Bokelskere.no

At en mamma ikke er snill mot sine egne barn, er så grunnleggende galt i forhold til den virkelighetsoppfatningen de fleste av oss har at vi ubevisst velger å se en annen vei fremfor å se virkelighetens grufullhet i øynene. Når dårlig omsorgsevne går over til ren sadisme og ondskap - da er det vanskelig for et vanlig menneske å forstå.

Når jenta ropte: voldtekt, voldtekt!, sa folk: hun roper voldtekt hele tiden. Når hun kom på skolen med kroppen full av blåmerker og sprukken leppe, så lærere og helsesøster en annen vei. For mor hadde alltid en god forklaring, og Eline, hun var en lystløgner. Det var noe mor hadde sagt til alle, og ingen trodde på de utrolige historiene den lille jenta fortalte.

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg forsøkt å fortelle omverdenen hva jeg har utsatt for. Allerede som helt liten forsøkte jeg på barns vis å få hjelp. Også dette står beskrevet i papirene jeg nå har i hendene mine. Men hjelpen kom aldri, for det var ingen som hørte på meg. Det var ingen som trodde på meg.

Vi søker, leter og spør for å forsøke å finne våre sannheter og sannhetene til dem vi bryr oss om, og i blant, når vi minst venter det, blir mysterier vi ikke engang ante fantes løst mens alt annet blir ubesvart.

Vi skaper alle vårt eget liv, men på grunn av valg eller omstendigheter lar enkelte av oss være å skrive eller fortelle sin historie ferdig.

Kanskje det er det kjærlighet gjør; glatter ut livets harde kanter, betenker oss med et mykt sted å lande når vi faller og begrenser antall blåmerker når vi gjør det.

Hele livet er et sjansespill, Teddi.

Moren min sa bestandig at hver dag er en gave , og at hvordan vi velger å pakke den opp, er avgjørende for vår lykke.

Vet du, jo eldre jeg blir, desto mer synes jeg livet minner om et kortspill. Vi vet aldri hvilke kort vi får utdelt.

Vi vil bestandig bli husket for sporene vi etterlater oss.

Det menneskelige sinn holder mest hardnakket fast ved de tingene det ikke kan forsone seg med.

[...] Noen ganger er det ikke det vi holder fast ved som former livet vårt, men det vi er villig til å gi slipp på

Gamle ting rommet så mange historier.

Det er slik det er med døden. Det finnes ingen formel for å gjøre sorgen mindre[...]

Vi skal ikke overleve vår barn. Det er naturstridig.

Bestefaren min sa bestandig: du kan ikke se hele himmelen fra ett vindu[...]

Jeg hadde i det miste av mitt liv håpet at moren min skulle se meg. At hun en dag - som om solen plutselig flommet inn i et mørkt værelse - og se meg som den jeg var og ikke bare skyggen til av alt jeg ikke var.

Jeg hadde lyst å si til henne at dersom hun hilste dagen med løftet hode, ville hun se skjønnheten som omga henne, og kanskje til og med se litt lysere på livet.

Det finnes mennesker som forventningsfullt iler livet i møte med utstrakte armer. Andre åpner døren på klem, legger et øye mot sprekken, og kaster et fryktsomt blikk for å se hva som er der ute. Så er det dem som mister troen på livet lenge før hjertet slutter å slå - utmattede, nedbrutte og segneferdige, men som likevel står opp hver morgen og sleper seg gjennom nok en dag på slitne ben.

Og eg utfordrar deg: Ingen kan gjera alt, alle kan gjera noko. Ver mot dine medmenneske som du vil at dei skal vera mot deg.