Åja! Owen Meany husker jeg godt, lo første halvdel, grein resten. Flott bok!
Nei, akkurat det gjør du klokt i, Falketårnet er bare en kjedelig bok.
Sikkert god den, men er ikke hun mer amerikansk enn norsk ;-)
Jeg hadde dette opphenget at jeg absolutt måtte lese ut en bok jeg hadde begynt på, men jeg greide heldigvis å bli kvitt det for mange år siden. For hvorfor bruke tid på bøker man egentlig ikke liker så godt, da blir det bare mindre tid igjen til de man virkelig har lyst til å lese. Og de er det så utrolig mange av at du kanskje ikke greier det i løpet av et helt liv en gang. SÅ legg bort de dårlige bøkene med en gang og start på de gode!
Et fint svar; det samme gjorde min mor, og jeg mener å huske hun har sagt det har vært en av mange fine ting å bedrive pensjonsalderen med. Ellers er det jo sånn at man enten må være arbeidsledig, student, pensjonist eller uføretrygdet for å ha tid til å lese Proust. En av disse er det store sjanser for at de fleste av oss blir iløpet av livet :)
Dette er jeg litt uenig med Carolyx i, og det ville vel være en historieforfalskning å si at brettene ble laget fordi det sto horder av skuffede litteraturfolk utenfor forlagene og krevde papirbokas død.
Behovet kan være reelt eller skapt (og dette er skapt), veksten i seg selv forteller ikke med nødvendighet noe om et reelt behov, og det skapte kan etter hvert oppleves som reelt. Markedet flommer til enhver tid over av saker og ting som produsenter med ulike markedsbudsjetter iscenesetter etterspørsel etter, og det er vel ingen drøy påstand å hevde at vi lever i en nyhets- og dingsfiksert tid, hvor et hvert nytt produkt som får en viss oppmerksomhet nærmest av seg selv vokser kraftig når det lanseres.
Å, et veldig befriende, litt frekt og nesten overraskende utsagn om Proust! Herlig. Jeg sitter forresten akkurat nå og leser bind 1 på ny, for fjerde gang (hele verket har jeg lest to ganger, men bind en litt flere), og jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert. Hver gang jeg er borte fra Proust er det som å være borte fra kjæresten sin, og hver gang vi møtes igjen slås jeg, sjokkert, av hvor utrolig deilig kjæresten min er og at jeg ikke var i stand til å huske helt hvor deilig hun var da vi var borte fra hverandre.
Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.
Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.
Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.
Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.
Det var hyggelig å høre :) Selv ønsker jeg meg et hus fullt av bøker over alt, under trapper, over skap, under senger, inni kott; jeg har alltid vært dratt mot hus som lyser av bøker, bøker, bøker, bøker over alt.
Jeg tenker at med Min kamp står vi overfor en av de sjeldne romanene som det går årtier, for ikke å si ennå lenger tid, mellom. Jeg synes ikke romapersonen Karl Ove Knausgård griner så veldig mye, ikke stort mer enn jeg når jeg leser boka.
Farmor. Herregud!
Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.
For en forfatter er det fantastisk å gi ut bøker samtidig som en kollega gjør så bra ting som dette, det er dypt inspirerende.
Jeg synes det er flott om folk kan få lese bøker akkurat sånn som de vil! Lesing er viktigere enn format. Sett fra et forfatterstandpunkt er det bare en ting jeg er opptatt av: At leserne får bøkene de ønsker seg og at de betaler for dem sånn at vi kan opprettholde en sterk og kvalitetsbevisst bokbransje, som kan fortsette å levere varene. Helt personlig kjenner jeg ingen dragning mot å lese bøker på lesebrett, rett og slett fordi jeg er forelsket i papirbøkenes suverenitet og ikke ønsker meg noen forandring i det kjærlighetsforholdet.
Det jeg liker med denne diskusjonen er det stedsspesifikke som dukker opp glimtene av biografiske scener som melder seg i listene her. Pynchen uner en bryllupsreise i Provence. Marquez på Roskilde-festivalen. Deilige minner, som man nesten kan anamme!
Jeg kan bidra med dette om en bok som allerede er en av de store vinnerne på bokelskere.no:
Jeg er helt enig!
Heisann der Håkon H, det ville også forundre meg noe kolossalt om jeg ikke allerede har dummet meg godt ut her i livet og skal komme til å gjøre det gjentatte ganger i den dunkle framtiden. Skulle jeg gå på en nazi-smell, så ville det jo være å strekke det langt, men hvem vet hva vi mennesker kan finne på. Imidlertid fornemmer jeg en smått hissig tone i innlegget ditt og jeg tenker: Var nå dét nødvendig? Hamsun og du er gode venner, det kan aldri noe rokke ved, og i hvert fall ikke en 37 år gammel forfatter fra Stavanger født i 1972 som definitivt tilhører mindretallet når det gjelder Hamsun-vurderingene her til lands.
Med vennlig hilsen fra Tore Renberg
Tenk at det er ti år siden denne lille boken kom ut.
Jeg leste alle Ellis sine bøker om Hjortefot og de andre, to ganger faktisk, det var kanskje ikke alltid like politisk korrekt, men det var herlig lesning for en 10- åring, enkelt, men jævlig spennende.
Kan bli kult med tv-serie, forhåpentligvis. Jeg synes definetivt at boken var for lang, spesielt Færøyenedelen, men er generelt jævlig skeptisk til at man kutter i oversettelser, finnes nok av grimme eksempler på norsk; Trollfjellet, Krig og fred og Wilhelm Meisters læreår for å nevne noen.
Det skal mye til å toppe det å bli en nazist, men ok, jeg skal gi deg det at en forfatter kan gå kapitalt på trynet på et tidspunkt. Men så var det den evige diskusjonen om mannen og verket da...
Leste i en avis for noen år siden, muligens Stavanger Aftenblad, om den beste leseropplevelsen, altså ikke nødvendigvis den beste boken i Bloomsk forstand, men en bok som ga deg en fin opplevelse, om det så var på en strand på Kreta, i sofaen eller mens lynet slo ned over alt i Budapest. Jeg velger å nevne tre slike øyeblikk som jeg av en eller annen grunn husker godt og som gjerne gjenspeiler selve leseropplevelsen mer enn kvaliteten på boken, selv om det ikke forkleiner boken som sådan. 1) Bruene av Tarjei Vesaas på terrassen i Stavanger, mens solen skinte lett mellom bjørketrærne en sen ettermiddag. 2) Første bind av Marcel Proust På sporet av den tapte tid på hytta i Sirdalen mens Brahms spilte på øret. 3) Og andre bind av Ringenes Herre mens lynet slo ned som som et lite helvete en natt i Budapest.
Noen ganger er hevn det beste middel