Bokelskere.no

Vi kan ikke gjøre mer enn så godt som vi kan. Sånn er det. Mer kan vi ikke få til.

Livet innhenter alle til slutt, hverdagens evige tromme dunker virkeligheten ubønnhørlig på plass, og selv den mørkeste sorg faller inn i rytmen.

[...]bøker kunne hun ikke gå tom for. Hun leste og leste, stadig nye. Setningene var småstier. Gjennom tåken av trøtthet krøp hun på dem, ordene ar blomster, røtter hun kunne gripe rundt. Hun kunne ikke gå tom for stier.

Det var ord i bøker, det visste hun, som laget store bilder i hodet, bilder som kunne få henne til å drømme seg bort, gi henne vinger å fly med.

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Sorg er ikke en ting. Du kan ikke si: slik ser den ut. Her er fasene du skal gjennom. Min sorg er slik jeg forsøker å holde ut et annet menneskes død. Min sorg vil derfor være farget av hvem jeg er, av hvilket menneske som døde, og hvilken relasjon vi hadde, av mitt forhold til døden og hvor mye erfaring jeg har fått i forhold til å håndtere tapet.

Men noe av det mest fantastiske med vår menneskelighet er at vi nettopp kan strekke oss ut over alle våre begrensninger.

Selv under krig, etter katastrofer og i verdens mange flyktningleirer finnes det mennesker som har opplevd verre ting enn meg, og som likevel synger, likevel elsker og likevel forteller historier for barna sine.

Sorg er ingen rett linje, som mange tror. Det begynner ikke på bunnen med begravelsen og kommer seg langsomt oppover til en igjen kan bevege seg ute blant folk og alt normaliserer seg. Sorg kan lettere sammenlignes med en børskurve hvor krakket gjerne kommer lenge etter at verdiene forsvant.

Kjærlighet er ikke et resultat av å møte det perfekte menneske (ikke engang Steinar var heelt perfekt), men en egenskap som kan trenes.

Mennesket ville aldri overlevd som art hvis vi tok inn hele sorgen på en gang, da ville vi hoppet utfor ett eller annet[...]

Noe i livet er for stort og for tungt for upersonlige blikk.

Å vite noe er siste gang, ødelegger bestandig alt. Det fyller opplevelsen med sorg.

Jeg sier som Kant, sier Steinar. Du skal gjøre noe for andre. Og du skal utvikle deg selv. Hygg deg med god mat og godt drikke. Betal mer for kvalitet, grip alle livets nytelser med alle de hendene du måtte ha.

Det eneste som ikke slipper meg, er tanken på hvor verdifullt hvert menneske er for seg selv og de nærmeste. Vi har så lett for å opparbeide oss forsvarsmekanismer mot alle som dør i den tredje verden, som om deres død er noe helt annet enn vår død. Alle de som dør planlagt og udramatisk av mangel på mat og rent drikkevann fordi vi og våre politikere velger å prioritere vestlig velstandsøkning og beskyttelse av egne varer fremfor solidaritet med de fattige, dør så lett for oss.

• Det er oss to mot kreften. Du er ikke ett med sykdommen din. Og samtidig som jeg sier det, og mener det av hele min endeløse kjærlighet til Steinar, vet en del av meg at jeg ikke håper han skal leve to år til. Ikke om han skal være så syk som nå, selv om han gjerne vil tilrettelegge.

Vi er alle viktige i noens liv, og vi setter spor på steder og i mennesker vi ikke hadde regnet med.

26 februar begynner min telling - tiden jeg skal disponere, tiden fra diagnosen til døden. Hva ville du gjort hvis du hadde seks måneder igjen å leve?

Nest etter kreft er spredning det styggeste ordet i språket vårt. Spredning er dødelig uansett kreftform.