Bokelskere.no

Leselysten er ikke helt på topp for tiden, er så mye anna og bruke tiden til. Men holder på med Gone with the Wind nå sånn av og til

Artig at du kaller en bok med en slik tittel for koselig krim:)

Jeg syns det er mer spennende med delte meninger om en bok en det motsatte:) Ulike meninger gjør bokverden interessant, i hvert fall for min del:)

Noen mennesker lever av å gjøre onde gjerninger ...

På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt 1978 i Finsland utenfor Kristiansand, blir innbyggerne redde da det ene huset etter det andre brenner. Disse brannene skjer i løpet av en kort periode, og innbyggerne er redde for at det er en pyroman som herjer vilt. Men hvem er pyromanen? Er det noen utenfra eller er han/hun iblandt dem? Og vil denne personen noen gang bli avslørt?

Jeg har aldri lest en bok om pyromaner før og en gang må være den første ... Så, hvorfor ikke? Og jeg leser jo så og si alt jeg kommer over. Jeg bryr meg ikke noe om at boka vant Brageprisen i 2010. Det er ikke en god nok grunn til at jeg får lyst til å lese bøker. Det er ikke på grunn av at bøker vinner den og den prisen som gjør til at jeg får lyst til å lese en bok. Det er det minste jeg bryr meg om. Grunnen til at jeg ville lese denne boka var fordi plottet virket veldig interessant og at boka også var basert på en sann historie. Det gjorde meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg var ikke en gang født da disse brannene i Finsland oppsto, og selv om det var en ukjent sak for min del, så tenkte jeg det ville bli interessant å lese om det. Men dessverre var ikke boka så interessant som jeg hadde håpet. Og heller ikke særlig spennende. Noen partier i boka var småspennende, men ikke nok til å holde på interessen mot siste slutt i ett jafs. Det tok lenger tid. Ikke fordi at jeg er en treg leser, men boka engasjerte meg ikke så mye og jeg tok mange avbrekk, for andre bøker fristet mer i mellomtiden.

Det jeg likte aller best med boka var de delene om pyromanen og husbrannene som oppsto. Det jeg irriterte meg over mens jeg leste var at forfatteren, som kommer fra det stedet, samtidig skrev om seg selv. Skjønner jo poenget hans at han kom derfra, det var hans barndomshjemsted og følte at det var hans plikt å skrive om denne saken. Brannene herjet da han var nyfødt. Og han nevner seg selv mens han skriver om disse brannene. Jeg forstår hans del i boka, men likevel syns jeg ikke at den delen passet inn på en måte. Delene om ham virket litt malplasserte i boka. Det ga ikke noe flyt og derfor opplevdes teksten litt "hakkete". Han får ikke til den flyten som noen andre forfattere får til når de skriver en bok hvor de inkluderer seg selv. Han får ikke til den flyten og å flette det sammen på en naturlig måte. Dessuten syntes jeg at det ble for mye om selve forfatteren.

Jeg ville lese mer om brannene og pyromanen, og det er det mye av i boka også, men jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om pyromanen generelt. Vi får et lite innblikk i livet hans, men det er bare i grove trekk så skulle ønske jeg fikk litt mer innblikk i barndommen hans og generelt om livet hans. Jeg syns det ble litt for lite informasjon. Så jeg ønsket virkelig å vite mer om ham. Det vi får vite er litt lite.

Før jeg brenner ned har høstet mye skryt og jeg hadde lenge ønsket å lese noe av Heivoll. Men dessverre ble ikke Før jeg brenner ned den boka jeg hadde ventet meg. Ingen tvil om at Heivoll kan å skrive, men for meg så ble skrivemåten hans litt kjedelig og da ble også opplevelsen av boka noe langtekkelig. Alt i alt var den verdt å lese, men dessverre er det ingen bok som setter noe spesielle spor. I hvert fall ikke i denne leseren.

En hyggelig bok, som barna mine likte veldig godt, om søskenparet som flytter inn i nytt hus og får en ny venn.

Alt er vel eit spørsmål om kva ein legg i definisjonar, men dersom ein ser realisme som framstilling av livet slik det er, inneheld livet ikkje berre elende, men også folks moglegheit til å handle og gjere noko med livssituasjonen sin. Naturalistane, derimot, såg mennesket som einsidig produkt av arv og miljø, men slik er jo ikkje livet, da. Eg har derfor vanskeleg for å slutte meg til det du skriv om at naturalismen er "erenda mr realistisk enn realismen" (om naturalistane ville "fotografere" livet, stirte dei seg blind epå arv og miljø, på dei negative sidene). Ibsen sa forresten at Zola gjekk ned i kloakken for å bade seg, mens han sjølv gjorde det for å reinse kloakken. Dette synest eg illustrerer forskjellen på desse to litterære retningane og metodane veldig godt. Men kanskje er vi ikkje så ueinige likevel?

53 nå :o) Men det er jo ikke om å gjøre å lese flest mulig. Av og til skulle jeg ønske jeg var flinkere til å holde på en bok lenger...

Den amerikanske forfatterinnen Nora Roberts har også et par pseudonymer, blant annet som J.D Robb (Død-serien), og Jill March... I Storbritannia kan man finne henne som Sarah Hardesty...

Jeg leste 245 bøker i 2014.

Her er mine 43 favoritter blant dem.

Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.

Ærlighet varer lengst?

Pat Peoples blir endelig skrevet ut av psykiatrisk klinikk. Betingelsene er at han må bo sammen med foreldrene, fremdeles gå til psykiater en gang i uka, og holde seg unna seg unna ekskona Nikki. Å holde seg unna ekskona velger Pat å kalle for atskillsestiden. I mellomtiden trener han, løper han og prøver sitt beste med å være snill fremfor å ha rett. Målet hans er å starte på nytt igjen med ekskona som han savner så sårt. Men det foreldrene og broren hans, Jake ikke våger å si høyt, er at Pat har vært inne i psykatrisk klinikk i fire år og ikke åtte måneder (noe de bare sier for å skåne ham), og de tør ikke å si høyt at ekskona Nikki, har giftet seg på nytt og stiftet sin egen familie. Samtidig lider Pat av hukommelsestap, og husker ikke den egentlige årsaken til at han ble lagt inn "på det fæle stedet", som han selv kaller det.

I mellomtiden går han på piller, moren hans er gluet i familien og prøver å holde en slags fasade, faren hans snakker nesten aldri med eller til han, og broren hans Jake og Pat blir sakte, men sikkert kompiser igjen. Det de har til felles og faren er at de er supportere for det amerikanske fotballaget Eagles. Og faren hans snakker og er bare litt positiv kun når laget vinner. Samtidig prøver Jakes og Pats felles venner å prøve å gjøre livet til Pat så normalt som mulig igjen. Men hva skjer når og hvis Pat får tilbake hukommelsen, finner ut at Nikki er gift på nytt og han møter en kvinne som bor i samme strøket som han selv og er nesten like forskrudd som ham? Vil det komme noe godt ut av denne suppa?

Jeg visste på en måte ikke hva denne boka ville gi meg eller om den ville gi meg noe i det hele tatt før jeg begynte å lese. Jeg visste om den på grunn av at jeg vet at den er allerede har blitt filmatisert. (Virker som om alle bøker blir filmatisert nå om dagen ...). Men det var noe med konseptet som gjorde meg nysgjerrig. Nysgjerrig nok til å lese boka selv om jeg ikke visste helt hva den gikk ut på bortsett fra at dette ville nok bli en sprø bok, og det var det også. Av mange grunner. Boka består av mildt sagt mange sprø personer, sprø handling, og sprøe situasjoner. Man vet aldri hva som er normalt og ikke i denne boka. Og familien Peoples må være den sprøeste familien jeg har lest om på lenge og på en underholdende og litt trist måte. Man vet aldri hvor man har disse personene. Og selv om handlingen var meget forutsigbart var det likevel spennende å lese om dette rare persongalleriet.

Det eneste som jeg ikke var interessert i var at det dreide seg mye om amerikansk fotball. Jeg vet at det er et viktig poeng med hele boka, men litt slitsomt å lese om det hvis man ikke er interessert i amerikans fotball selv (sier jeg som satt oppe hele natta for å se Superbowl i forrige måned. Men jeg skylder på søvnmangel. Sliter med søvn for tiden ...) Så de partiene var litt kjedelige og det jeg prøver å si når det gjelder denne boka, så likte jeg karakterene bedre enn selve handlingen. Vet ikke om at er et bra eller et dårlig tegn, men det er ganske sjeldent at når jeg leser i en bok og liker karakterene bedre enn handlingene for som regel er det omvendt.

Men selv om Kjærlighetens galskap ikke ble helt den boka jeg hadde forventet, så var det likevel ikke bortkastet tid å lese den. Boka består av temmelige sære karakterer med litt underholdende og alvorlige dialoger. Så selv om jeg ikke likte selve handlingen helt, så følte jeg at det var verdt å lese boka selv om det dessverre ikke ble en av mine favoritter.

Jeg også og jeg syns det er mer interessant å lese delte meninger om samme bok en motsatt:) Skape en slags debatt om det på en vennlig måte.

Jeg trivdes på den arbeidsplassen jeg var selv om det er en attføringsbedrift som skal hjelpe meg videre i arbeidslivet. Så selv om jeg vet at jeg ikke kan være der lenge siden det er et rulleringssted så vil jeg gjerne tilbake. Jeg vet jeg skal tilbake dit og få være der en stund når jeg har blitt frisk, men de mener det er for tidlig å sette meg på en venteliste ennå så da må jeg bare vente da. For de er de eneste bedriften som er en attføringsbedrift nærmest der jeg bor som skal hjelpe meg videre ut i ordinær jobb. Kjekt å vite at jeg skal få komme tilbake og få være der på begrenset tid, men hvis jeg fikk velge selv kunne jeg gjerne ha jobbet der for bestandig, men det er dessverre ikke slik det funker. Men jeg prøver å se det positive i det at jeg får i hvert fall komme tilbake dit når helsa er blitt bedre og selv om det er på begrenset tid å få være der selv om jeg får komme tilbake. Det er synd at det er en attføringsbedrift for jeg kunne ha gjerne ha tenkt meg en fast jobb, men det er dessverre ikke en slik arbeidssted.

Jaja, livet kan være komplisert noen ganger.

Jepp, blandet drops er kjekt noen ganger selv om mørkt litteratur er min favorittsjanger, men samtidig så liker jeg å lese mye variert. Utforske sjangre litt nærmere for man vet jo aldri hva man kan komme over:)

Har ikke kommet så langt i Til Jacobs forsvar ennå, men de få sidene jeg har lest er spennende:) Så tror kanskje du vil like den? Det tok mange år før jeg godtok Min kamp bøkene jeg også, og selv om jeg trodde at det kanskje ikke var noe for meg er jeg likevel kjempeglad for at jeg tok sjansen. Elsker hans skrivemåte, spesielt observasjonsevnene hans. Det er nesten som om han forteller historiene direkte til deg.

Før jeg brenner ned av Heivoll er jeg ikke helt overbegeistret for selv om den har fått mye ros. Det er en ok bok, men føler meg ikke direkte fascinert eller tatt av spenning. Så er spent på sluttresultatet.

Jobbkontrakten min gikk ut den andre januar og prøver å koble ut med at jeg "egentlig ikke er arbeidsledig, bare langtidssykmeldt", men det funker bare ikke. Disse to kombinasjonene er ingen real blanding og nå for tiden føles livet ut som en bitter suppe. Man vet ikke hvor man skal begynne eller hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Livet føles ut som en eneste stor venteværelse og det er kvelende ...

Etter en liten nedtur med leselysten i to uker så har den i denne uka kommet så smått tilbake... Og godt er det for jeg blir så apatisk når leselysten forsvinner. Det er en av de få hobbyene jeg har. Så det er godt å lese litt igjen i stedet for å bare se på bøkene.

Så langt denne uka har jeg lest De 500 av Matthew Quirk. En skuffende thriller som var litt for tam for min smak. Og jeg er godt i gang med Kjærlighetens galskap av Matthew Quick. Den underligste boka jeg har lest på lenge og ikke minst den underligste hovedpersonen jeg noen gang har lest om. Tipper jeg blir ferdig med den i kveld.

Og jeg skal fortsette i Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og ennå holder meg på med Min kamp 6 av Knausgård. Grunnen til at den siste boka i den serien tar så lang tid er fordi at den er på 1120(!) sider så derfor tar det litt tid før jeg blir ferdig med den. Samtidig vil jeg at den skal vare for det blir så vemodig å avslutte Min kamp - serien. Tror ikke jeg blir ferdig med den i helga, men har ingen hastverk heller. Bøker skal nytes:)

Og hvis jeg har tid til overs i helga, noe jeg har jeg som er langtiddsykmeldt og arbeidsledig (en forferdelig kombinasjon) kommer jeg nok til å begynne på Til Jacobs forsvar av William Landay.

Så her er det litt roman og thrillere. Blandet drops. Må jo lese litt variert selv om mørk litteratur er min favoritt.

Ellers er jeg meget glad for at OL er over og at det er mer å finne å se på tv-skjermen og at februar snart er over, og det er ennå ikke slik. Håper det holder seg sånn:)

Ellers sliter jeg med humøret, men det skjer jo når man gror fast hjemme uten å ha noe fornuftig å ta seg til:)

God helg til deg også:)

Som mange andre lesarar var eg ei stund litt splitta: På den eine sida kunne det i lange periodar vere lite driv over handlinga. På den måten kan Dickens (på sitt beste) og Austen (også ho på sitt beste) engasjere meg meir enn tilfellet er i mitt fyrste møte med George Eliot. Men på den andre sida, når Eliot er på sitt beste, finn eg same typen gode observasjonar og karakteristikkar som hos hos Austen, ja eg trur nesten Eliot er den beste av dei to her, og ikkje minst dei vittige kommentarane til eit menneske i eit klassedelt samfunn. Handlinga flyt godt, og dei mange personane gir oss eit nyansert bilde av livet i ein småby. Litt russisk, ja, som Lillevi er inne på.

Eg ser ein interessant parallell mellom ekteparet Casaubon i Roma hos Eliot og ekteparet Tesman og Gabel hos Ibsen (i Hedda Ganler), som òg er på bryllaupsreise der faglege aktivitetar dominerer.