Bokelskere.no

[…]den egentlige Kirsti herjet vilt i henne for å komme ut. Ofte opplevde hun at det var en annen person langt der inne som hamret på en usynlig dør for å slippe fri[…]

Horvascz innså at fortiden aldri kunne gjenskapes og at livet som han en gang hadde kjent, aldri ville vende tilbake.

Jeg kjemper hardt. Og jeg vet hva det er mot: frykten for å elske henne.

Gamle båter burde man vise ære, Julian. Vi burde dekorere dem og vie dem til havet med pomp og prakt. Treverket i dem har opplevd så mye. Og vet du at fuglene som flyr ned på dem, er sjelene til forsvunne sjømenn?.

Når alt kommer til alt ,så gjør vi jo ikke annet hele livet vårt igjennom enn å søke etter vår annen halvdel: Et menneske som aksepterer oss,som gjenkjenner oss og som elsker oss som seg selv.

Jeg må unngå relasjoner hvis de blir for nære og tette. Nervene takler ikke et eventuelt brudd med en jeg er virkelig knyttet til

Jeg tror det finnes evige øyeblikk i livet. Et menneskeliv er – slik jeg ser det – ikke en rett linja, bare en masse punkter. Livet følger ingen logikk, men det hva det er på grunn av det jeg kaller evige øyeblikk. Det finnes neppe av dem, kanskje fem-ti, avhengig av hvor lenge vi får leve. Men de former oss, disse evige øyeblikkene. De former livskursen vår, styrer oss kanskje inn på nye veier. Når vi fanges av kjedsomhet og har gått i dvale, de fører oss i kontakt med de ytterst få menneskene som virkelig betyr noe for oss, legger noen ganger relasjoner øde og etablerer andre ganger nye. Noen av disse evige øyeblikkene fører oss inn i valg som er fatale, andre ganger i avgjørelser som revolusjonerer livene vår i positiv forstand.

Fortid er fortid, og har ingenting med deg å gjera no. For det er no som gjeld, Maren.

Nokon ganger lyt vi menneskjer gå på veger vi ikkje har valgt sjølv. Vi vil ikkje, men vi må.

Livet hennes hadde tatt så mange sideveier, som bare hadde ført til problemer og ulykke. Mye hadde vært hennes egen feil. Gjort de samme feilene gang på gang. Men når alt kom til alt, hadde nok hun også hatt det slik som Trond. Dypt inni seg hadde hun alltid visst at det var ham. Det var hans like hun hadde lett etter, både i Thorleif og i Martin.

For Trond var ingenting et problem, bare en utfordring. Hun skulle ønske at hun hadde mer av hans innstilling, men slik var det ikke.

Det var en grense for alt,tenkte hun. Og for alle.

Du veit at livet ikkje vil bli problemfritt, sa Trond. Livet er lykke og sorg, lys og mørke.

Slike små øyeblikk av lykke var som diamanter, tenkte Maren. De glitret inne henne lenge og fikk sjelen hennes til å synge.

Det er juleafta! Strålte Oda. Hun var varm og rød av spenning, forventning og glede, slik bare barn kan være. Maren Misunte henne evnen til å kunne glede seg så betingelsesløst. Slikt forsvant dessverre med alderen – det var hennes erfaring, selv om også hun så frem til en hyggelig kveld med glade mennesker, god mat og godt drikke.

Men du bedro ho da alder, Trond. Bedro ho? Nei, e låg alder med nokon anna. Men nokon gonger er ikkje det den største utroskapen,Maren, ikkje slik e ser det. Nokon ganger er fysisk utroskap berre eit brått blaff av begjær, og betyr fint lite. E forsvarer det sjølvsagt ikke. E meiner det er gale. Men å la ei anna eige kjærligheta di, det er verkeleg utroskap.

Sorga må få ta all den tida den treng,men den skal ikkje dominer livet ditt. Du hjelper verken deg sjølv eller Erlend med det. E er viss på at Erlend har sitt eige rom i hjartet ditt, og det vil allveg bli der. Dit inn skal du gå når du treng å vær alæn med minnan dine og sorgen over ham. I sorgrommet ditt. Det rommet vil du treng ofte, men sjeldnar etter kvart. Sorg tek den tida det tek. Slik er det berre, det vi begge. Men det er ei dør i det rommet, Maren. Du kan komma ut att og. Ein lyt passe seg for å låse seg inn i det rommet, for da vert livet berre sorg. Men livet er meir enn det,Maren. Vi må leva mens vi gjer det. Ta vare på livet mens vi har det.

E håper verkeleg å leve evig med deg, Maren min, men e kan ikkje love noko som e ikkje rår over. Kor lenge vi lever, rår vi ikkje med, det har vi båe smerteleg fått erfare.

Hjertet mitt gret for han, men samtidig er e og stup forelska og løkkeleg. Det er eit kaos av følelser inni meg. Du skal tillate deg å vara glad, sa Sigrid. – Det betyr ikkje at du ikkje sørger over Erlend.

Ingen av dem du er retteleg glad i,tviler på at du elsker dem, Maren. Og du elsker dem ikkje for noko stort dei har prestert eller for noko dei har lyktes med eller av di dei er snill og gjer som du vil. Dei tek det som en selvfølge at du elsker dem uansett. Det er det største nokon kan oppleve, det – å føle seg ubetinga elsket.