidenskap for. Han går egne veier.

Selv om jeg også likte noen av de andre karakterene godt, er det ikke alltid nok. Det var selve handlingen jeg fikk problemer med. Det blir altfor forutsigbart og man skjønner fort hvor det bærer hen kort tid etter man har begynt å lese. Det blir hverken spennende og overraskelsesmomentene er og blir fraværende. Så det blir veldig monoton lesing undervei, noe som er litt trauring. Jeg krever ikke spenningsbøker med den ene spenningskurven etter den andre. Av og til er det godt med rolige og avslappende bøker også, men ikke at det står helt bomstille. Det hadde vært fint med en mellomting. Men det som var den store nedturen er som nevnt tidligere, ingen overraskelser. Det går bare en vei. Det er ingen utvikling eller noe. Jöns Hellsing har skrevet en fin og lett underholdende roman, men opplevelsen av den blir for passiv og lite medrivende, dessverre. Godt utvalg av miljø som er svært idyllisk, og interessante karakterer, men det er ikke bestandig det holder. Det var som sagt selve historien som ble problemet her. Den fenget ikke noe særlig.

Hendig mann søkes er første bok i Hope Island trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enda finare i original!

En klassereunion arrangeres og det tar en drastisk utvikling.

Mange har sikkert vært på klassereunion, og har kanskje kjent til samme spenningen, nysgjerrigheten og forventningene som de i Velkommen hjem gjør. Se hvordan noen har endret seg og noen alltid forblir den samme. Velkommen hjem er om et klassereunion som samles i en hytte i skogen, og denne klassen består av mange mennesketyper. Noen har store forventninger til festen, andre er der for å bevise noe, vise hva de har oppnådd i livet, mens andre tar det som det kommer. Gamle følelser blusser opp, både på godt og vondt, og denne kvelden tar mange spesielle vendinger. Savner man noen gang tiden da man var ung eller er livet enklere som voksen? Det store temaet for festen er spøkelsesvandring i skogen, og stemningen forandres helt da en av dem blir funnet død ... Ting blir heller ikke lettere da en annen person fra klassen blir funnet død en annen dag på et annet sted. Er det noen som bærer på gammel nag, eller er hva er det som egentlig foregår, og er de andre i fare også?

Noe oppbrukt, men det funker
Ninni Schulman er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere, men jeg fikk veldig lyst til å lese Velkommen hjem da det virket som en litt annerledes krim. Dette er en krimroman med en grøssende effekt. Man lurer på om det er noen andre eller noe annet i skogen med dem, eller om en av dem har møtt opp med dårlig hensikt. At en slik setting er plassert i en hytte i skogen, er kanskje litt klisjéaktig, men når det gjelder en slik handling, er det nesten unngåelig. Selv om det er noe klisjéaktig, så bidrar det likevel til god, gammeldags mystikk. Man tenker jo alltid det verste når man er langt ute i skogen eller i ødemarken. For da er man sårbare på mange måter, og alt kan skje. Man har da mindre kontroll på stort sett alt.

Spennende persongalleri
Men det var ikke bare handlingen som var selve drivet og som bidro til nysgjerrigheten, men det var også persongalleriet som besto av forskjellige mennesketyper. Vi får et lite innblikk i alle, og de var svært interessante å lese om, på hver deres måte. Man får kjenne på noens popularitet og andres misnøye. Forfatteren gjør gode karakterbeskrivelser. Det er i hvert fall sikkert. Kapitlene er korte og effektive, så det er lett å bli revet med. Det som trekker litt ned er når man har lest mye krim og ikke minst grøss fra før, føler man ikke at forfatteren bidrar til noe nytt. Det er ikke noe som sjokkerer, eller overrasker og man sitter heller ikke igjen med et spesielt inntrykk.

Velkommen hjem er femte bok av Ninni Schulman om journalisten Magdalena Hansson, og selv om det ikke ble noen favoritt, hadde den sine spennende øyeblikk, og den er verdt å sjekke ut. Hadde sansen for at hun skriver veldig realistisk og det gir mersmak på de tidligere bøkene hennes Fikk også sansen for Magdalena Hansson. Så godt å vite at jeg allerede har et leseprosjekt for neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dei fyrste sidene av forteljinga inneheld mykje interessant stoff. Ikkje så rart; vi er jo «nel quartiere di San Lorenzo», med all si historie. Og forteljaren opptrer som ein kronikør, slik den fyrste delen av boka, den med oversynet over den politiske og økonomiske utviklinga, legg opp til. Av og til blir brottstykke av lyriske tekster siterte; eg har ikkje klart å finne ut kvar dei stammar frå, om dei er henta frå verk i italiensk litteratur. Men det mest interessante for meg er at det som står om jødane, trekker trådar til ein av favorittfilmane mine, La vita è bella, av og med Roberto Benigni. Jo, boka er verd ein gjenvisitt!

Som regel tror man at en forfatter er ferdig med en serie, men ikke alltid ...

Separasjonsangst?
Stephen King er kjent for å skrive mye, og publisere svære bøker. Det er sjeldent han skriver små bøker, men det hender seg en gang i blant.The Wind Through the Keyhole er en av de korteste bøkene hans på 333 sider. I over lengre periode skrev han The Dark Tower serien som egentlig besto av sju bøker, men åtte år senere kom han med en ny The Dark Tower bok. Han var ikke helt ferdig med serien likevel.

Et gjensyn med Roland er heller ikke til å forakte siden han er en veldig kul og mystisk karakter, så det var et hyggelig gjensyn med ham.The Wind Through the Keyhole kan leses som enkeltstående, og erfarne The Dark Tower lesere, som gjerne leser serien opptil flere ganger leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene:Wizard and Glass og Wolves of the Calla.The Wind Through the Keyhole kan fint leses som enkeltstående uten at ting blir forvirrende, og den kan også være med på å øke lysten til å lese hele serien etterpå, eller lese den mellom bok fire og fem hvis du ønsker det.

I The Wind Through the Keyhole er Roland og hans ka - tet (følgesgjengen hans), på vei fra Emerald city og en storm er i ferd med å komme. Det er best å søke ly, være forberedt. I mellomtiden, mens de er i sikkerhet og for å kvele tiden, forteller Roland historier fra hans fortid.

Stephen King begynte å skrive The Dark Tower da han var 19 år og den første The Dark Tower boka, The Gunslinger ble utgitt i 1982, og han ser på The Dark Tower serien som hans livsverk, noe som er forståelig. Han har brukt ufattelig mye tid, energi og krefter på denne serien. Å gi ut den aller siste boka i serien må ha vært spesielt. Imponerende at han begynte å skrive på en så stor serie i så ung alder. Allerde da hadde han funnet sitt kall.

Jeg begynte å lese The Dark Tower serien i juli i fjor og det tok meg over ett år å fullføre hele serien, og det var jammen meg verdt det. Liker godt at King blander sammen mange sjangre inn i hverandre. Mye uvesentlige ting skjer hele tiden, man vet aldri hva man får, persongalleriet er til å bli glad i, og måten han skriver serien på og andre bøker også, er veldig visuelt. Man skjønner aldri helt hvor han får inspirasjon fra, og om han i det hele tatt opplever skrivesperre. Ofte kunne jeg ha tenkt meg å ha vært en flue på kontorveggen hans bare for å få et innblikk til hvordan han jobber. Om han smiler djevelsk til seg selv mens han skriver eller om han bare er i en helt nøytral skrivemodus. Det tror jeg har vært veldig spennende å se. Man blir så nysgjerrig på ham, både som person og forfatter. Har også stor sans for sarkasmen hans som både dukker ofte opp i bøkene og i intervjuer, og spesielt på Twitter. Han virker både morsom og sær, ikke som en type som skriver skumle og bisarre bøker.

Nødvendig med en Dark Tower bok til etter åtte år?
Personlig har jeg et større forhold til de enkeltestående horrorbøkene av Stephen King enn The Dark Tower, for horrorbøkene hans har jeg vokst opp med siden ungdomskolen. Derfor er jeg mer knyttet til dem enn selve The Dark Tower serien, men bevare meg vel. The Dark Tower serien fortjener all den rosen den får, og jeg skjønner godt hvorfor den har så stor fanskare.The Dark Tower serien er underlig og består av flere lag som fører til ulike retninger hele tiden. Det er det som er så spesielt. The Dark Tower er en solid og sterk serie, og de bøkene jeg liker minst er Song of Susannah og The Wind Through the Keyhole, men alt i alt gir jeg serien sammenlagt en meget sterk femmer. Det er en magisk serie med mye action. Selv om det var et gledelig gjensyn med Roland igjen, synes jeg at denne boka var en smule unødvendig, for jeg synes at The Dark Tower var bra nok som det var. Jeg er også en person som liker å huske på ting som det var, og følte meg på en måte ferdig med serien da jeg skulle begynne å lese The Wind Through the Keyhole. Så det var nok en av grunnene til at boka ikke nådde meg helt. Jeg er heller ikke helt fan av en historie i en historie konseptet, hverken i bøker eller på film. Det kommer litt an på hva det dreier seg om. Noen ganger fungerer det, andre ikke.

Uansett, småspennende å lese om Rolands fortid og få enda et større innblikk i livet hans for han er en svært mystisk karakter, og det var spesielt spennende å lese om shape shifter. Fascinerende karakter i denne handlingen. Det ga meg litt X-Files vibber. Ellers var det ikke mye som engasjerte. Den var ikke så unik som mange av de andre bøkene i serien. Men den kan kanskje vekke interessen hos nye The Dark Tower lesere. Selv om The Wind Through the Keyhole ikke traff meg, var det mye annet i The Dark Tower serien som gjorde det, og det er sammenlagt en serie som er detaljrik og fascinerende å få med seg! Det er en verden som er vanskelig å sammenligne med noe annet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nesten litt Farmenaktig, bare uten tvekamp.

Hovedpersonen kveles av sitt eget liv
Caitlin har fått nok av barndomshjemmet sitt, og hun drar hele veien fra London til New York. Moren hennes døde for litt siden, og faren hennes drukner i alkohol. Etter en krangel med faren, bestemmer hun seg for å endre kurs i livet selv uten mål og mening, og se hvor det tar henne. Hun ender opp i storbyen New York hvor hun ikke kjenner noen. Ved en tilfeldighet møter hun Jake. Han er et sjarmtroll og hun klarer ikke å la være å tenke på ham. De møtes flere ganger og blir raskt betatt av hverandre. Etter å ha kjent hverandre en kort stund, tilbyr Jake henne å være med ham til et hus ved et innsjø utenfor New York for å møte familien hans. De må regne med en to timers lang kjøretur og han frister henne med at det er et sted hvor hun kommer til å finne ro. Hun gleder seg til et hyggelig og avslappende opphold. Da de ankommer det rolige stedet utenfor New York oppdager Caitlin fort at Jake ikke har vært helt ærlig mot henne. Hans familie er ikke mor og far, men en annen type familie, som ligner mer på en sekt. Denne sekten fokuserer på terapisamtaler, både gruppevis og enkeltvis. De legger også vekt på sunt kosthold, aktivitet og finne seg selv uten all støyen fra verden utenfor. Kommer Caitlin til å bli værende og utforske hva denne gruppen av mennesker er, eller kommer hun til å dra så fort som mulig?

Det var mange grunner til at denne boka interesserte meg. For det første hadde jeg ikke hørt om den tidligere, og ofte er det befriende å lese noe ikke alle andre leser. Jeg har ikke noe i mot det, men litt godt å lese andre bøker også innimellom. For det andre var det noe med konseptet som var fascinerende og bokomslaget likeså. Av og til tar jo nysgjerrigheten helt overhånd. Boka hadde et godt utgangspunkt og en god start, og Caitlin i seg selv er småinteressant. Hvorfor flykter hun fra livet sitt, og vil hun noen gang finne ro? Mange spørsmål dukker opp.

Noen ganger vil ikke bøker føre oss dit vi vil. Jeg lærte for mange år siden at forventninger skal man ikke ha når det gjelder bøker og filmer. Når man ikke har forventinger, er det mindre sjanse for å bli skuffet. Man er da mer forberedt. Begynnelsen av boka holder på interessen. Man blir nysgjerrig på denne Caitlin. Får man vite alt om henne, eller er det noe hun holder tilbake? Føler hun et savn eller et tomrom som hun prøver å fylle opp? Eller er det noe mer?

Ikke sterk nok fortellerstemme
Det som er så synd er at ideén er god, og konseptet er veldig interessant, men fortellerstemmen passer ikke inn. og det er litt smårart. Fortellerstemmen blir for anonym og forsvinner vekk fra settingen og atmosfæren. Det føles ut som om alle faktorene blir dratt fra hverandre istedet for at det blir en helhet av det. Personen som var mest fascinerende å lese om var Don som har terapisamtaler med alle, og som er leder for dem. Man vil bare vite mer om ham, og finne ut hva slags hensikt han har med dette opplegget.

Somt nevnt tidligere hadde jeg ikke så mye forventninger til The Room by the Lake siden jeg ikke hadde hørt så mye om den. Det var et tilfeldig kjøp jeg gjorde, noe jeg ofte gjør. Boka er ikke dårlig. Den hadde noen interessante partier, man er nysgjerrig på Caitlin, men samtidig får man ikke helt tak på henne. En ting som irriterte meg og som jeg følte ødela litt var instalove. Når hovedpersonen treffer noen og forelsker seg med en gang, og de etablerer et forhold. De hopper da fort over vennskapsbiten. Har lest mange bøker da det oppstår instalove og ofte virker det svært utroverdig. Alt i alt, en interessant og lettlest thriller, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg les opp att ei utgåve eg kjøpte i Roma i 2002; eg skulle som vanleg ha dagens utgåve av La Repubblica, og den gongen var det ein kiosk midt på Piazza della Rotonda. Eit reklameskilt sa at dersom ein kjøpte dagens La Repubblica, ville ein, ved å betale eit par euro ekstra, få La Storia i serien «La Biblioteca di Repubblica» på kjøpet.

Som lese, så kjøpt.

Romanen kom i 1974, da den kalde krigen begynte å gå mot slutten. Handlinga er eit «innsmett» i historia, mellom på den eine sida «l'inizio del secolo atomico» og ut 1940, og, på den andre sida, frå 1948 til militærkuppet i Hellas i 1967. Også sitat frå kjende litterære verk er med på å ramme inn både krønika og handlinga:

Aller fyrst møter vi eit sitat frå ein overlevande frå bombeangrepet mot Hiroshima, den mest katastrofale følgja av atomalderen:

Non c'è parola, in nessun linguaggio umano, capace di consolare le
cavie che non sanno il perché della loro morte

.
Under står eit sitat frå Luk 10,21:

[I same stunda jubla han i Den heilage ande og sa: «Eg lovar deg, Far, Herre over himmel og jord, fordi] du har løynt dette for vise og forstandige, men openberra det for umyndige små. [Ja, Far,] for dette var din gode vilje.

Den nye norske versjonen (2011) er ikkje heilt i samsvar med den italienske Bibelen som låg til grunn for Morante sitt arbeid; her står

... perchè così a te piacque

I 1938-utgåva las nordmenn «for soleis tykte du det best», og da nærmar vi oss (gresken – «ὅτι οὕτωςεὐδοκία ἐγένετο ἔμπροσθέν σου» – kan vi omsette på mange måtar). Uansett viser dette, saman med epitafet på neste side, kva klasseperspektiv Morante har for skrivinga si: Ho siterer, går det fram av notane heilt til slutt, frå eit dikt av César Vallejo, i original, på spansk –

Por el analfabeto a quien escribo.

Dette er henta frå diktet «Himno a los voluntarios de la República». Tilfeldigvis las eg tidlegare i år Pablo Nerudas Canto general: den chilenske diktaren skriv – i «La gran alegría» – nesten det same som kollegaen frå Perú:

Escribo para el pueblo, aunque no pueda leer mi poesía con sus ojos rurales.

Altså: Det er dei nedste i samfunnet, dei fornedra og krenka, for å seie det med Dostojevskij, som dei skriv om og for, noko som blir dobbelt understreka ved at mottakarane ikkje kan lese. Eit paradoks? Nei, ikkje i eit historisk framtidsperspektiv …

Endeleg kjem eit sitat frå Lettere Siberiane;

«le novità del gran mondo»

når ikkje fram, ikkje til Sibir, ikkje til dei som skapar Historia. Kva dette Lettere Siberiane er for slags verk, veit eg ikkje, kanskje ei samling brev frå (tyske?) fangar i Sibir?

Etter at Morante med stikkord har presentert den fyrste delen av 1900-talet med opprusting, verdskrigar, Oktoberrevolusjonen, stalinisme, fascisme, borgarkrig og det eine med det andre, kan vi lese om kva som skjedde ein januardag i 1941, som kap. I opnar med:

Un giorno di gennaio dell'anno 1941, …

Tåler man isolasjon over lengre tid?

En ung forsker, som man aldri får vite navnet på, er på feltarbeid. Denne unge kvinnen er biolog og er på oppdrag for å kunne fullføre doktorgraden. Mens hun jobber venter hun et besøk. Mens hun venter på at hennes kjære Jo skal komme, får vi et innblikk i hennes fortid og nåtid. Hun omtaler eksmannen som S. Deres ekteskap har vært svært turbulent, og S vet hvordan man utnytter makt og omsorg. Under sitt forskningsopphold ved et fuglefjell i nord, får hun rikelig tid til å filosofere om alt og ingenting. Hun får ikke bare erfare hvor værhardt stedet er, men hun får også utfordret seg selv når det gjelder isolasjon, hvordan det er å leve avskåret fra resten av omverdenen. Hun skyper litt med Jo når værforholdene tillater det, og noen ganger kommer det en båt med forsyninger til henne. Men er hun sterk nok til å klare denne krevende jobben alene, eller vil savnet etter folk bli for stor?

En indre og utvendig kamp
Dette er Gabrielsens femte roman, men den første jeg har lest av henne, og den ga et meget godt førsteinntrykk. Man får straks en ekkel og ubehagelig følelse helt fra begynnelsen, og man bare venter på at noe fryktelig skal skje, eller at noe skal eksplodere. Kvinnen i boka utgir seg for å være tøff og hardbarket, men inne i henne er det mye som romsterer. Hun har sine indre demoner, lengsler, pågangsmot og frykt, og disse faktorene blander seg ofte med hverandre. Hun er sterk og modig i det ene øyblikket og i det andre føler hun seg litt mindre og kanskje litt småredd. Men hun prøver å være sterk i enhver situasjon, uansett hvor krevende det kan være. Det virker som hun vil bevise mye for både seg selv og andre.

Ankomst består av hovedpersonens nåtid, og en kjent lokalhistorie som skjedde for mange år siden. Om Borghild og Olaf Berthelsen og deres barn, som opplever en stor tragedie som de bearbeider på hver deres måte. Hvordan de prøver å leve sammen, men likevel har denne store avstanden, hvor den ene voksne anklager den andre, og den andre som håper at tilværelsen vil gå tilbake til det normale igjen. Hovedpersonen føler seg fascinert over denne lokalhistorien. Hvorfor?

Vanskelig å forstå seg på hovedpersonen
Det eneste jeg "irriterte" meg over angående Ankomst var hovedpersonens seksuelle frustrasjon og at det var noen seksuelle partier her og der, men heldigvis ikke noe overdrevent. Det er ikke flaut å lese om det eller noe, men det virket litt utroverdig og en smule desperat. Vet at det er var en mening med denne desperasjonen, og at det var en av hennes lengsler i denne isolasjonen, men følte likevel at det ikke passet inn i settingen. Det ble litt malplassert. Det er bare det jeg mener. Det er også litt vanskelig å få tak på personen, om hva slags person hun er fordi hun er litt overalt. Opp og ned, usikker og modig. Hun er litt av alt. Skjønner godt hvorfor med alt hun har gjennomgått, men ble ikke godt nok kjent med henne. Hun blir noe diffus oppi det hele.

Dette er en roman som er i grenseland til å være en psykologisk thriller og det funker! Litt langsom i begynnelsen, men så tar det seg virkelig opp. Denne lille romanen byr på både spenning, intensitet og en dysterhet som man blir veldig nysgjerrig på. Man lurer på hvorfor hun egentlig er der ute. Er det virkelig på grunn av feltarbeidet, eller er det noe annet? Beskrivelsene, spesielt værbeskrivelsene er så gode at det kalde været i boka når leseren. Brrrr!

Fra min blogg: I Bokhylla

Inspirert av The Bachelor?

Realitysuksess
Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for realityprogrammene The Bachelor, The Bachelorette og Bachelor in Paradise. Det er realityprogrammer jeg har sett på helt siden begynnelsen og det er lenge. Jeg har også sett den australske, svenske og norske varianten avThe Bachelor, men det er amerikanerne som kan det best, synes jeg. Konseptet til disse programmene er litt på trynet, men vanvittig underholdende. Stadig dukker det opp karakterer man ikke glemmer med det første, og det blir mer og mer dramatisk for hver sesong som går.

Grunnen til at jeg nevner dette er at The Selection er litt av det samme. Bare denne gang er det en ekte prins istedet for en "vanlig" ungkar som skal velge seg en livspartner som forhåpentligvis ender opp som hans kone. America Singer (hun heter virkelig det...), er en av de som får invitasjon til å delta siden hun er 16 år. Hun har ikke lyst siden hun er i et hemmelig forhold med Aspen, av den grunn vil hun ikke forlate ham eller familien. Men siden hun kommer fra et fattig hjem i Illéa, og har en mor som stadig maser på henne om å dra for å få bedre muligheter i livet, føler hun at hun ikke har et annet valg enn å delta. I Illéa er det sånn at man deles opp i nivåer fra en til åtte. De som tilhører nivå en er de rike, vellykkede og som har et bra liv, mens de som går lenger opp i skalaen er de som sliter mer både økonomisk, tilgang til ting og får ikke de samme valgmulighetene. America og foreldrene hennes tilhører nivå fem. De er ikke de som strever mest, men de får likevel føle på det. Etter å ha sendt inn skjemaet for familiens skyld, blir America kjempeskuffet da hun blir en av de 35 utvalgte til å konkurrere om Prins Maxons hjerte. Hun og de andre jentene skal bo på slottet Hun gjør det mest for familien sin skyld istedet for hennes egen del. Kommer oppholdet hennes til å bli bedre enn forventet og hun vil etter hvert akseptere det som skjer, eller kommer hun til å trekke seg fra alt?

Forutsigbart og tynt skrevet
Det jeg likte aller minst med boka var ikke bare selve forutsigbarheten, men også skrivemåten. Den er utrolig platt og rett frem aktig. Det er ingen brytninger, overraskelser, følelser eller noe. Uansett hvilken scene som beskrives, blir det veldig monotont og følelsestom. Man kommer ikke innpå karakterene på noe vis. Vi får vite at America er en sårbar og følsom jente som heller gjør ting for å please andre istedet for å gå egne veier, men likevel er det vanskelig å føle sympati for henne, fordi hun sutrer for mye. Er heller ikke så glad i karakterer som gjør det andre sier istedet for å stå på sitt. I hennes situasjon blir hun sett på som mindre egoistisk i og med at familien hennes vil gi henne et bedre liv, noe som er i grunnen forståelig, men likevel. Hun mangler karakter.

The Selection er første bok i The Selection serien og jeg kommer nok ikke til å lese resten da den første var lite imponerende og utrolig kjedelig. Vet at kjedelig ikke alltid er et dekkende og godt nok ord, men passer utmerket til beskrivelsen av denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Om selvaksept og åpenhet.

James Dawson, som nå heter Juno Dawson, har skrevet en snerten bok om det å være seg selv uansett hvilken legning man er. Det er ikke viktig hvilken legning man har, bare man trives som man er og aksepterer seg selv.

Dette er en fin og informativ bok med humoristisk undertone. Forfatteren skriver med en lett og underholdende stemme, som om hun snakker med noen fortrolig. Hun belærer ikke hvordan man skal være eller hva man bør gjøre. Hun bare forteller om det å være forskjellig. Hun forteller og gjør rede for lesere mye om LHBT begrepet (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Hun forteller om forskjellene på disse uttrykkene. Mye vet man om fra før, men stadig dukker det opp nye uttrykk og begrep som hun gir en liten oversikt på. Det gjør hun på en ryddig og ypperlig måte.

Med glimt i øyet
Det er lett å tenke at sakprosa generelt er tørt og monotont, men ikke bestandig, for denne boka var alt annet enn det. Den er svært lettlest og Dawson skriver med glimt i øyet. Dette er fascinerende lesing, og det er fint at noen skriver om noe som kan få andre til å føle seg mindre redde for den man er. Det er mange som ikke er hetero, og som ikke tør å innrømme hvem man egentlig er, i redsel for å bli avvist og bli dømt av andre, noe som er litt rart siden vi lever i 2017. Man skulle tro at folk var mer åpne og aksepterende, men dessverre ikke. Noen bærer fremdeles på eldgamle fordommer, noe som er både unødvendig og synd, for hva er galt med å vise hvem man egentlig er i dagens samfunn?

Fryktløs
Det beste med Denne boka er homo er at forfatteren viser ingen frykt i det hun skriver. Hun er åpen og ærlig, og tar opp temaer om alt fra homofobi, stereotyper, å komme ut av skapet, det å finne noen som har samme seksualitet som deg, sex og mye mer. Hun tar også opp begrepet aseksualitet. Så forfatteren er virkelig ikke redd for å skrive sannheten om ting og lære bort. Det kan bidra til at den som leser denne boka, kanskje kjenner seg igjen i noe av det forfatteren skriver, og kanskje få større selvtillit? Hvem vet?

Denne boka er homo er en viktig liten bok som tar opp store og alvorlige temaer. I boka er det også med bidrag fra andre som har forskjellige legninger, som forteller om hva de har opplevd rundt enkelte temaer, og som kan hjelpe både ungdom og voksne med å finne selvtillit hvis man sliter med å innrømme for andre hvem man er. Boka kan også fint bli brukt som pensum fordi den er svært lærerrik og gir et grundig innblikk i forskjellige temaer på en enkel og oversiktelig måte. Det eneste som trekker litt ned for min del er at noen partier kan være litt gjentagende og ikke alt var like interessant å lese om, men bevare meg vel, denne er virkelig verdt å få med seg. Den gir perspektiv på hvor viktig det er å akseptere hverandre uansett hvilken legning man har, hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra.

Fra min blogg: I Bokhylla