Bokelskere.no

Ingen ringare enn Nordahl Grieg tenkte slike tankar. I min venn Martin Nags Av full strupe!. Myter på gjengrodde stier i Norge anno 2013 (s. 187) kan vi lese dette:

Se, dette interiør! ... I denne peisestuen i London satt Nordahl Grieg hos gode venner, dagen før han, den 2. desember 1943, falt ned i et engelsk bombefly over Berlin ... Grieg var gjest hos vennene Helmer Dahl og fru Ellinor ...

Nordahl Grieg selv hadde skrivestue i dette ærverdige hus, Pinehurst Hill: "Det huset jeg bor i har engang tilhørt George Eliot, Englands Camilla Collett, det er et vidunderlig sted. En stor hvitmalt hall hvor de tender en rø lampe om aftenen, da er det som å være hjemme på Hop", skrev Nordahl Grieg selv i et brev...

Skulle ønske tiden gikk like fort hos meg som hos dere. Her går dagene like trått som det har gjort det siste året. Og det ser også ut som om sommeren har kommet tilbake. Lei av sommersesong og venter utålmodig på høsten. Det var en fin høstuke helt til helga kom. Da måtte også sommeren komme hmpf

I natt ble jeg ferdig med Tilbake til Riverton av Kate Morton. Tidligere denne uka begynte jeg med Beautiful Creatures av Kami Garcia & Margareth Stohl som jeg skal lese videre i, og i natt til i morgen skal jeg begynne på Seks år av Harlan Coben. Har alltid en stuelektyre og nattlektyre - bok å forholde meg til så her blir det både litt urban fantasy og thriller.

God helg til deg også:)

Dette er første bok i serien "Verdensarv i fokus", som er ment å skulle vise fram noe av det essensielle ved det kulturbestemte og det tradisjonelle ved et bestemt lands, her Koreas, litteratur.

Etter min mening er dette en helt fabelaktig samling med gjendiktninger, jeg fant mye kjent og litt ukjent av det typiske koreanske. Det at akkurat disse diktene ble skrevet under en okkupasjonstid(den japanske), gir dem det preget av insisterendehet og gjennomtenkbarhet som man ofte finner i litteratur stammende fra slike forhold. Her finner du stoltheten, egenskapene, håpet, desperasjonen, og utallige andre ting sterkt knyttet opp til både enkelindivid, men veldig ofte det koreanske folket som en helhet.

Jeg fant drøssevis av metaforer, og enda flere finnes det nok enn det jeg klarer å oppfatte og forstå. Men dette er også dikt som er veldig tolkevennlige, og man kan plukke dem med seg og la dem betyr særegne spesielle ting for en selv om man ønsker. det.

For de som ønsker seg litt bakgrunnsstoff, for å bedre kunne lese diktene opp mot den korenaske kulturen, så finnes det innholdsikre etterord om forfatterene, religiong, historie, språk m.m

Dette er en fabelaktig introdusjon for de som ikke vet noe særlig fra før og en rørende og gripende samling for de som har Korea kjært. Et godt og gjennomførst stykke arbeid(!)

Da er det bare å glede seg, tror dette kan bli riktig interessant. Trygve Norums oversettelse, utgitt i 1975, ligger forøvrig gratis tilgjengelig på nb.no: Far Goriot

Meget enig. En god krimbok som sitter lenge i etter den er ferdiglest.

Du burde ha advarsel om røping fra handlingen i boken på denne anmeldelsen:)

Livet skal ikke være lett ...

Lars Winkler er i en vanskelig livssituasjon. Ting kan i hvert fall ikke bli verre. Kona har gått i fra ham, og ikke over til hvem som helst. Hun har innledet et forhold til hans beste venn og sjef. Lars er heller ikke den mest populære blant kollegaene av en eller annen grunn. Samtidig er det hans tur å ha tenåringsdatteren, Maria. Men det har blitt en avstand mellom dem, og han er urolig på om han klarer å opprette et normalt far og datter forhold før det er for sent. Og ikke nok med det: København befinner seg i en voldtektsbølge. Lik dukker opp i en morbid tilstand. De blir funnet uten øyne. Hvem er det som står bak disse grufulle mordene og blir drapene utført av samme person eller er det flere som står bak? Politietterforskeren Lars Winkler får mer enn nok å gjøre ...

Å lese om politietterforskere som skal løse en morbid sak, som sliter privat og på jobb er vel ikke noe nytt. Men for første gang leser jeg om en politietterforsker som tar amfetamin (!) av og til. Som regel tyr de til alkohol, men denne mannen nøyer seg med litt narkotika nå og da. Kan ikke huske på å ha lest det tidligere i noen krimbok, så det var nytt, men også litt interessant. Litt forfriskende i grunn. Saken han skal løse er grotesk. En voldtektsmann er der ute et sted og forskjellige lik dukker opp som mangler øyne. Han og kollegaene står fullstendig fast. Konseptet var litt vel forutsigbart for min del. En morbid og mørk sak for politiet. Politikollegaer krangler litt med hverandre, og på privaten går heller ikke ting strålende. Men selv om konseptet var forutsigbart for min del og at mye av dette høres ut som en typisk krimbok, så var det litt forfriskende og drivende med konseptet og skrivemåten likevel. Grunnen er at persongalleriet inneholder mange interessante og spennende karakterer. Deres relasjon til hverandre var nesten mer spennende enn selve saken de skulle løse, og jeg ville lese videre for å se om jeg fikk rett eller ikke (jeg liker å ha rett). Så sånn sett er jeg fornøyd.

Konseptet består av mange nivåer. En parallel historie fra fortiden møter nåtiden. Fortiden går helt tilbake til 2. verdenskrig og hva har saken med nåtiden med det å gjøre? Hovedpersonen (Lars Winkler) sliter som nevnt både på jobben, med kollegaene og han sliter også på privaten. Han er overlatt til seg selv etter at kona hans gikk fra ham. Så det var mange interessante elementer som gjorde at man ville lese hele tiden. Lars Winkler virket som en grei fyr selv om han har bagateller med kollegaene, men sett fra utsiden som leser virket han som en real og interessant fyr å lese om, også hvordan han og datteren Maria var i forhold til hverandre. Om de kom til å ha et normalt far og datter forhold eller om det alltid kom til å være en for stor avstand dem imellom?

Selve krimsaken var ikke spesielt nyskapende. Den er morbid og fengslende, men det var dessverre lett for meg å finne ut hvem som sto bak, men det gjorde meg ikke noe. Syntes likevel det var spennende å lese om politiarbeidet og deres kamp mot klokken. Hvordan de samarbeidet og om de ville klare å samarbeide i det hele tatt. Slike ting. Så det gjorde ikke noe at saken var litt forutisgbart for forfatteren Jakob Melander skriver meget drivende og karakterene hans er meget levende. Det var nesten som å være i samme rom som dem. Det var det som gjorde denne krimboka så spennende - ikke selve krimsaken. Og som regel bruker krimbøker å drøye midt i boka før det tar seg opp igjen, men det gjorde ikke denne. Denne krimboka hadde et jevnt tempo som jeg hadde sansen for.

Øyesten er en solid og gjennomført krimbok. Selv om konseptet ikke var spesielt nyskapende eller hadde en overraskende slutt, hadde boka et godt tempo og spennende persongalleri. Jeg vil gjerne lese mer av Jakob Melander og hans historie om Lars Winkler. Dette virker som en lovende start på Lars Winkler - trilogien og jeg vil gjerne lese de to andre bøkene i rekken.

Leste den tidligere i år. Det var en meget bra krimbok og en bok som sitter i en lenge etterpå.

Vi hadde Odysseen som ekstralektyre under lesingen av Ulysses, det var svært nyttig. I tillegg til referansene til Odysseen, måtte vi også hele tiden være oppmerksomme på Joyces bruk av fargekoder, kroppsdeler, sjangre m mer. Medlemmenes manglende evne til å lese Ulysses alene var grunnen til at vi startet Leseselskapet. Anbefaler på det sterkeste boka som felleslesing, selv om jeg selvsagt helst ønsker det skal bli ei bok jeg ikke har lest.

For oss i Leseselskapet er ringen på en måte sluttet nå når vi leser Illiaden og Odysseen, men vi fortsetter selvsagt lesingen også etter neste års tur, som selvsagt går til historisk grunn i Hellas og Tyrkia. Gleder meg!

Veldig mange veldig gode forslag. Dei verka som ikkje får fleirtal nå, bør settast opp som aktuelle neste gong vi skal ha eldre litteratur. Har vi valet mellom Iliaden og Odysseen, bør vi ta Iliaden fyrst fordi Odysseen fortel kva som hendte med Odyssevs etter Trojakrigen.

Leseselskapet mitt i Stjørdal leser Illiaden og Odysseen nå, så jeg kommer til å stemme på et annet forslag.. Men skjønner veldig godt at du forslår disse bøkene! Min mening er at Illiaden er mye tyngre å lese enn Odysseen. Og: det er absolutt en fordel å kjenne til O før man leser Ulysses.

Nå har jeg tenkt og tenkt, men fremdeles greier jeg ikke helt bestemme meg.. Vil aller helst lese GT, men siden det kan bli litt for omfattende må nesten forslaget mitt bli Dekameronen.

Jeg skjønner deg godt! Selv leste jeg boka etter å ha blitt anbefalt den i forkant av min pilegrimsreise (gikk 15 mil av Caminoen og endte opp i Santiago de Compostella). Kjente meg ikke igjen i det damene opplevde, til tross for at jeg reiste sammen med flere andre kvinner. Heldigvis var ingen av dem som de vi møter i denne boka... Boka er utrolig forutsigbar: alle damene er en eller annen kvinnestereotypi, og selvsagt får reisen dem til å forandre seg helt. Gjesp. Derfor: anbefaler ikke boka, men anbefaler på det sterkeste en pilegrimsreise eller flere.