Bokelskere.no

Moderne kvinner setter ikke bånd på mannen sin, men lar han få ha sitt eget liv, slik som hun forventer å få ha sitt.

[...] å bo i en storby hadde både fordeler og ulemper, mente hun.

Men jeg vet såpass at man må forsette å leve sitt eget liv, selv om man er kjæreste med noen. Og en kjæreste, eller partner, kan ikke oppfylle alle behov eller ønsker hos en selv. Du må jo forsette å være selvstendig og ha egne interesser.

Før trodde jeg man bare trengte å elske hverandre, så hadde man det bra, at kjærligheten overvant alt. Nå tenker jeg at det bare er en del av det hele.

Jeg nærmer meg vannet, og det er som om sjøbrisen blåser gjennom meg, rensker ut alt grumset, og det begynner å leve der inne, som spirende havblomster. Skuldrene senker seg, hjertet finner sin naturlig rytme, pusten er fri. Jeg kan stå i det uendelige og se på bølgene som ruller inn over sanden.

Nå er tiden inne for å legge alt det vonde bak meg. Livet starter nå. Oppveksten min skal ikke lenger forfølge meg. Jeg vil ikke lenger være jenta som ble mishandlet. Hun som ble utsatt for overgrep. Jeg er ferdig med offerrollen.

Jeg forsto at jeg hadde vokst opp i et totalt grenseløst hjem. Det føltes uvirkelig og absurd. Fordi grensene mine ble så brutalt visket ut da jeg var barn, har det senere i livet vært praktisk talt umulig for meg å vite hvor grensene skal gå.

Alle ville vite mest mulig om saken. Men en ting er sikkert; uansett hvor mye informasjon pressen eller befolkningen har fått med seg, vil det for alltid bare være de impliserte i saken som virkelig kan forstå hva som foregikk - hva saken dreier seg om. Det som har kommet ut, er bare en brøkdel av et handlingsmønster som har eksistert så langt tilbake i tid som jeg vet om.

Det er klart at det er mye grunnleggende jeg aldri har lært som barn. Naturlige grenser - hvor går de hen?

Hele denne tiden var det eneste jeg ønsket meg i livet, trygghet og noen som var glad i meg. En familie. Det hadde jeg ikke. Alle de grenser og sperrer som ligger i menneskets natur fra fødselen av, var borte. De var tråkket over av voksne omsorgspersoner som jeg hadde stolt på.

Å skjære i min egen kropp var den eneste måten jeg kunne greie å få ut de vonde følelsene jeg bar på. Følelsen av å bli avvist av min egen familie, min egen mamma. En ubeskrivelig sterk følelse av makteløshet, fortvilelse, hat,, sinne og jeg vet ikke hva. Jeg hadde et enormt trykk inni meg som måtte ut på eller annen måte. Fordi familien min ga faen i meg, ga jeg også faen. Ingen brydde seg om meg, jeg var verdiløs. Jeg hatet meg selv, kroppen min, alt ved meg selv.

For mamma var jeg en tikkende bombe. Hun risikerte at bomben ville gå av før eller siden. At noen vil tro på meg og finne ut hva som faktisk hadde foregått. Mamma ønsket selvfølgelig ikke at dette skulle skje, og sørget derfor at jeg ikke hadde troverdighet .

Barnevernet er et foreldrevern. De sviktet! Nektet å forstå at noe var galt!

Hvorfor Mamma?
Hvorfor dropper du deg?
Hvorfor slo du meg nesten i hjel?
Hvorfor hjalp du meg ikke når jeg ble voldtatt?
Hvorfor hjalp du meg ikke når Arild banket meg?
Hvorfor tvang du meg til å løpe naken ned på gata?

Hadde Barnevernet grepet inn og stoppet mamma og Arild den gangen, så hadde ikke mamma kunnet reist til Alvdal og forsette. Det hadde ikke blitt en Alvdal - sak og Mariel og Toby kunne vært spart.

Mamma fortalte også at hun var overbevist om at jeg hadde aspergs syndrom ( meget høyt fungerende autist). Alle veier første tilbake til mamma hver gang. Ingen tvilte på henne. Jeg var sjanseløs hele veien. Et barn! Et barn som som bare ønsket kjærlighet og aksept fra mine nærmeste, min familie. I stedet endte jeg opp med en ødelagt barndom, jeg var understimulert og utsatt for grov omsorgssvikt.

Jeg ser jo nå at gjennom barneårene mine har det etter hvert vært opplest og vedtatt at jeg løy, stjal og laget dramatiske episoder nesten daglig. Hvis noen tok kontakt med mamma, hadde hun svar som de slo seg til ro med. Det var noe galt med meg. Jeg var syk i hodet. Et problembarn. Dette sa mamma til alle offentlige instanser som var inne i bildet. Det går igjen i alle saksdokumentene, og dem ble det mange av opp gjennom årene.

I hele mitt tolv år lange liv hadde jeg følt meg usigelig alene og ensom. Det var ingen steder å få trøst og varme. Ingen steder å få nærhet og omsorg. Følelsen av ensomhet ble bekreftet da mamma kort tid etter at vi hadde hatt visning på huset, ba meg om å pakke en pose med ting jeg ville ha fra rommet mitt og gå ut av huset. Hun ba meg stille meg ved søppelkassene ved veien. Jeg ble kastet ut som søppel. Alt jeg fikk ta med meg var to plastposer med noen ting fra rommet mitt. Jeg fikk ikke lov å ta med meg noen klær, så alt jeg hadde var det jeg gikk og sto i. Aldri har jeg følt meg så alene og så redd da jeg forlot huset.

Mamma har aldri sagt til meg at hun er glad i meg. Jeg kan heller ikke huske en eneste positiv ting hun har sagt til meg. Eller om meg. For henne har jeg tilsynelatende alltid vært en byrde. Skammen over at mamma ikke har villet vite av meg, har jeg båret med meg hele live.t Den sitter dypt i meg, omtrent som den har blitt en del av min personlighet: jeg er det uelskede barnet. Det har vært en stor og vond byrde å bære.

Hele livet har jeg higet etter hennes oppmerksomhet. Livet fram til nå har i veldig stor grad bestått i å søke mammas kjærlighet og anerkjennelse. Jeg har grepet hvert minste lille tegn på oppmerksomhet, positiv eller negativ, hun har gitt meg. Stort sett har det vært avvisninger, men hver smule hun har kastet til meg har jeg begjærlig tatt til meg. Lengselen etter Mamma er noe jeg har levd med så lenge jeg kan huske. Men den skal ikke lenger fortære meg slik den gjorde i mange år etter at mamma ikke lenger ville ha meg.