Bokelskere.no

Når noen dør, er det en avskjed, og smerten i den avskjeden finnes hos oss som er igjen.

Sorg er kjærlighet, sa hun. Kjærlighet til den du har mistet. Vi kan ikke slette minnene, det er de som gjør oss til mennesker.

Alle kriger viser at ondskapen finnes på begge sider.

[...] Den tyske befolkningens lidelser er minst like store som andres, forskjellen er at det er deres egen skyld. Overalt så hun resignasjon, bitterhet og likegyldighet i folks ansikter. De hadde ingen utenforstående å vende de vonde følelsene mot, for katastrofen var deres egen skyld.

Av og til er det noe som går i arv, selv om man ikke engang vet at det finnes.

Klær uten menneskene som bruker dem, er påminnelser om det som aldri skal skje igjen, det som er forbi, alt som er for sent.

Folk sier at man ikke skal se seg tilbake, men det er feil. Man må se seg litt tilbake for å vite hvem man er, hvor man kommer fra, først da blir man god til å manøvrere.

Når noen har betydd mye for deg og så forsvinner ut av livet dittt, er det vanlig å tro at du ser dem.

Døden er noe absolutt og ikke forhandlingsbart som man må akseptere og forsøke å finne en måte å forholde seg til på så godt man kan. Døden kan komme når som helst og ramme skånseløst. Den kan være en langstrukken prosess og etterfølge forferdelige lidelser, eller komme som lyn fra klar himmel. Men døden er en tredje psrt. Objektiv i sin totale mangel på medlidenhet. Den river de elskende fra hverandre, men det skjer uten deres innvirkning.. Hva døden enn er, så er den ikke svikefull. Aldri utspekulert. Og, som sagt, helt og holdent endelig. Man kan ikke tale døden til fornuft, påvirke den. Døden angrer seg aldri. Døden etterlater en helt uten håp.

I livet inntreffer det hendelser så forferdlige at sjelen vegrer seg for å fastholde dem i øyeblikket, men inntrykket blir sittende og fremtrer snart igjen med uimotståelige styrke.
(Strindberg)

Vi tror at vi elsker,når vi egentlig å bli elsket[...]

Husk dette. Alltid. Ikke hvordan du ser ut, men hvordan du ser på deg selv. Du er alt sammen. Tankene dine, ideene dine, talentet ditt,kroppen, til sammen er de en helhet. Aldri la den deles opp. Ikke godta at du bare er delvis elsket. For det er ikke kjærlighet. Den som virkelig elsker deg, elsker hver eneste del av deg, alt det som er deg.

Vi kan aldri få vite hva som kunne ha vært, sa Elisabeth. Ingen får oppleve alt. Vi må velge. og noen ganger blir valgene gjort for oss. I det minste føles det sånn.

Det er merkelig hvordan det man virkelig trenger, faktisk kommer til en på de mest uventede måter.

Du kan ikke få bare litt liv. Det er liv. Og så er det ikke noe liv i det hele tatt.

Det er det gode bøker gjør, tror jeg, sa han. De setter i gang ens egen tankevirksomhet. Får en til å grunne over sitt eget liv. På godt og vondt. Det er både trøst og lærdom i gode bøker.

Men etter at jeg begynte å dele bøker med Elias, har jeg skjønt at det finnes to typer leseropplevelser, og at de ikke er motstridende. Dels min egen private opplevelse. Dels vår felles opplevelse.

Livet er for kort til å kastes bort, sier han.

Det krever mot, eller hva? Å løfte masken og se hva som befinner seg under den?

Det finnes ingenting som er perfekt, sa August fra døren. Det finnes bare livet.