Bokelskere.no

Ingen tilstand varer evig. Noe vil alltid bli avløst av noe annet.

Krigen vil at Inga skal velge side.
For når det er krig, står hærene mot hverandre,
to lag med soldater, ett lag på hver sin side.
Ola og Lars blir Mammas soldater.
For Ola vil ikke bo hos pappa.
Og Lars sier at pappa er dum.

Men Inga kan ikke velge, vil ikke velge.
For hun er både mammas soldat og pappas soldat.
For Mamma drar i henne, og pappa drar i henne.
Men hun står allikevel midt ute i krigen,
midt imellom alle.

Mamma klager på Pappa.
Mamma sier at pappa bare tenker på seg selv.
Mamma sier at pappa må skjerpe seg.
Pappa klarer ikke å ta vare på dere, sier Mamma.
Han klarer i hvert fall ikke å ta vare på Lars og Ola.
Og Inga skal ikke måtte passe på pappas nye unge.
Det går fint, sier Inga.
Jeg klarer det, sier Inga.

Men det går ikke fint, ikke i det hele tatt,
for mamma og pappa snakker ikke sammen.
De ser ikke på hverandre,
hilser ikke engang,
vil ikke, kan ikke.
For de er fiender nå,
de er på motsatt side i krigen,
og fiender hilser ikke.
For fiender kan ikke være venner.
For det fins ingen broer
over piggtråd og brent jord.

Inga har en mamma fortsatt,
og Inga har en pappa fortsatt.
Og Inga har en seng der og en seng der,
men av og til føles det som om hun ikke har noen,
som hun ikke har noe sted som er sitt.
Hun er på besøk hos pappa, på besøk hos mamma.
Bor midt i mellom.
Bor ingen steder.
Bor midt i krigen.

Et hull i verden.

Hun prøver å holde det fast, det som var,
men det går ikke,
for det fins ingenting å holde fast i lenger,
fins ingen familie lenger,
fins bare løse biter spredt fra hverandre,
for alt er knust, alt er i ruiner,
tråkket på, ødelagt.,
og hun klarer ikke holde fast noe som helst,
selv om armene hennes strekker seg
og strekker seg
og strekker seg
som seigmann - armer uten kraft,
for alt er mistet,
for alt faller fra hverandre,
alt revner.

Dagene går. Ukene går.
Lars begynner på skolen,
og Ola begynner på skolen.
Og Inga reiser med buss.
Bor i en bag, bor i en veske,
pakker skolesekken selv,
sovner på bussen.

Pappa svetter og smiler og ler.
For pappa skal gifte seg igjen.
Og Mamma har venner som ringer.
Og Lars har Ola, og Ola har Lars,
men Inga har ingen,
for Inga reiser og reiser
fram og tilbake til skolen,
fram og tilbake til pappa,
fram og tilbake til mamma,
fram og tilbake, fram og tilbake
med meldinger, brev, beskjeder
alt hun må huske,

Lars og Ola og Inga må bo en uke hos hver.
For sånn er det bestemt.
For pappa har også lyst til å ha dem.
Derfor må vi gjøre det sånn,
sier mamma.
Og det forstår Inga .
For Inga forstår at hun ikke bare kan bo ett sted nå.
Hun forstår at hun må dele seg i to.

For i denne krigen finnes det også flyktninger,
Og Inga bor ingen steder, alle steder,
bor bare i en bag og sekk
og har litt ting her og litt ting der,
bor midt mellom alt
og må reise og reise.
For slik er det når det er krig.

Jeg må innrømme at det er en barnslig erkjennelse - at man aldri lærer å kjenne den som er verdt å kjenne, at man aldri kan eie den som er verdt å eie[...]

Skjønner du det, Andy? Har du noen anelse om hvordan det føles? Kan du i det hele tatt forestille deg det? Jeg så at han ble født, jeg så ham ta sine første skritt... og lære å sykle. Jeg fulgte ham til skolen den første dagen. Men jeg var ikke der for å hjelpe ham da han døde. Kan du forestille deg hvordan det føles?

Et godt ekteskap sleper en lang hale med gode minner etter seg. Et enkelt ord eller en gest, et tonefall kan fremkalle så mange erindringer. Laurie og jeg hadde flørtet på denne måten i over tretti år, helt siden den dagen vi traff på hverandre og begge ble litt stormforelsket. Det var selvsagt annerledes nå. Når man er femtien, er kjærlighet en langt mer lavmælt affære. Vi drev sammen gjennom dagene. Men vi husket begge hvordan det begynte, og selv nå, når jeg som middelaldrende tenker på den strålende, unge jenta, kjenner jeg fortsatt et stikk av forelskelse. Det er fortsatt der, det lyser opp som en signallampe.

[...] Jeg trodde at dersom jeg oppsøkte alle de riktige stedene i London, kunne jeg kjenne ham: pusten hans mot ansiktet mitt, stemmen hans i øret mitt, hånden hans i min. Jeg trodde jeg kunne finne disse øyeblikkene og gripe dem med hendene.

Jeg vil være det første de søvndrukne øynene dine stiller seg inn på om morgenen. Jeg vil se deg vaske ansiktet og tre på deg strømpene. Jeg vil lage frokost til deg og kysse munnvikene dine rene for eggeplomme. Jeg vil krype inn i vinduskroken med hodet ditt i fanget og lese, skrive, snakke, puste. Jeg vil varme de nakne føttene dine mellom knærne mine i sengen. Jeg vil sovne mens jeg kjenner håret ditt kile på haken.

Men når man lukker en dør, gjenstår det bare å åpne en ny.

Du er ikke en person som er skapt for å sørge. Du er skapt for å leve og elske. Så lenge du lever, hyller du ham. Så lenge du fremdeles er glad i ham, hyller du ham.

Selv etter at du trådt inn i skyggen, glødet du som et stearinlys resten av dagen. Da du snakket, hørte jeg et kor av serafer. Da du lå hånden på armen min idet vi skulle gå, var det som å bli berørt av vinger. Litt forblommet, jeg innrømmer det, men slik opplevd jeg det. Da jeg fikk øye på deg, midt i den solstrålen, ble jeg med ett fryktelig redd. Redd for at du skulle forsvinne i en sky av bobler, redd for at jeg skulle bli påkjørt av buss i neste nå, redd for at verden skulle gå under før vår verden i det hele tatt hadde begynt.

Noen ganger kan ikke engang årenes løp gjøre skuffelser mindre.

Jeg frykter at dersom vi møter hverandre, vil mystikken forsvinne. Kanskje kommer vi ikke like godt overens i virkeligheten som på papiret. Tenk om samtalen ikke flyter slik som dette om den foregår i ansikt til ansikt? Du ventet i Mariakatedralen på et idealbilde av Elspeth Dunn. . Jeg ville ikke at du skulle bli skuffet over den virkelige versjonen. Tenk om du syntes jeg var for lav? Eller for gammel? Eller ikke likte lyden av stemmen min? Jeg vill bare at alt skal være slik det er nå, hvor jeg fremstår mystisk og, forhåpentlig, interessant.

[...] En bok er som en hage en bærer i lommen.

[...] men er du ikke enig i at kvinner har noe medfødt, noe i seg som gjør dem til mødre?

Men hvorfor er en kvinne som har studert kjemi eller geologi, et dårligere husemne enn en kvinne som har studert litteratur?