Bokelskere.no

Folk lærte å leve med de mest utenkelige ting.

Vanligvis , særlig i det siste, settes en mental prosess i gang når hun stiller seg opp foran et speil, og den forbereder henne på å se seg selv eldre. Det demper og tar av for sjokket. Men i det butikkvinduet er hun ikke forberedt, og hun utsettes for en virkelighet som ikke er sminket av selvbedrag. Hun ser en middelaldrende kvinne i en kjedlig, løs bluse med strandskjørt som ikke skjuler de slappe hudfoldende over knærne godt nok. Solen fremhever de grå hårstråene. Og til tross for eyelineren og leppestiften som markerer munnen, er det et ansikt som en forbipasserende kun vil registrere før blikket glir videre, som om det var et gateskilt eller et husnummer. Det varer bare et kort øyeblikk, knapt nok til at pulsen slår raskere, men lenge nok til at det bedragerske selvbildet blir konfrontert med den virkelige kvinnen som ser tilbake på henne i butikkvinduet. Det er ganske nedslående. Disse tilfeldige, ubehagelige øyeblikkene som overrasker deg når du minst venter dem.

Alt jeg sier, er at det er ufølsomt å klistre dine gode gjerninger opp på en tavle. Det er noe positivt ved å gjøre det i stillhet, med verdighet. Hjelpsomhet er ikke bare å signere sjekker i alles påsyn.

For lediggang er som kjent roten til alt ondt.

I bygda hjemme var det vanlig å legge nesen i andres liv og levnet, fordømme og baksnakke . Ingen skulle trå utenfor regelverket. Oda hadde alltid gjort opprør mot det, slik som moren hennes også hadde gjort en gang. Men man gjorde ikke slikt ustraffet i den lille bygda. Man fulgte reglene, eller så ble man stående alene.

[...] men mulighetene er altid der, vi må bare gripe dem!

Alle kan gjøre en feil. Ja, men ikkje alle feil er like uopprettelege. Men det er av feilene man lærer.

Når jeg ikke kan finne Therese der ute, kan jeg heldigvis finne henne inni meg selv. Det er ofte en trøst. Jeg hadde ikke vært her i dag hvis jeg ikke hadde tilgang til henne i hjertet og hodet mitt.

Men en ting har jeg lært de siste 25 årene. Uansett hvor dypt jeg faller, så kommer jeg meg alltid opp igjen.

Therese -jenta mi er der ute, død eller levende, og noen vet hva som har skjedd. Noen har tatt henne med makt. Hvorfor skal vi ikke løfte hver eneste stein? Hvorfor kan ikke norske myndigheter, politiet, hjelpe meg å finne? Hvorfor gir de opp?

Therese saken sier de på nyhetene hele tiden. Før smakte det ordet fremmed i munnen. Therese saken? Therese er ikke en sak, hun er en skjønn jente. Hun er barnet mitt! For meg kan hun aldri bli en politisak, en bunke papir eller et ord som blir sagt på tv.

Jeg kan ha det vondt selv om jeg sterk. Det kan alle. Det vondeste i mitt liv er selvfølgelig Therese. Det er utrolig nok tjuefem år siden. Jeg er her fremdeles. Venter på svar. venter på Therese. Og mens jeg venter, kjemper jeg en daglig kamp med psykiske lidelser.

Et eller annet sted der ute var det noen som visste det jeg mest av alt lurte på. Vissheten om at noen visste, var grusom. En pine. Og det er det fortsatt.

Det føles så lenge siden det forferdelige hendte. Det opprivende. Det fortvilende. Det som forandret alt i meg: fortida og framtida mi. Likevel er Therese tilstede, i meg, i dag. Jeg tenker på henne hver dag. Hun er jo hos meg, i hjertet mitt. Det er viktigere enn å ha en grav å gå til.

Therese - saken, som forsvinningssaken er blitt kjent som, er etter norsk lov foreldet etter tjuefem år. Denne tjuefemårsregelen er absurd. Fra mitt ståsted er ikke saken foreldet. Jeg lever med fortvilelsen hver dag. Therese roper og skriker inni meg, og jeg roper og skriker etter henne. Sånn har det vært siden hun forsvant og sånn vil det være til jeg finner henne igjen, eller til jeg ikke mer.

Det er tjuefem år siden jeg mistet jenta mi. Jeg har savnet henne hver eneste dag siden noen tok henne fra meg. Ingen vet hva som skjedde med Therese, ingen kan si noe om hun lever eller om hun er død. Uvissheten har drevet meg til vanvidd. Jeg har levd i håpet, jeg har gitt opp, for deretter å klamre meg til nytt et håp.

E har forstått mykje sistpå, la hun til - blant anna at ein ikkje bør dømme andre før ein har gått med skoa deres eit par veker.

Og du, Oda, hva mener du er den viktigste levereglen bibelen har lært deg? At vi skal elske vår neste som oss sjølv, svarte Oda, lavmælt, men tydelig. Og hvorfor mener du at det er den viktigste? Om vi all hadde levd etter det, hadde jorda vært eit bedre sted å vara.

For det er ikkje nok med talent - det gjeld for oss båe. Det ligg forsakelser og mykje hardt arbeid bak dei få som lykkes. E trur at om ein verkeleg skal nå toppen, må ønsket om det vara så sterkt at alt anna stiller bak.