Bokelskere.no

Av og til kan noe være for godt til å være sant ...

Moren til Amy er fra seg av sorg. I de ti siste årene har hun sørget over sin forsvunnede datter. Helt siden forsvinningen, har hun gått til klarsynte i håp om å finne ut hva som hendte med datteren hennes, eller et lite snev av håp om at de kanskje vet hvor liket av henne er hvis hun ble drept, slik at moren i det minste har en grav å gå til. Men det er lettere sagt enn gjort. Dette er hennes måte å sørge på. Når hun ikke er hos klarsynte, er hun hjemme og vasker huset. Vasker for å få tiden til å gå, og kanskje få blokkere tankene. Mannen hennes har gått fra henne og Beth er alene med sorgen. Men livet til Beth blir snudd på hodet når to personer dukker opp i livet hennes ...

Jeg har i mange år vært glad i psykologiske thrillere (selv om grøss er min favorittsjanger) ,men psykologiske thrillere er ikke så verst det heller, men det som irriterer meg eller rettere sagt gjør meg forbanna er at alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene til Gillian Flynn. Jeg har lest Gone girl (Flink pike) og Mørke rom av henne og syntes de var hverken nyskapende eller spennende. De var kjedelige. Så i mine øyne er bøkene hennes oppskrytt. Så det irriterer meg at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene hennes på nesten hvert bokomslag. Kan dere være så snill å slutte med det? Denne boka blir også sammenlignet med Før jeg sovner av S.J. Watson og det støtter jeg heller. Den boka leste jeg i 2012 og likte den bedre enn disse Gillian Flynn bøkene. Men nok om Gillian Flynn.

Det er mange psykologiske thriller forfattere der ute, og jeg hadde et håp om at R.S. Pateman var en av dem, men dessverre innfridde han ikke forventningene helt (ja, jeg vet man aldri skal ha for høye forventninger på forhånd ...), og han er heller ikke en av de verste. Han hadde et lovende konsept med boka Hva skjedde med Amy? og selv om begynnelsen var veldig spennende, falt resten av konseptet gjennom. I hvert fall for meg. Jeg ble ikke like engasjert videre i boka selv om jeg er klar over at "alt kan skje" i psykologiske thrillere og de klassiske spørsmålene dukker opp: "Hva skjedde egentlig?" "Og stoler vi på våre nærmeste?" Spørsmål som ofte blir stilt i denne sjangeren. "Og hva er sjansen for å finne den forsvunnede, død eller levende?". Bøker om folk som forsvinner er jo i grunnen spennende, og man vil så gjerne vite hva som har skjedd og hvorfor, men når skrivemåten og drivet i konseptet blir nærmest stillestående, blir det lett å kjede seg, i alle fall for denne leseren. Boka er slett ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg savnet mer spenning, personbeskrivelser og flere "gåter". Det føltes litt som om jeg ble servert med teskje og ingenting av det som skjedde i boka var overraskende.

Hva skjedde med Amy? hadde et bra grunnlag, men som dessverre førte til en skuffende retning og dermed falt interessent min litt etter litt. Den hadde noen spennende scener, men det gikk for lang tid før noe nytt skjedde. Hva skjedde med Amy? er en perfekt bok til påska enten om du skal være inne eller ute og vil kose deg med lett lektyre. Men for oss andre som vil ha en litt "avansert" psykologisk thriller, blir nok denne litt for lettvint.

Formen er mye bedre enn sist helg. Influensa unner jeg ikke noen og håper jeg ikke får det igjen før i neste år, eller aller helst, aldri:) Tåler ikke å være syk.

Heldig du som får sove. Samtidig som tiden går fryktelig tregt for meg, sover jeg svært lite om natta og nesten ingenting. Så hver dag føles det ut som jeg opplever to dager i en:) Jaja, vi får bare kose oss med bøkene våre til tross for at livssituasjonen kan være litt kjip nå. Er i hvert fall lei av disse hjemmedagene og kommer aldri til å bli vant til det. Har vært hjemme siden juli nå og er temmelig lei av å være sykemeldt. Bøkene er det eneste positive i livet mitt nå så jeg klamrer meg fast til dem så godt jeg kan:)

Ble ikke med forrige helg for da var jeg slått ut av influensa og håper det blir lenge til neste gang.

Har akkurat blitt ferdig med boka Hva skjedde meg Amy? av R.S. Pateman. Og skal konsentrere meg om disse bøkene i helga: Rom 33 av I.M.H. Gilbert. (Grøsserbok for ungdom). Min kamp 6 av K.O. Knausgård. Jeg bruker litt tid på den, siden den er på over tusen sider og temmelig tykk å holde i så blir sliten i armene, så den boka får ta den tiden den tar, og jeg skal lese videre i De forvillede av De forvillede av Amin Maalouf.

Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller ...

Skulle ønske at tiden her gikk like fort som tiden for deg. Syns fremdeles at dagene er lange og det tar en evighet mellom hver helg. Blir aldri vant til denne hjemmesituasjonen, men, men, jeg får bare holde ut.

God helg til deg også:)

Jeg liker listene dine ganske godt ^^

Tror du at du har funnet/vil finne din livs kjærlighet?

Eleanor er ny på skolen. Hun kommer fra en "dysfunksjonell" familie. Stefaren hennes er helt psyko. Eleanor hater ham og han hater henne. Moren hennes tør ikke annet enn å lystre ham, og Eleanor føler at hun er den som må passe på småsøsknene sine. På toppen av alt dette får hun heller ikke fred på skolen. Der blir hun mobbet for å gå i "rare" klær (hun kommer fra en fattig familie) og hun er ikke akkurat den slankeste heller. Hun får gjennomgå det ene, og det andre. Første dag som ny på skolen tar hun skolebussen. Ingen vil ha henne sittende ved siden av seg, alle har funnet "sine" plasser, men hun finner til slutt et ledig sete ved siden av Park. Han er heller ikke en av skolens mest populære. Han er en stille fyr som liker røff musikk, tegneserier og vil helst være for seg selv, og han gjør seg så usynlig som mulig da han ber Eleanor om å sette seg ned. Han vil ikke ha mer oppmerksomhet enn nødvendig, og han ser heller ingen annen utvei.

Det blir en vane at hun setter seg ved siden av ham på bussen, men i begynnelsen kommuniserer de ikke med hverandre i det hele tatt, eller ser på hverandre. Men gradvis begynner de så smått å venne seg til hverandre: å være outsidere er ikke alltid like lett. Kanskje tør de så smått å åpne seg for herandre med tiden?

Sammen gjennomgår de mye. Er dette kjærlighet, eller ble de først sammen fordi de havnet i en ufrivillig situasjon?

Romansesjangeren er vel en sjanger jeg har lest aller minst av, og det har vel sine grunner. Det er ikke min greie. Jeg tror ikke på den store kjærligheten, og romanse er ingen sjanger som fascinerer meg, dessverre, men som leser er det viktig for meg å utvide horsionten og de siste årene har jeg vært flinkere til å lese fra forskjellige sjangere istedet for bare grøssere og thrillere som før i tiden (selv om det fortsatt er min favoritt).

Og jeg hadde hørt så mye om denne boka av en del "bokanmeldere" på youtube (eller booktubers som de kaller seg) som jeg følger, og siden mange av disse nevnte denne boka nesten hele tiden en periode, er det jo typisk meg at jeg ble nysgjerrig, til tross for at jeg er meget skeptisk til bøker som blir rost opp i skyene. Det er ikke bestandig jeg liker de bøkene som blir mest omtalt i media bare på grunn av at "alle" liker den. Men jeg blir nysgjerrig og vil lese den og se om det er noe for meg likevel.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor så mange lesere lar seg sjarmere av denne boka. Den er godvond på en merkelig måte. Vi blir kjent med disse hovedpersonenes sårbarhet, usikkerheten på andre, og det å tørre å slippe noen andre inn i livet sitt. Si ting som det er, og bare la ting skje naturlig. Hvordan de støtter på hverandre når det oppstår vonde episoder og vi får et innblikk til hvor forskjellige familiene deres er. En annen sjarmerende side av boka er at handlingen er satt i midten av åtti-tallet,da folk brukte walkman (istedet for discman, mp3-spillere, og ipods ...), og ikke alle hadde mobiltelefon. Jeg likte også at vi fikk se ting fra Eleanor og Parks perspektiv annen hver gang. I annen hver avsnitt, og kapittel. Vi får vite hva som beveger seg på innsiden av dem begge.

Men på en annen side syns jeg at boka blir for kort (324 sider) til å opprette dette spesielle forholdet mellom Eleanor og Park, som forandrer seg gradvis fra kulde til varme. Jeg tror ikke helt på kjemien deres og følelsene. Boka skulle ha vært tykkere til å gjøre det mer troverdig og realistisk for denne leseren. Bli bedre kjent med dem hver for seg før de møtes, og så gi boka mer dybde. Det var et savn. Dermed blir skrivemåten litt vel lettlest og fluffy. Boka blir litt for luftig for meg og jeg savnet mer tyngde.

Eleanor og Park er som sagt en sjarmerende bok, men sjarm er ikke alt.

Eg er einig med deg - og kom på noko i kap. XXXII: Nå er jo «a man of property» eit svært vanleg uttrykk på engelsk som ikkje er skapt av George Eliot, men måten Eliot broker det på i Middlemarch, kan gi assosiasjonar til Soames i John Galswortys The Forsyte Saga, som nettopp ser seg sjølv som «a man of property». «Even the invisible powers, he [i.e. Solomon] thought, were likely to be soothed by a bland parenthesis here and there – coming from a man of property, who migt have been as impious as others.» skriv Eliot (s. 307 i utgåva mi).

Takk. Ja, dette med begin og commence må vi nok seie at omsettaren hadde klart fint!

Det kunne ha vore interessant å få vite kva dette er sett om med i den norske utgåva. Uttrykket står i kap. XXXII, på s. 312 i utgåva mi.

I London Particular, nyheitsbrev frå The Dickens Fellowship, les eg dette:

Dickens The Comforter – Gillian Reynolds, radio critic for the Daily Telegraph, recently praised a programme in the “The Book That Changed Me” series, which featured former Labour Home Secretary, Alan Johnson, talking about David Copperfield. Johnson lived with his mother and elder sister in a Paddington slum, his father having run off years earlier. When he was 13 his mother died suddenly in hospital. He’d been sent to stay with the Coxes, family friends. The day his mother died, Mr Cox unlocked the book cabinet and allowed him to choose a book. He chose DC and the novel became his constant companion for a year. Tears fell for nurse Peggotty, he said, that didn’t for his mother. When re-housed with his sister in a council flat in Battersea, far from home, DC saw him through.

Skulle eg ha sett opp epokane, ville eg ha tenkt som Strindin. Om eit verk etter 1990 har motiv frå samtida eller ikkje, synest eg ikkje speler noka rolle, sidan alle forfattarar likevel skriv om samtida si (jf. Georg Johannesens utsagn om at Kristin Lavransdatter handlar om problem med "pikeoppdragelsen" i Homannsbyen i 1880-åra). men nå har kjell k sett opp grenser, og da lèt vi dei vere som dei er.

Eg reagerte med éin gong på at Mesteren og Margarita kom som framlegg til litteratur frå tida etter 1945, men eg har ikkje fått skrive om det får nå. Eg ser at andre heldigvis har gripe fatt i dette - forholda i Sovjetunionen var i trettiåra slik at Bulgakov ikkje fekk gitt ut romanen. uansett om kjell k seier at det er vanleg å sjå på utgivingsåret, er det nok vel så vanleg å rekne *Mesteren og margarita" som mellomkrigslitteratur, Viktigare enn når ei bok er skriven og når ho er gitt ut, er det vel om ho er interessant å lese og diskutere!

Utan at eg vil bruke tid på formelle sider ved lesesirkelen: Det er da gitt ut så mange gode skodespel, diktsamlingar, novellesamlingar og sakprosatekster at vi sjølvsagt må lese andre bøker enn romanar!