Bokelskere.no

Ett ønske om et bedre liv ...

Året er 1748. Caridad er forlatt og overlatt til seg selv i et fremmed land. Mannen som skulle ta henne med fra Cuba til Spania døde ombord i båten. Etter et helt liv som slave er hun fri til å gjøre hva som helst, men denne friheten er uvant og hun vet ikke hvor hun skal gjøre seg. Hennes lidenskap er å synge når hun føler tristhet. Det er hennes måte å overkomme tunge dager på, og en dag går en mann tilfeldigvis forbi henne mens hun synger og han blir fascinert over stemmen hennes, og tar henne med seg hjem til familien. Familien hans er sigøynere og selv om de har sine tvil, føler Caridad seg godt motatt der. Gjennom sang, dans og følelser oppdager Caridad et nytt liv. Vil ting ordne seg for henne eller vil hun alltid bli sett på som en slave?

Jeg brukte i underkant av to måneder på å lese ferdig denne boka. Det er veldig sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Det kan jeg love dere. Og mursteiner er jeg som sagt ikke redd for så det var ikke det som plaget meg heller, men det som plaget meg enormt angående denne boka var den utrolige sene handlingen. Innholdet består av svært mange ord, men veldig lite handling. Det var som å lese en lang såpeopera og man bare venter på at noe skal skje og man blir bare utålmodigere og utålmodigere mens man leser. Det føltes ut som en evighetsbok og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lurte på når jeg ville bli ferdig med boka for jeg gledet meg sånn til å bli ferdig med den. Det er en horribel følelse når man leser i en bok. En bok skal jo nytes, ikke lengte etter å bli ferdig med, men jeg lengtet virkelig etter å bli ferdig med denne.

Jeg har likt å lese bøker som inneholder slaver før. Så det var heller ikke problemet. På ungdomsskolen leste jeg boka Røtter av Alex Haley helt frivillig og jeg likte den mye bedre. Der var det både spenning og troverdige karakterer. Den var på mange måter mer fengslende å lese enn Barfotdronningen. Jeg sier ikke at Barfotdronningen er en dårlig roman. Det er den ikke, men den var dessverre ikke noe for meg. Den var for tung og seig.

Barfotdronningen var verdt å komme seg gjennom, men skulle ønske at boka inneholdt litt mer spenning og drivkraft. Synd at handlingen gikk så fryktelig tregt og det gjorde denne leseren noe fortvilet. Når man skal lese en murstein på over 700 sider, håper man jo på at det skal være en del spenning der som driver en videre, men ofte måtte jeg plage meg selv til å lese videre i håp om å bli ferdig med boka en gang. Det er ikke sånn det skal være med bøker. Lesingen skal foregå fordi man har lyst og at det skal flyte, men jeg fikk dessverre bare et anstrengt forhold til boka og ble bare lettet over å bli ferdig med den. En fin og trist bok for all del, men skulle ønske den ble skrevet av noen andre, så tror ikke det blir noen flere bøker av Ildefonso Falcones på meg. Han skriver altfor tørt for min del.

Takk. Ja det skulle ha vært mirakelkur for oss alle. Da hadde det vært lettere for oss å være mennesker. Og tror dessverre ikke på mirakler ... jaja. Men det er utrolig hva man venner seg til. Også kjedsomhet:/

Fortid møter nåtid, bokstavelig talt ...

Hirka har havnet i en fremmed verden. Hun har forlatt sin norrønske verden, og havnet i et mer moderne samfunn. Der snakkes det et språk hun ikke forstår og verden består av ting hun aldri har sett før. Tekniske ting som hun ikke vet hva er eller hvordan det brukes. Alt er bare nytt og fremmed.
Men det er ikke hennes største problem. Hun vet ikke at hun har noen etter seg som har bestemte planer for henne, og etter hvert får hun vite en del sannheter om seg selv som hun ikke er sikker på om hun liker eller ikke. Hvem er hun egentlig og vil hun overleve denne verden hun har havnet i?

Oppfølgere er noe jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, spesielt i en trilogi da ser jeg alltid på bok nummer to som et "tomt bindeledd hvor ingenting skjer" før alt skjer i bok tre. Som regel har det vært sånn i de fleste trilogiene jeg har lest i det siste. Derfor var ikke forventningene særlig store da jeg begynte å lese Råta som er oppfølgeren til Odinsbarn. Selv om jeg ikke ble overbegeistra over denne oppfølgeren heller, var det likevel en av de bedre oppfølgerne jeg har lest de siste årene.

Råta er veldig annerledes enn Odinsbarn. Det kan være bra eller gå den andre veien. Jeg fikk litt delte meninger. Jeg likte originaliteten i forrige boka Odinsbarn hakket bedre og hadde håpet at bok to ville holde samme tone, men det ble veldig annerledes. Av og til trenger både trilogier og lengre bokserier å bli litt annerledes for at historiene skal få litt utvikling, men syns kansje det ble litt for annerledes? Likte at Hirka havnet i en mer moderne verden, men samtidig ønsket jeg at oppfølgeren skulle være nærere og mer tro mot den forrige boka, også. Men man kan ikke få alt man ønsker seg som leser. Så sånn sett ble jeg litt skuffa.

Jeg sier ikke at oppfølgeren er dårlig. Det var den ikke. Det ble bare så uvant og det er ingen tvil om at spenningen var der fordi boka ble lest på kort tid og man vil jo vite hva som skjer med Hirka underveis. Hvordan hun tilpasser seg i den nye verdenen og om hun kan skille sine venner og fiender eller ikke. Jeg er aldri fan av jente/kvinnekarakterer i bøker. De skal enten være så veldig tøffe eller veldig pysete. Som oftest viser de bare en side av seg selv, men i Hirka er det mer variasjon. Hun er ingen heltinne og heller ikke den som syter hele tiden. Hun viser både sine sterke og svake sider. Hun er allsidig. Det har jeg sansen for.

Selv om oppfølgeren Råta ikke traff meg helt og ikke ble helt som forventet, var det likevel en spennende og stødig oppfølger å få med seg og jeg vil selvfølgelig lese tredje og siste bok i trilogien også. Vil gjerne vite hvordan alt dette avsluttes.

Kos deg med valpen når den kommer, og ja, ventetid er noe herk. Det vet jeg alt om:) Og tusen takk for det. Ønsker deg og valpen alt godt også:)

Vil heller ha ærligheten til dyr enn barn, og dyr er mye lettere å forholde seg til enn mennesker generelt:) Og gratulerer med ny hundevalp som du snart blir eier av:) Tenker det blir liv i huset, da:)

Har alltid vært svak for grøss og blir aldri lei av det. Synd jeg ikke er skvetten lenger. Må være kurert, haha. Men grøss er jo underholdning da både på film og i bokformat. Så syns ikke det er noe galt i at grøss og gru feires en dag i året. Det er jo bare moro.

Vet jo at kjedsomhet ikke har drept noen, men litt kjipt å kjede seg dønn i hjel hver bidige dag. Lei av å trø hjemme. Det er i hvert fall sikkert. Klarer ikke å gjøre noe får å få klokka til å gå fortere, selv ikke når jeg leser, hmpf:/

Jeg må si meg enig med Vibeke. Unger er krapyler:) Har aldri likt unger jeg heller (selv om jeg har to tantebarn) Og som Vibeke er jeg mer dyrevenn enn barnevenn. Jeg liker dyr bedre enn mennesker generelt, haha. De er i alle fall ikke falske:)

Jeg liker Halloween. Jeg er en av de som slukker lysene for å være i fred den dagen jeg også, men jeg feirer Halloween i all stillhet ved å slukke lysene og sette på et par skrekkfilmer og ha snopet for meg selv. Jeg er jo grøsserfan og har sett mange grøssere og lest en god del skrekkbøker oppgjennom årene, så derfor syns jeg at Halloween er gøyal. Velger å feire det på min egen måte. Savner å bli skremt. Men likevel er det festlig å se litt skrekkfilmer og prise sjangeren en dag. Horror er jo bare gøy.

I helga har jeg så langt lest: Ghost Stories: A collection of chilling tales av Susan Hill (det er egentlig ikke Susan Hill som har skrevet historiene, men det er hun som har valgt ti historier hun mener er gode fra forskjellige forfattere). Og jeg har lest: Råta av Siri Pettersen (oppfølgeren til Odinsbarn).

Senere i helga har jeg begynt på: Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren (tredje og siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har også begynt på Too good to be true: A colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. (Jeg elsker vandrehistorier. De er festlige).

Og jeg skal fremdeles lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones som er et evighetsprosjekt, men har ikke tenkt å gi meg. Den får bare henge etter meg som en klegg til jeg blir ferdig med den.

Ellers så sitter jeg hjemme om dagene og hater livet, haha. Jeg kan ikke noe for det. Kommer vel til å kjede meg i hjel en dag. Bøkene og kaffe er det eneste i livet som får meg til å holde ut.

God helg videre.

Ja . takk ^_^ !

Eg digger halloween for da kan ein kle seg ut.. Desverre gikk ikke kostyme mitt helt som planlagt :( Fikk ikke til kontaktlinsene, hoggtenna passa ikke og jeg starta ut med å få masse eyeliner i øye.. Hvilket jeg kan skrive under på svir nå helt sykt..

Bortsett fra det er November også måneden hvor NaNoWriMo står på spill.. I bok youtube verden tar det mye plass.. Aldri vært med før, men meldt meg på for første gang.. Så blir spennende om jeg får skrivd bare et ord eller to i løpet av måneden :P Innimellom oppgaveskriving, blogging, lesing, eksamenslesing, serie titting og alt det der andre greiene man driver med hele tiden :P

I hvertfall håper jeg på å få lest ut Kaoshjerte av Lise Grimnes denne helgen.. Mangler bare 150 sider.. Og hadde det ikke vært for semesteroppgaven som skal leveres på torsdag og ikke er påbegynnt, så ville jeg satt meg ned og lest de 150 sidene nå med en gang.. hehe I stede får jeg snike inn et kapitell her og et kapitell der..

Ha en fin lese helg alle sammen :D

Grunnet sykdom og mye jobbing (forøvrig ikke en god kombinasjon) har det blitt lite lesing den siste uken, så det er nok A Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss denne helgen også. Er i litt bedre form, kanskje det blir lest pittelitt mer. Føler jeg har holdt på med denne boken i en halv evighet nå :p hehe

God helg alle sammen! :)

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier?

Susan Hill er mest kjent for å ha skrevet boka: The Woman in Black (som også er filmatisert; to ganger). Selv har jeg boka ulest i hylla, men tro meg den skal leses, jeg vet bare ikke når. Susan Hill har også skrevet flere grøsserbøker, men i denne samlingen har hun ikke skrevet en eneste historie selv, men plukket ut spøkelseshistorier av andre forfattere som hun selv synes er gode og som hun vil hedre på et vis.

Boka består av ti historier og for meg var alle de andre forfatterne ukjente. I begynnelsen av boka skriver Susan Hill litt om spøkelseshistoriesjangeren generelt, og avslutter boka med noen skrivetips, og kilder til bøker som hun mener er gode grøss.

De fleste av historiene er korte. De er ikke voldelige, dramatiske eller nifse. Jeg hadde håpet på det sistnevnte; at de skulle være mer nifse og atmosfæriske, men det var det ikke mye av dessverre. Savner å lese spøkelseshistorier som skremmer litt og som går inn under huden på meg. Historier man ikke glemmer så lett. Selv om disse historiene stort sett var korte, opplevde jeg dem som litt langdryge og småkjedelige. Og historiene besto stort sett av det samme. Hadde det samme poenget; om mennesker som rammes av triste skjebner. Spøkelseshistoriene er mer tankevekkende enn skremmende. De fleste er symbolske og fortid møter nåtid. Noen av historiene handler om å gjøre opp for seg for noen, noen er ikke klar over at de er døde, noen er ikke klar over at de snakker med de døde, steder som er hjemsøkt, men av hva, noen blir aldri glemt, osv ... Det er den type historier. Som sagt, mer tankefulle spøkelseshistorier enn skremmende.

Hadde håpet på at dette ville bli en samling av noen skikkelige gyse grøss, men av og til blir spøkelseshistorier mer fortellende og forklarende istede for intense. Det er skuffende. Jeg savner å bli overrasket. Jeg savner å bli skremt. Jeg savner å lese om noe som gir meg frysninger.

Siden boka består bare av 165 sider blir derme dette en kort anmeldelse. Jeg er vel kravstor når det kommer til spøkelseshistorier og grøss. Jeg har lest så mye fra den sjangeren og sett så mange grøss at jeg på en måte føler meg kurert. Det skal mye til før noe overrasker og skremmer meg, men gjett om jeg savner den følelsen. Ghost Stories: A Collection of Chilling Tales var en tynn og lettlest bok, men dessverre ingen favoritt.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier eller er du lettskremt?